I Betlehem, og i alle hjem

«Marit og jeg er blitt skilt.» Slik åpner pappas julebrev til venner og familie i år. Det er ikke riktig så dramatisk som det kan høres ut, men mamma og pappa er altså adskilt – for første gang på mer enn femti år. Det kom en gjest på besøk. En gjest som ikke ville gå. Alzheimer tok stadig større plass. Til slutt var det ikke mer plass igjen til det vanlige livet. I løpet av det siste året har mamma fått ny adresse på Grefsenhjemmet. Det er tomt på hennes side av sengen, og tomt i godstolen hun likte å sitte i. «Det er ikke bare vondt», ber han meg skrive, «for vi trengte mer hjelp enn vi kunne få her hjemme».

Årsoppgjør

Det er tid for å oppsummere året. Scenen er satt: Far og datter. Et manus med nesten uleselig skrift og en laptop. Pappa tyder kråketær, jeg taster i vei. Her vi sitter er vi jammen også et øyeblikksbilde på strofen fra salmen Deilig er jorden. En iscenesettelse av at tider kommer og henruller.

Jeg har alltid likt julebrevene til pappa. Jeg liker at han snakker sant om livet, om hvordan tida fra forrige julebrev har vært, på godt og på vondt. For egen del har jeg ikke skrevet julebrev på mange år. Det fører til at jeg får stadig færre også. Det er helt greit. Sant å si er jeg ikke så opptatt av å lese andres julebrev heller. De er litt for ofte som Facebook på speed: Bilder fra årets høydepunkter, pene barn og barnebarn, suksesshistoriene. Jeg finner det litt uinteressant.

Hva skal jeg med dette årsoppgjøret som stort sett bare viser oppsida av livet? Nei, gi meg heller litt livssmerte. Hvor har det dirret i livet det siste året? Eller har kanskje året vært på det jevne? Ja, men så skriv det, da. Det er også fint, ærlig og gjenkjennelig. Hverdagene er i flertall for de fleste av oss. Og er det ikke slik, kan det hende at det nettopp er de vi savner aller mest. Det er vel også helt ok å skrive?

For jul blir det, selv om det også i år er mye som ikke er optimalt i eget liv og i verden

—  Aud Irene Svartvasmo

Sjangerutvidelse

Skulle jeg skrevet et julebrev, ville jeg satset på sjanger-utvidelse, slik pappa har gjort i alle år. Forsøkt å finne ord både for det fine og det vonde som har vært, og gjerne litt om det imellom. Det fine er lett å sette ord på. Jeg ble mormor dette året. Lite kan toppe gleden over et nytt liv. Lettelsen over at fødselen, denne ville, grensesprengende hendelsen i livet til datteren min, endte godt. At mynten falt ned på livets side, så å si. Verre er det å finne ord for det vonde. Ord som er sanne, men som samtidig respekterer grensene til de som er involvert. For vi er jo ikke ett-tall i verden. Vi er relasjonelle, og det er verken oppsiktsvekkende eller særlig avslørende at det er i relasjonene det beste, men også det aller vondeste, manifesterer seg.

Med det sagt, har også dette året hatt flest hverdager. Jeg liker hverdagene mine. Jeg vet også at jeg er privilegert, når jeg har hverdager som er fylt med det jeg liker best. Men jeg liker også selve konseptet hverdager: rytmen, den passelige blandingen av forutsigbarhet og overraskelser, gleder og strev, rutiner og utfordringer.

[ Hva er meningen med livet? Gjennom seks brev diskuterer filosofen og teologen ]

Fellesskap og koronaskam

I år ville jeg nok også skrevet noe om korona-skam. Mot slutten av året ble jeg smittet. Jeg aner ikke hvorfra, og dermed var det mange jeg potensielt kunne ha utsatt for smitte. Syk og lettere sjokkert måtte jeg kontakte pasienter og pårørende. Jeg måtte varsle sykehjemmet, som måtte teste mamma. Det var en skammens kanossagang. Hjernen ble brått alene. Isolasjonen trigget katastrofetankene. Jeg kjente fristelsen til å tie.

I stedet la jeg det ut på Facebook i et forsøk på å ta brodden av skammen. Jeg kan jo smittevern, skrev jeg til en venn. Jeg jobber på sykehus, og de siste to åra har det vært et intenst fokus på det. Svaret hans var det som til slutt lettet trykket: Det handler jo ikke bare om deg, skrev han. Om du så gjør alt riktig, er du avhengig av at andre også gjør den innsatsen. Nok en erfaring av at livet unndrar seg vår kontroll, altså. Og nok en bekreftelse på at vi er en flokk – på godt og på vondt.

Det hellige og det alminnelige

Omtrent slik ville julebrevet mitt vært i år. Og så ville jeg avsluttet med å si noe om at vi feirer jul like mye på tross av, som på grunn av det som er. For jul blir det, selv om det også i år er mye som ikke er optimalt i eget liv og i verden. Igjen er korona på alles lepper. Fordi vi er så mange som er berørt av det, er det naturlig at det er et tema. Men også under koronadekket har vi hvert vårt å streve med. En av følgene av koronatiltakene kan være at det vonde får enda større plass å boltre seg på enn det ville hatt en vanlig jul.

Den første julen satte en standard med alt som ikke var på stell den gangen. «Et barn er født i Betlehem, og barn er der født i alle hjem», skrev Arnulf Øverland. Han mente vel å ironisere over julebudskapet. Men for meg er det nettopp dette som gjør julen sann: At det hellige blir alminnelig, og det alminnelige blir hellig: Livet og døden. Gleden og sorgen. Gevinstene og tapene. Og alt imellom: Transportetappene. Hverdagene. Så blir det jul igjen, både i Betlehem og i Oslobyen. Og det blir januar igjen. For noen er det den aller største trøsten. Jeg gjør frimodig Benny Andersens oppfordring til min, og gir den videre. La det stå til. Spar ikke på angst og venlighed. Velsignet jul.

[ Her er årets beste bøker i 2021! ]