Kommentar

Høyre trenger en ideologisk oppdatering etter Erna Solbergs periode

IDEOLOGI: Er det mulighet for at Norge får et konservativt parti?

NY EPOKE: Når Høyre nærmer seg tjue år med Erna Solbergs prosjekt, skulle man tro tiden var inne for en nyvurdering.

Det har vært forbausende stille om hva som skal være Høyres kurs etter at de tapte makten ved valget i høst. Erna Solbergs prosjekt med strukturelle reformer innen rammen av en stor velferdsstat ble til for snart tjue år siden. Hvordan skal Høyre møte den nye virkeligheten? Det har vært lite selvransakelse å spore.

Nå kan det sies at Høyre ikke gjorde noe dårlig valg. Regjeringsmakten gikk tapt fordi regjeringspartnerne gjorde det så dårlig. Problemet for Høyre er at den koalisjonen som holdt Solberg ved makten har gått i stykker og synes vanskelig å reparere. Men også at Høyre ble mer utydelig som megler på et sprikende lag.

Høyre trenger å finne seg selv på nytt. Men at det betyr at Høyre blir konservativt, har jeg liten tro på.

—  Erling Rimehaug

Blass og retningsløs?

Grunnlaget for prosjekt Erna ble lagt i 2006 under slagordet «Mennesker, ikke milliarder». Men 2006 var en annen tid, skriver redaktør Nils August Andresen i siste nummer av Mineravas kvartalstidsskrift. Dette tradisjonsrike pustehullet for en norsk konservatisme har viet deler av siste nummer til en oppdatering av det borgerlige prosjektet når Erna Solbergs epoke går mot slutten.

«Blass og retningsløs», er merkelappen Andreas E. Masvie setter på denne epoken. Han plasserer dette inn i en ramme av krise i vestlig konservatisme. I front mot både kommunisme og fascisme inngikk de konservative partiene en allianse med liberalismen og ble liberal-konservative - som også det norske Høyre.

«Det er ikke utenkelig at denne cocktailen av konservatisme og liberalisme inneholdt noe av det verste fra begge verdener», er Masvies skarpt formulerte analyse. Nyliberalismen satte markedet i høysetet på alle områder, samtidig som den ville tvinge den liberale orden på hele verden. Kulturkonservatismen ble utkonkurrert av kulturliberalismen i Europa, mens den i USA endte i kulturkrigens polariserte panikk.

Rød konservatisme

Masvie trekker fram et alternativ han kaller «Rød konservatisme», og som han henter fra den britiske tenkeren Philip Blond. Det er en konservatisme som ser sin oppgave i å forsone motsetningene i samfunnet, og som derfor er for sosial utjevning og velferdsstat. Her finnes jo røtter tilbake til konservatismen før den inngikk samboerskap med liberalisme og kapitalisme. Ideologisk sett er det et interessant og stort sett glemt alternativ.

I et Norge der en Høyre-ledet regjering har utvidet velferdsstatens pengebruk dramatisk og har lagt strengere begrensninger på enkeltmenneskers frihet enn noen har turt å gjøre på lenge, kunne kanskje nettopp merkelappen «rød konservatisme» ha passet. Men Høyres reformer for å begrense velferdsstatens vekst - som de hadde arvet fra Jens Stoltenbergs første regjering - bidro til å svekke tilliten til at de som trenger det mest vil få den hjelp som velferdsstaten lovet.

Grunnleggende trygghet trues

For det er mange som opplever at den grunnleggende tryggheten trues. Den globale markedsøkonomien, som de liberal-konservative helhjertet heiet fram, er den grunnleggende drivkraften bak. Amerikansk intervensjonisme, også den med støtte fra de liberal-konservative, har skapt store flyktningestrømmer fra Afghanistan, Irak og Syria. Klimatrusselen opplever mange som eksistensielt truende, mens mange andre opplever klimapolitikken som en trussel for arbeid og velferd.

Det er dette som ligger bak når konfliktlinjen også i norsk politikk i stadig større grad går mellom det som kalles TAN-aksen (tradisjonell, autoritær, nasjonalistisk) og GAL-aksen (grønn, alternativ og liberal), som Aksel Fridstrøm skriver om i samme kvartalstidsskrift. Dette er en konflikt som splitter høyresida, og ikke minst det norske borgerlige alternativet, der Venstre er GAL og Frp er TAN. Høyre havner i den uklare spagaten, mens støttespillernes gjensidige mistillit forgifter mulige kompromisser.

Senterpartiet som konservativt alternativ

Det norske partiet som kanskje best kunne passe til beskrivelsen av rød konservatisme, er Senterpartiet: Tradisjonelt og nasjonalistisk, litt kulturkonservativt, men godt ute på rød side når det gjelder statlig styring og velferdsstat. Noen borgerlige - særlig i Frp - har en drøm om at Senterpartiet skal skifte side. Det er nok bare en drøm. Sp er solid forankret i at Høyre med sine sentraliserende reformer er hovedfienden. Men Sp kan kanskje bli en havn for hjemløse konservative som ikke er lykkelige i markedsøkonomiens favn.

En havn for hjemløse konservative kunne kanskje også Kristelig Folkeparti være. For tiden virker de mest opptatt av å markere seg på andre fronter. Den kulturkonservative bølgen som har preget amerikansk politikk lenge, og også nå gjør seg gjeldende i en del europeiske land, har i liten grad nådd Norge.

Ekteskap og små enheter

Forsvaret for ekteskapet, familien og de små enhetene i samfunnet har vært en konservativ kjernesak. Som Masvie skriver, har individualisme og relativisme gjennomsyret kulturen, og det gjelder også for en stor del på borgerlig side.

Masvie argumenterer godt for at det å fremme slike verdier med autoritære midler - som for eksempel Ungarns Orban gjør - er et spor som fører konservatismen inn i reaksjonens blindgate.

En blindgate er også den ytterliggående liberalismen som kler seg i konservatismens drakt. Et kuriøst eksempel er konservative parlamentsmedlemmer i England som bruker menneskets sjel som argument for nei til munnbind og vaksinepass.

Nei, vi er ikke i 2006 lenger. Høyre trenger å finne seg selv på nytt. Men at det betyr at Høyre blir konservativt, har jeg liten tro på. Finnes det da noe parti for konservative?

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar