Kommentar

Strømprisene er i ferd med å bli Støre-regjeringens største og mest akutte hodepine

Norges rikelige tilgang til vannkraft var en avgjørende drivkraft for Arbeiderpartiets effektive vekstpolitikk etter krigen. Nå har regjeringspartiet fått en strømkrise i fanget som er i ferd med å skape tillitskrise blant «vanlige folk».

l

Høstens og vinterens skyhøye strømpriser er i ferd med å bli Støre-regjeringens største og mest akutte hodepine. Ikke bare fordi en ulmende protestbevegelse er på gang mot ekstrautgifter som mange husholdninger og næringsliv sliter med å betale. Like mye skyldes tillitskrisen en følelse av brudd på en etablert samfunnskontrakt. Rimelig strøm har nærmest vært en forutsetning for å bo i dette kalde og karrige landet, muliggjort gjennom tilgang til store og naturgitte vannkraftressurser eid av fellesskapet.

Folket får regningen

Derfor reageres det med sinne når markedet driver opp strømprisen til mange ganger det normale nivået, mens Statkraft og kraftselskapene bokfører enorme overskudd. Det hjelper lite at mesteparten av Statskrafts overskudd pløyes tilbake til statskassen og kan brukes på tannhelse, brillestøtte eller andre velferdsgoder. Folk flest finner det rett og slett urimelig at den livsnødvendige forsyningen av evig fornybar vannkraft – en naturressurs gitt oss av store fjellområder og mye nedbør - skal være underlagt rene markedsprinsipper, der prisen er fullstendig løsrevet fra de lave produksjonskostnadene.

Det er over 100 år siden framsynte norske politikere la grunnlaget for det eventyret norsk vannkraftutvikling i det store og hele har vært. Mellom 1906 og 1917 raste en heftig strid om hvor sterke krav staten skulle kunne stille til de nye industriene og de utenlandske kapitalinvesteringene i den framvoksende industribyggingen. Blant annet kjempet industriledere, ingeniører, finansfolk og skogeiere – mange tilknyttet partiene Høyre og Frisinnede Venstre – for liberalistiske løsninger, og mente at det mest velstandsfremmende ville være å gi frie hender for så vel norsk som utenlandsk kapital.

For begge regjeringspartiene, og særlig for Arbeiderpartiet som vant valget på budskapet om at det nå er vanlige folks tur, står mye på spill.

—  Geir Ove Fonn

Innførte konsesjonslover

Det var likevel den andre siden som vant fram, de som fryktet at Norge skulle bli «kjøpt opp» av kapitalsterke utlendinger som kunne bygge ut fossene og kraftverkene raskt og effektivt. Fra 1906 og fram til 1917 ble det derfor vedtatt stadig mer omfattende konsesjonslover, der alle andre enn staten og norske kommuner måtte ha konsesjon – tillatelse – for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til vannfall som kunne produsere elektrisk kraft over en viss størrelse. I 1909 ble det dessuten innført en hjemfallsrett, der staten etter 40 til 80 år ville ha rett til vederlagsfritt å overta fosser, rørgater og kraftstasjoner fra aksjeselskaper. Dette bidro til at vannkraft forble et offentlig eid fellesgode, med store inntekter til staten og kraftkommunene.

Ingen andre partier har hatt større glede av dette enn Arbeiderpartiet, som etter krigen satte i gang en storstilt industrialisering basert på utbygging av vannkraft. Mellom 1950 og 1970 ble den utbygde vannkraftmengden firedoblet, og utgjorde den viktigste enkeltfaktoren for industriutvikling og økonomisk vekst. Tettsteder som Sauda, Odda, Rjukan, Høyanger, Mo i Rana og Glomfjord vokste kraftig, der myndighetene sørget for subsidiert energiforsyning til hjørnesteinsbedrifter innen kraftkrevende industri som utvikling av metall, ferrolegeringer, kunstgjødsel og ammoniakk.

Skaffet økonomisk vekst

Denne vannkraftbaserte industrialiseringen skaffet store eksportinntekter og la grunnlaget for økonomisk og materiell vekst, og ble dessuten en dynamo i distriktspolitikken. Samtidig sikret det husholdningene rimelig tilgang til strøm. Det har likevel ikke vært konfliktfritt, etter hvert med mange kontroversielle og miljøskadelige vassdragsutbygginger, med Alta-utbyggingen på tidlig 1980-tall som den mest betente.

Privatiseringsbølgen og markedsvendingen utover 1980-tallet ledet fram mot Energiloven, som i 1991 innførte en kraftbørs for kjøp og salg av elektrisk energi, og gav langt mindre mulighet for politisk styring. Den nasjonale selvråderetten over vannkraftressursene ble ifølge kritikerne ytterligere svekket da Arbeiderpartiet – mot sterke protester fra både LO og flere av partiets fylkeslag – i mars 2018 sørget forflertall i Stortinget for regjeringens forslag om at Norge skulle slutte seg til energireguleringsbyrået ACER og EUs tredje energimarkedspakke.

Har gitt ekstreme utslag

ACERs uttalte mål er å tilrettelegge for et mer konkurransepreget og integrert kraftmarked i Europa, som blant annet gjennom energiutveksling via utenlandskabler vil føre til jevnere kraftpriser mellom landene. I vinter ser vi ekstreme utslag også på den norske strømprisen, drevet fram av skyhøye gasspriser, kombinert med lite vind i Europa og lav magasinfylling i Norge. For staten gir de høye prisene enorme inntekter fra kraftsalg til både norske og utenlandske kunder, og statskassen fylles enda mer opp av de skyhøye gassprisene.

For Støre-regjeringen gir disse historisk høye inntektene mindre glede enn man skulle tro, fordi tilliten til strømmarkedet blant velgerne er i ferd med å smelte like raskt som en snøfattig vinter om våren. Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) har nok innsett at det ikke holder med økt boligstøtte og noen øre i avslag på elavgiften fra årsskiftet, men har foreløpig ikke lovet verken momsfritak eller kontantstøtte til forbrukerne, slik de andre partiene kappes om å foreslå.

Utfordrende for regjeringen

For begge regjeringspartiene, og særlig for Arbeiderpartiet som vant valget på budskapet om at det nå er vanlige folks tur, står mye på spill. På kort sikt må regjeringen sette inn tilstrekkelig kompenserende tiltak mot husholdningenes og bedriftenes høye strømregninger. Dernest må det utformes en politikk som skaper tillit til at husholdninger og næringsliv på sikt vil sikres rimelige og noenlunde forutsigbare strømpriser, også når det kreves store klimakutt i årene framover.

Regjeringspartienes løfte i Hurdalsplattformen om ikke å bygge flere utenandskabler er en start, men høstens og vinterens ville prisgalopp på elektrisitet viser at det trengs mer nytenkende og dristige grep i energipolitikken. Støre-regjeringen har varslet betydelig vilje til å bruke staten mer aktivt, både i næringsutviklingen og for å utjevne økende forskjeller. Et sted å starte vil være å lytte til velgerne og legge større begrensninger på markedets makt over norske strømpriser.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar