Rasistisk og antirasistisk kristenarv

Vikingene trengte ingen begrunnelse for å ta folk de hadde erobret som treller. Det var allment akseptert at den sterke hadde rett til å undertvinge den svake, og at seierherren kunne gjøre som han ville med den beseirede.

Men det betydde ikke at trellene ble betraktet som essensielt annerledes eller mindreverdige. De norrønne lovene hadde bestemmelser for hvordan en trell kunne bli en fri mann (det er opphavet til begrepet frelse).

Det er nemlig fortsatt for en stor del slik at det å være hvit oppfattes som nøytralt og normalt, mens det å ha en annen hudfarge regnes som å tilhøre en egen gruppe mennesker.

—  Erling Rimehaug

Men da kristne europeere organiserte den enorme og brutale slavetrafikken fra Afrika til Amerika, ble den kristne likhetstanken et problem. Hvordan kunne man godta å behandle mennesker slik ut fra kristentroen på alle menneskers likeverd? Løsningen ble å definere mennesker med mørk hud som mindreverdige. Rasismen som idelogi var født.

Historikeren Tom Holland fortalte da han nylig var i Norge at han under arbeidet med antikkens historie hadde blitt slått av at alle mente det var naturens orden at de sterke undertrykte de svake. Hvor kom idéen om menneskers likeverd fra? undret han seg. Det førte til at han skrev boken «Dominion». Og der er svaret at det var kristendommen som brakte denne idéen inn i historien.

Kristendommen gjorde slutt på trellehold

Paulus skrev de berømte ordene om at det ikke er forskjell på jøde og greker eller slave og fri. Likevel rådet han slaver til å være lydige mot sine herrer og forlangte ikke at kristne slave-eiere skulle sette sine slaver fri. Men idéen om alle menneskers fundamentale likhet gjorde det etter hvert umulig å godta slaveri. Da kristendommen kom til Norge, varte det ikke lenge før det ble slutt på å holde treller.

Utenom kristenheten var derimot slavehandel vanlig. Europeere ble tatt til slaver, både i det ottomanske riket og i Nord-Afrika. I Afrika sør for Sahara var slavehandel utbredt også før europeerne dukket opp.

Rasismen ble født i en kristen kultur

Men da kristne europeere organiserte den enorme og brutale slavetrafikken fra Afrika til Amerika, ble den kristne likhetstanken et problem. Hvordan kunne man godta å behandle mennesker slik ut fra kristentroen på alle menneskers likeverd? Løsningen ble å definere mennesker med mørk hud som mindreverdige. Rasismen som ideologi var født.

Denne ideologien kom også til nytte da de kristne europeerne erobret Afrika. Når man skulle begrunne at hvite hadde en overlegen stilling i koloniene, holdt det ikke at de hvite hadde makten på sin side. Ideen om at de som hadde mørk hud var mindre verd ble nyttig også her.

[ Moderne slaveri må bekjempes ]

Poenget med rasisme er ikke at man ser forskjell på folk. Det er at forskjellene brukes til å begrunne diskriminering og undertrykkelse.

Kristendommen ga de svarte verdighet

Paradoksalt nok gjorde derfor den kristne likeverdstanken rasismen nødvendig. Samtidig var det også den kristne likeverdstanken som underminerte slaveriet og rasismen. De første som bekjempet slaveriet i USA begrunnet det nettopp med sin kristne tro. Kvekere og evangeliske kristne gikk i spissen - og etter hundre års kamp ble slaveriet avskaffet.

[ Vil ha minnedag for avskaffelse av slaveriet ]

I kristendommen fant også de svarte en begrunnelse for sin verdighet og en motgift mot rasismen. De svarte menighetene ble etter hvert en mektig kulturfaktor i USA. De sto i spissen for kampen mot den rasediskrimineringen som fortsatte etter at slaveriet var opphevet. Hundre år senere resulterte det i borgerrettighetslovene.

Rasismen satte seg fast i strukturene

Men selve rasismen hadde satt seg fast i tankegang og strukturer. For bare en uke siden var det en rettssak i USA mot tre hvite menn som var anklaget for å drept en svart mann. Da forlangte forsvarerne at svarte pastorer ikke skulle kunne være til stede i rettssalen, fordi det kunne påvirke juryen. At juryen kunne bli påvirket av at det var hvite tilhørere i salen, falt tydeligvis ikke forsvarerne inn.

[ USAs arvesynd ]

Det er nemlig fortsatt for en stor del slik at det å være hvit oppfattes som nøytralt og normalt, mens det å ha en annen hudfarge regnes som å tilhøre en egen gruppe mennesker.

Diskriminering er mer enn tilfeldige utslag

Det er mange som forteller om mobbing og diskriminering på grunn av hudfarge. Noen mener dette bare er uheldige utslag av uvitenhet eller manglende omtanke hos enkeltmennesker. Men det er mer sannsynlig at det springer ut av en oppfatning - ofte ikke bevisst - om at det ikke å ha hvit hud er et avvik fra normalen og noe som gjør deg annerledes.

[ Fargeblindhet gjør blind ]

Noen er redd for at det å snakke om hvites privilegier betyr at man skaper en ny form for rasisme, denne gangen rettet mot hvite. Men bevisstgjøring om underliggende fordommer bidrar til å fjerne hat, ikke skape det.

Når man derimot vil påføre hvite skyldfølelse for sin hudfarge, eller når hvite ikke regnes som meningsberettigede i diskusjoner om rasisme, er det en avsporing som gjør anti-rasismen til sin motsetning.

Ikke bare i USA, men også i Norge

Noen mener det er feil å bringe slike fenomener og forestillinger fra det amerikanske samfunnet inn i norsk debatt. Vi har ikke drevet med slaver eller hatt kolonier. Men vi har hørt til den vestlige kulturkretsen, der ideen om hvit overlegenhet har vært utbredt i flere hundre år. Selv om Norge ikke hadde nasjonal selvstendighet, og dermed ikke som stat deltok i kolonialisme og slavehold, var vi en del av den verdensorden som bygde på dette. Mange nordmenn deltok både i slavehandel og som kolonitjenestemenn.

Men mange nordmenn var misjonærer. Selv om også misjonen ble preget av sin tids tankegang, lå menneskeverdet innbakt i omsorgen for sjelenes frelse. Misjonen gjorde også mye for å bygge opp selvtillit og selvrespekt hos de undertrykte. Som på Paulus tid ble ideen om likeverd sterkere enn samtidens fordommer.

Denne kristenarven er fortsatt en av våre viktigste verdier.

[ Sekulær kristenarv ]