Klimagenerasjonen som mangler elementær naturkunnskap

– Hva er dette? spurte treåringen i sommer. Fra bakken hadde hun plukket opp en avlang vekst på tre-fire centimeter som det satt små blomster på, tett i tett.

Ja, hva i alle verden er det der, tenkte jeg. Jeg hadde sett de små ormelignende frøvekstene mange ganger før, men neimen om jeg visste hva det het. – Vi må spørre farmor, sa jeg da jeg innså at jeg var svar skyldig.

Hva skal vi vel med Gyldendals store norske flora i bokhylla når vi har et vandrende eksemplar i barnas farmor. Og ganske visst, hun satt på fasiten. – Det er en rakle, sa hun da hun fikk vist fram blomsten i barnebarnets hånd. Så pekte hun opp på bjørketrærne som ruvet over oss. – De kommer derfra!

[ Kirkemøtet har talt: Den norske kirke støtter anbefalinger om stans i oljeleting ]

Bekymrede lærere

Nylig kunne vi lese en kronikk i Aftenposten, signert to bekymrede realfagslærere på Lillehammer. De har undervist i naturfag i flere tiår, og mener å se en utvikling de siste årene som er urovekkende: Elevene de møter i videregående skole vet stadig mindre om våre plante- og dyrearter.

Lærerne forteller at de møter biologielever som ikke kan skille mellom gran og furu. Det er bare er unntaksvis at elever kjenner til de vanligste vårblomstene.

De etterlyser en læreplan som lar elevene jakte, lukte, føle, se, høre og smake på naturen. Og de peker på et stort paradoks: Klimagenerasjonen mangler elementær naturkunnskap.

Tapt allmenndannelse

Bekymringen til realfagslærerne er betimelig. Jeg merker selv hvor store kunnskapshull jeg har i det jeg setter føttene på en skogssti. Jeg tror heller ikke det gjelder bare meg. Aner vi konturene av en generasjonskløft?

Da barnas farmor vokste opp på 1950- og 60-tallet, var søndagsturen nærmest obligatorisk i norske hjem. I sommermånedene plukket man bær, på høsten dro man på soppjakt. På skiturene vinterstid så man etter dyrespor i snøen. Hver vår plukket skoleelever blomster til herbariene sine.

Man kan ikke ta for gitt at den jevne 16-åring kan kjenne igjen tjeld eller kantarell.

—  Dana Wanounou

Å lære om flora og fauna i norsk natur var del av allmenndannelsen. Det skjedde gjennom naturfagstimene på skolen, men enda viktigere var det at kunnskap om naturen ble overført mellom generasjonene. Å kunne orientere seg i naturen – gjenkjenne giftige planter og fuglesang – ble ansett som felles grunnkunnskaper.

Vi er fortsatt et naturelskende folk. Faktisk går hele 67 prosent av oss på tur i naturområder en gang i uka, viser en undersøkelse fra Norsk Frilufstliv. Likevel kan det virke som naturkunnskap som allmenndannelse ikke står like sterkt i dag. Snarere er den i ferd med å erstattes med «interesse» for naturen. For det finnes jo flust av foreninger som samles om sin felles begeistring for sjøfugl eller matsopp. Men man kan ikke ta for gitt at den jevne 16-åring kan kjenne igjen tjeld eller kantarell.

[ Seline Mjølhus: «Det er en tendens i kristne miljøer til at jenter kan ha meninger, så lenge de ikke provoserer» ]

Klimagenerasjonens paradoks

Ingen er så engasjert i klimasaken som dagens ungdommer. 18 år gamle Greta Thunberg har gitt ansikt til en hel generasjon av unge aktivister, som brøler så høyt de bare kan om naturkrisa vi står i. Advarslene fra dem har fått en altfor varm verden til å våkne, og vi skylder dem en stor takk. Samtidig er det et tankekors at nettopp denne generasjonen har problemer med å skjelne mellom de to vanligste tresortene i Norge.

Men kanskje er det ikke så rart likevel. Den tidligere nevnte undersøkelsen om turglade nordmenn, viser samtidig at de som er minst ute i skog og mark tilhører aldersgruppen 15-24 år. Ifølge årets Ungdata-undersøkelse bruker halvparten av ungdom mer enn fire timer daglig av fritiden foran en skjerm.

Det blir dessuten stadig mindre inngrepsfri natur i Norge. Mens halvparten av norsk fastland var villmarkspreget på begynnelsen av 1900-tallet, har vi bare 11,5 prosent villmark igjen i dag, ifølge Miljødirektoratet.

Naturen kan ikke bli et så abstrakt fenomen at ungdom først og fremst forbinder den med politiserte begreper

—  Dana Wanounou

Realfagslærerne i Aftenposten peker dessuten på hvordan læreplanene i naturfag nå preges av mye teknologi og kunnskap om størrelser som ikke kan observeres. De spør om faget er blitt for teoretisk og tilpasset 45 minutter i klasserommet.

Det er betimelig å spørre om summen av disse samfunnsmessige endringene skaper avstand mellom den klimaengasjerte ungdommen og naturen de vil redde.

En jobb for de voksne

Klimasaken er blitt beskyldt for å være vanskelig å forstå. Den preges av abstrakte begreper som «karbonfangst» og «overflate­temperatur», som skaper distanse til folks liv her og nå. Når vi samtidig får stadig mindre tilgang på villmark, risikerer fremtidens generasjoner å skulle redde en natur de ikke har et forhold til.

Her har både norsk skole og vi foreldre en jobb å gjøre. Naturen kan ikke bli et så abstrakt fenomen at ungdom først og fremst forbinder den med politiserte begreper som «det grønne skiftet», «klimaavtrykk» eller «togradersmålet».

Ungdom må få erfare naturen. Ikke gjennom et par skoleekskursjoner eller en søndagstur i ny og ne – men ved å bruke den og være i den jevnlig. Det nære forholdet til naturen er avgjørende for at vi skal kunne bry oss om den.

I morgen lanseres ny Norsk rødliste for arter, den første siden 2015. Er naturkunnskapene til våre ungdommer gode nok til at de drar kjensel på artene som er i ferd med å forsvinne?

[ Agnes Ravatn ber om begravelse uten prest: – Den kristne begravelsen er og blir en gudstjeneste ]