Kommentar

Verdens snuoperasjon fortsetter og tiltar

ETTER GLASGOW: Klimatoppmøtet i Glasgow klarte å lande en avtale. Selv om den bare er et skritt på veien, er snuoperasjonen uten tvil i gang. Om noen måneder får vi klimapanelets tiltaksliste.

Klimatoppmøtet i Glasgow.

Hva betyr det egentlig å «fase ned» kull, i motsetning til å «fase ut»? Det er ikke godt å si. Men det var altså «fase ned» som ble den endelige formuleringen i slutterklæringen fra klimatoppmøtet COP26 etter tautrekkingen på overtid i Glasgow lørdag.

Noen var dypt skuffet. For å få snudd utviklingen som fyrer den globale oppvarmingen, er kull versting. Men at det var her striden stod, sier også noe om at selv land som er dypt avhengige av kull som energikilde og inntekt, erkjenner at dette ikke kan fortsette.

Kanskje er det for tidlig å love «fase ut» for et land som India, som ville ha «fase ned», fordi det i praksis er for vanskelig å slå fast utfasing nå. Men det kan komme.

Land som var imot å «fase ut», kan også ønske å ha et forhandlingskort overfor de rike landene. Tross alt er det industrilandene som har fyrt opp den utviklingen som har skapt klimaproblemet. Er det da India som skal avstå fra økonomisk vekst nå?

Det spørsmålet må vi ha med om verden skal stå sammen. Slutterklæringen sier også at det å få utslippene ned, er et felles ansvar, men at noen har større ansvar og kapasitet enn andre.

Et tema i sluttspurten var også om de rike landene er villige til å gi nok penger til de landene som er påført og blir utsatt for skader av klimaendringene.

Menneskehetens fellesprosjekt

På tampen av onsdagen kom nyheten om at Kina og USA erklærer at de vil jobbe tettere sammen om snuoperasjonen som må til. De oppretter en arbeidsgruppe som møtes regelmessig framover. Det Kina og USA gjør, vil påvirke viljen hos andre. USA og Kina står sammen for rundt 40 prosent av karbonutslippene i verden.

Selv om erklæringen fra de to ikke inneholder mange konkrete tiltak, er den et uttrykk for at det pågår prosesser på mange plan, som bare tiltar, ettersom alvoret synker inn stadig bredere.

Det er mye som har blitt til ved at mennesker har prøvd uten å vite om de lykkes.

—  Turid Sylte, journalist

Paris-målet står ved lag

Slutterklæringen gjør det klart at målet fra Paris-avtalen om at oppvarmingen skal begrenses til 2, eller helst 1,5 grader, står fast. Den erkjenner også at «klimaendringer er en felles bekymring for menneskeheten», og at når landene skal gjøre tiltak for å få ned utslipp, må det også legges vekt på menneskerettigheter, helse, urfolk, lokalsamfunn, flyktninger, barn, mennesker med funksjonshemninger og i sårbare situasjoner, retten til utvikling, likestilling, kvinners muligheter og likhet mellom generasjoner.

Toppmøtet fikk på plass regler som skal sikre at utslippskvoter som selges, innebærer en virkelig reduksjon i utslipp, og at utslippsreduksjonen bare bokføres én gang. Dette bidro Norge til gjennom å lede forhandlingene.

En ny stemning

Hver dag under klimatoppmøtet oppsummerte det britiske lederskapet dagen. Da COP-president Alok Sharma oppsummerte onsdagen, understreket han at samarbeid og enighet har preget atmosfæren under dette toppmøtet. «Det er en ‘vi får det til-spirit’ som jeg håper alle parter fortsetter å nære de kommende kritiske dagene», sa Sharma, ifølge en pressemelding.

Han la til at «det vi blir enige om i Glasgow, vil sette tonen for framtida for våre barn og barnebarn, og jeg vet at ingen verdensleder og ingen land ønsker å svikte dem».

Verdens mest krevende oppgave

Selv om tonen er satt, er det fortsatt lett å bli motløs. Som menneskehet har vi utviklet mønstre gjennom oppdagelser, kolonisering og industrialisering som det ikke er lett å endre.

Samtidig blir det synlig at sider ved disse mønstrene har vært skadelig. Vi er i ferd med å ta inn over oss hvordan måten urfolk har blitt behandlet på, er lite å være stolte av. Det samme gjelder også kulturer der mange var slaver i kolonitiden. Dette er en arv vi er nødt til å ta oppgjør med. Og i det samme bildet står også de store forskjellene på levekår som verdens mennesker lever under.

Kompasset

Slutterklæringen Glasgow «erkjenner hvor viktig best tilgjengelig vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for effektive klimatiltak og politikk er». Sharma i det britiske lederskapet sa i sin oppsummering onsdag at «vitenskap må være vårt kompass».

Nettopp forskning har gjort oss klar over at bruken av fossil energi fører til en oppvarming som truer levekårene på jorden. At vi har fått vite dette før de mest alvorlige følgene er en realitet, gir oss en mulighet som vi ellers ikke ville hatt.

Men dette er fortsatt noe av nøtten, at mange av oss ikke erfarer problemet her og nå. I en hverdag der de negative følgene av oppvarming ikke er så synlige og merkbare til daglig, er det som om problemet ikke er så reelt likevel.

For noen er en temperaturøkning på noen grader ikke skremmende nok, fordi den rammer ujevnt. Kanskje vil mange i Norge ikke oppleve endringene som katastrofale. Men det kan også være at vi rammes hardere enn vi tror, hvis for eksempel Golfstrømmen snur.

Verdien av å prøve

Noen paralleller finnes i historien om Josef og egypterne i Bibelen. Josef var ingen forsker, men fortalte om sitt syn, der det ville komme først sju fete år, og så sju magre, og at det ville være smart å bruke de fete årene til å lagre korn til de magre årene. Advarselen nådde farao, som valgte å stole på den, og satte Josef til å lede arbeidet med å lagre korn til de magre årene. I fortellingen ble det slik Josef hadde sagt. Han ble en helt, og befolkningen slapp å sulte.

Hva hvis verden samlet sett ikke lykkes med snuoperasjonen? Ville det vært like bra å la klimatiltak være?

Filosofen Arne Johan Vetlesen sa i en forelesning til klimajournalister i fjor at mening er viktig for mennesker, og kanskje noe vi undervurderer. Det kan være mye mening i å kjempe for å endre samfunnet til det bedre, også selv om du ikke vinner fram. Det gir mening og en verdighet å prøve framfor å resignere. Mye har også blitt til ved at mennesker har prøvd uten å vite om de lykkes.

I første del av 2022 kommer FNs klimapanel med del to og tre av sin sjette samlerapport. Første del fikk vi i august i år. Den tredje delrapporten handler om hvilke tiltak som panelet av forskere mener best vil lykkes med å få ned utslipp. Det vil også få mer fart på prosessen, nasjonalt og internasjonalt og på alle fronter, som næringsliv, finans, politikk og hverdagsliv. Den vil peke klarere ut kildene til klimagassutslipp og hvordan CO2 tas opp i naturen. Den vil også ta opp forbruksmønstre og måter utslipp kan tas ned på tvers av sektorer.

For de som er tvilere til om det nytter, kan det å få veien til målet enda mer konkretisert, også gjøre det lettere å gjøre klimakrisen håndgripelig. Det kan igjen gjøre det lettere å finne løsninger politisk og praktisk.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar