Kommentar

En tikkende gjeldsbombe

Verdens fattige land står overfor en trippel utfordring i kampen for å utrydde fattigdom: Koronapandemi, klimaendringer og kredittkrise.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Trolig har klimaoppvarmingen og koronakrisen allerede bidratt til at det blir umulig å nå FNs ambisiøse bærekraftsmål om å utrydde all dyp fattigdom innen 2030. For selv om det mot formodning skulle bli gjort store framskritt på det forestående klimatoppmøtet COP26 som åpner i Glasgow 31. oktober, så vil ikke tiltakene kunne få særlig virkning på utviklingslandenes økonomiske vekstmuligheter før etter 2030. Og koronapandemien har allerede svekket de fattigste landene så mye at det uvegerlig vil forsterke den globale ulikhetskrisen de neste årene.

Når en stadig større andel av fattige lands begrensede inntekter går til å betale renter og nedbetale lån, medfører det kutt i livsviktige investeringer i jobbskaping, helse, utdanning og annen velferd.

—  Geir Ove Fonn, kommenator

Rekordartet gjeldsvekst

Da er vi på den tredje k-en som er skissert over: Kredittkrisen. De utenlandske investeringene i lav- og mellominntektsland sank i fjor med 14 prosent, til det laveste nivået det siste tiåret. Det var langt på vei en følge av at rike land har brukt mesteparten av sine økonomiske ressurser på å motvirke sine egne skadevirkninger av koronapandemien, inklusive å kjøpe opp storparten av vaksinene mot Covid-19 før landene i det fattige sør.

Samtidig økte den globale statlige gjelden i fjor dramatisk, fra 82,6 prosent til 98 prosent av landenes samlede brutto nasjonalprodukt (BNP). Det overstiger langt økningen og nivået av gjeldsbelastningen under finanskrisen i 2008/2009. Denne gjeldskrisen rammer sterkest lav- og mellominntektsland, der et stort antall land nå har alvorlige problemer med å betjene sine gjeldsforpliktelser. Og når en stadig større andel av deres begrensede statlige inntekter går til å betale renter og nedbetale lån, medfører det kutt i livsviktige investeringer i jobbskaping, helse, utdanning og annen velferd.

Mer gjeld til private

Allerede før koronakrisen var gjeldsnivået i lav- og mellominntektsland steget til faretruende nivåer. Da hadde disse landene i årevis hatt tilgang til billige lån, både fra multinasjonale og bilaterale långivere, men også i langt større grad enn før fra private långivere. Den private gjelden har høyere rente, og legger nå beslag på rundt halvparten av rentebetjeningen i lav- og mellominntektsland, selv om private långivere «bare» utgjør en tredjedel av denne statsgjelden.

Totalt gir disse tre krisene grunn til sterk bekymring. Tidligere i høst advarte FNs generalsekretær António Guterres om at de nedjusterte vekstprognosene i de fattige landene «ikke bare kan føre til et tapt tiår for utvikling, men en tapt generasjon av dårlig utdannet, arbeidsledig og misfornøyd ungdom». Hans frykt er at mange land vil havne i en umulig finansiell situasjon dersom det ikke blir gjennomført kraftfulle tiltak for gjeldslette:

«Mennesker vil måtte betale for denne mangelen på global solidaritet med sine liv, og med årevis av fattigdom og sult. Ingen regjering skulle være tvunget til å velge mellom å betjene sin gjeld, og å betjene sin befolkning».

Utsetter problemene

Verden har tidligere gjennomført flere kampanjer for å restrukturere og stryke både illegitim og ikke bærekraftig statlig gjeld. Også under koronapandemien er det gjennomført gjeldsutsettelse og andre tiltak som skal hjelpe de hardest rammede landene, og flere internasjonale prosesser pågår. Hittil har imidlertid disse ordningene i stor grad basert seg på å utsette problemene, der betjening av renter og avdrag skyves inn i framtiden, og man har ikke klart å få private kreditorer med på reforhandling av gjeldebetingelsene.

Den overhengende faren for en koronautløst, katastrofal gjeldskrise er bakteppet når SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, Fellesrådet for Afrika og Redd Barna oppfordrer Norge til å ta en lederrolle i internasjonale fora, for å bidra til å styrke de mangelfulle systemene for å sikre ansvarlig långivning og låneopptak, samt bedre systemene for å løse statlige gjeldskriser.

Det handler ikke bare om å stille strengere krav til långiverne, men også om å sikre at lav- og mellominntektsland blir mer ansvarlige og ikke lar sine låneopptak komme ut av kontroll. Mange land har hatt altfor optimistiske anslag om hvilken vekst og økt skatteinngang store statlige lån skulle bidra til å skape. Når slik vekst uteblir, bortfaller også de inntektene som var ment å skulle betjene gjelden som er tatt opp, og evnen til å løse kritiske velferdsoppgaver forvitrer ytterligere.

Mer aktiv Støre-regjering?

Solberg-regjeringen sørget for å opprettholde en raus norsk bistand, men gjorde relativ lite internasjonalt for å fremme gjeldsettergivelse og opprettelse av en overordnet mekanisme for en mer bærekraftig gjeldshåndtering for fattige land. Passiviteten ble delvis begrunnet med at ettersom Norge har slettet gjeld for nærmere tjue fattige land siden årtusenskiftet, så er vi blitt en så liten kreditor at en aktivt pådriverrolle for nye gjeldsletteinitiativer er blitt vanskeligere.

Forhåpentligvis har Støre-regjeringen større ambisjoner på dette området. Omtrent helt nederst i Hurdal-plattformen står det i alle fall at regjeringen vil «støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser». Lykkes ikke dette, kan det utløse en gjeldsbombe som kraftig vil forverre verdens allerede akselererende utviklings- og ulikhetskrise.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar