Kommentar

Kultur fra tårn og minaret

KLOKKER OG BØNNEROP: Kirkeklokker og bønnerop handler vel så mye om kultur og politikk som om trosutøvelse.

l

Jeg har alltid likt bønneropene når jeg er i Midtøsten. De er en del av det lokale kulturutrykket som jeg synes er spennende og sjarmerende. De minner meg dessuten om å vende sinnet mot Gud. Selv når jeg vekkes klokka fire på natta av en støyende minaret, husker jeg at nå står mine muslimske venner opp for å be. En av dem vet jeg ber for meg.

En dag jeg gikk sammen med en kristen jente i Amman i Jordan, gjallet bønneropene igjen ut over byen. Jeg så at hun krympet seg under lyden. «Disse ropene minner meg om at jeg er mindreverdig og skal holde meg på min plass i samfunnet», sa hun. Da lærte jeg at hvordan vi forstår et slikt rop, avhenger hvem vi er og hvilken sammenheng vi er i. Det handler også om kultur.

Kamp om hegemoni

I den palestinske byen Zababdeh konkurrerer kirkeklokkene og minaretene om å dominere det offentlige rommet på søndag formiddag. Det kan oppfattes som et sjarmerende uttrykk for en mangfoldig kultur. Men det kan også forstås som en kamp om hvem som skal dominere i et samfunn der det er noenlunde like mange kristne som muslimer.

Til sjuende og sist handler det om en kulturarv, om hva som skal prege samfunnet vårt. Det handler om mer enn trosutøvelse.

—  Erling Rimehaug

Og når det er bygget minareter ved siden av Bebudelseskirken i Nasaret og Fødselskirken i Betlehem, så er det naturlig å forstå som en del av kampen om hegemoniet i Det hellige land. Bønnerop og kirkeklokker er også politikk.

Kirkeklokkene kom da samfunnet ble kristent

Men er det trosutøvelse? Liturgien i Den norske kirke inneholder tre ganger tre klokkeslag. Men mange kirkesamfunn greier seg fint uten klokker. En av mine store påskeopplevelser var da folk i Russland med liv og lyst ringte med klokker hele dagen for å markere oppstandelsen. Likevel eksisterte kristendommen i mer enn fem hundre år uten noen kirkeklokker.

Kirkeklokkene kom etter at kristendommen var blitt den enerådende religionen i Europa. Alle var forutsatt å slutte opp om gudstjenester, helligdager og bønnetider. Da trengte man klokkene til å varsle om tidspunktene. Slik ble folkets og samfunnets rytme preget av klokkeklangen.

Klokkene oppfylte også andre samfunnsfunksjoner, som å varsle om krig og fare eller en tronarvings fødsel. Folk ble fulgt til graven av klokkeklang, og klokkene lød når de ble døpt og inngikk ekteskap. Kirkeklokkene ble en del av den kristne kulturarven. De preger vårt samfunn som et kristent samfunn.

Bønnerop er forkynnelse

Vi kan diskutere om vi trenger kirkeklokker for å huske at det er gudstjenestetid. Vi kan diskutere dem som støy. Men til sjuende og sist handler det om en kulturarv, om hva som skal prege samfunnet vårt. Det handler om mer enn trosutøvelse.

Også bønnerop handler om mer enn å minne folk om bønnetider. Bønneropet er forkynnelse. Det ropes ut over landet at Gud er større - og det oppfordres til å bøye seg for ham i bønn. Bønneropet er derfor en tydeligere trosutøvelse enn klokkeklangen.

Men noen avgjørende rolle i trosutøvelsen har bønneropene ikke. Muslimer kan godt holde bønn uten at det ropes ut i samfunnet utenfor. Som kirkeklokkene kom i bruk i et samfunn som var kristent, ble minaretene reist i samfunn der muslimene hadde makten.

Bønnerop markerte muslimsk dominans

Mens Europa krevde at alle skulle være kristne (med et unntak for jødene, som ble holdt utenfor), var de kristne tolerert i muslimske samfunn. Men de skulle ikke dominere samfunnet. Den såkalte Umar-pakten, som trolig summerer opp den vanligste praksisen i muslimske samfunn fra år 1000, forbyr kristne å rope ut bønnerop. De kunne ringe med kirkeklokker, men klokkene måtte ikke ha for høy lyd.

De muslimske bønneropene var derfor en markering av hva som skulle være samfunnets dominerende tro. De var et uttrykk for politikk. Men de fem daglige bønneropene ble også en del av kulturen, som markerte dagliglivets rytme for alle. Soloppgang og solnedgang fikk sitt akkompagnement av bønneropenes melodi, også for de som ikke var muslimer.

Bønnerop i norsk kultur

De vedtatte norske prinsippene at vi skal ha religionsfrihet og at tro skal kunne markeres synlig i det offentlige rom. Muslimer har derfor rett til å markere sin tro i offentligheten.

Hvis bønnerop betraktes som trosutøvelse, kan vi altså ikke forby dem. Justisdepartementet har fastslått at muslimer har rett til bønnerop en gang i uka, på linje med kirkeklokker. Men hvor går den prinsipielle grensen mot å ha bønnerop fem ganger om dagen? Støyforskrifter kan kanskje brukes mot bønnerop i grålysningen og begrense desibelnivået resten av døgnet. Men gjelder trosfriheten bare på fredag?

I Norge kan bønnerop i dag ikke oppfattes som et krav om muslimsk dominans. Her kan det heller være snakk om en markering av at «vi hører til her, vi også». Om vi skulle forby dem, ville det være en beskjed om at dette nærværet er uønsket.

Når norske muslimer så langt har avstått fra å praktisere dette, kan det skyldes et ønske om ikke å provosere. Men det kan også være en anerkjennelse av at de ikke lever i en muslimsk kultur, og at praksis da må være en annen.

Kirkeklokker er hjemlet i Grunnloven

Kirkeklokkene er i dagens norske samfunn ikke noe signal om kristendommens dominans. De er en påminnelse av hva som er vårt samfunns kulturelle røtter. Slik sett er de hjemlet i Grunnlovens bestemmelse om vår kristne og humanistiske arv.

Derfor er dette også spørsmål om hvilken kultur vi ønsker å ha, og mer enn et spørsmål om troendes rettigheter.






Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar