Man skal ikke ha fulgt med lenge i den kristne offentligheten før man kan observere et bestemt fenomen: Kristenfolk som har kommet i krise fordi de forventet for mye av Gud. Krisa er enten etterfulgt av en fornyet tro med annen aksentuering (og i så fall vanker det kanskje et Min tro-intervju i Vårt Land) eller av at troen blir forlatt helt og holdent (hvis du er kjent nok kan det vanke et Min tro-intervju også da).
Troskrise
De fleste voksne kristne som er oppmerksomme på sin egen tro, vet av egen erfaring hva en troskrise er. Det er en naturlig ting: Når barndommens forestillinger blir for trange, eller når livet blir for tungt å bære, skjer det ofte en smertefull justering av forventninger og identitet. Det er slik utvikling foregår.
Det er et teologisk skifte, fra én teologisk tenkemåte til en annen, fra en rett ut sagt naiv selektiv biblisisme til en mer nyansert og livsnær teologi.
— Åste Dokka
Men de troskrisene jeg tenker på her, er ikke bare et resultat av vanlig vekst. Det er ikke kun snakk om å gå fra barn til voksen eller fra kunnskapsløs til kunnskapsrik. Det er et teologisk skifte, fra én tenkemåte til en annen, fra en rett ut sagt naiv, selektiv biblisisme til en mer nyansert og livsnær teologi.
Hva er det jeg mener? Jo, jeg tenker på voksne mennesker som har trodd at de står under spesiell beskyttelse. At fordi de ber og er aktive i en menighet, skal det ikke hende dem noe vondt. Om folk som tror at Jesus skal vende hvert tap i deres liv til seier. Som forventer å høre Guds stemme og se Guds konkrete og ekstraordinære inngripen i hverdag og krise.
Ja, selv en fjorten år gammel ateist kan fortelle deg det åpenbare: Det å være kristen gir deg ingen overnaturlige fordeler.
— Åste Dokka
For de fleste av oss er slik herlighetsteologi ganske absurd. For hvordan kan man unngå å vite at selv om halve verden er kristne, så er de ikke forskånet fra nød og krise? De materielle godene, flaksen eller de menneskelige ressursene er ikke fordelt etter gudelighet. Guds postulerte kombinasjon av godhet og allmakt er i beste fall et mysterium og et paradoks. Ja, selv en fjorten år gammel ateist kan fortelle deg det åpenbare: Det å være kristen gir deg ikke automatisk overnaturlige fordeler.
Provoseres
Mange kommer ut av en slik krise med føttene på tryggere fjell. De har erkjent at de tok feil om en del ting, men at troen likevel ikke ble borte. Gud tålte ærligheten. Og så begynner de å meisle ut en ny tro av steinblokka, der andre sammenhenger og sannheter og gleder kommer til syne. Det er dem vel unt.
Men jeg kan likevel ikke unngå å provoseres litt de gangene det blåses i basunene over overgangen, gis ut plate, bok og portrett-intervjues. Det er jo som om den kristne kirke ikke har drevet med teologisk tenkning og formidling i to tusen år. Allerede Paulus strevde med de samme spørsmålene som dagens nedtrykte frelste. Martyrene fra det første århundre visste hva lidelse var og lagde teologi rundt det. Og tenk på Job! Man kan lurer på om de egentlig har lest Bibelen med særlig opperksomhet tidligere.
De havner i sjelesorg
Er det én ting du kan være sikker på, så er det at ingen kristne tanker du tenker er særlig originale, at de aller fleste dørene du slår inn med brask og bram allerede stod åpne, og at de som sitter i rommet innenfor vil se litt forbauset på deg.
Nå finnes det selvsagt ingen plikt til å sette seg inn i hele teologihistorien for å finne de kjernesetningene som blir viktige for en selv i troen. Men det er et tankekors at dersom man hadde åpnet seg for noe av det tidligere, kunne krisa vært forhindret før den skjedde.
Jeg kan ikke unngå å tenke at krisene vi bearbeider er totalt unødvendige.
— Åste Dokka
Mange prester jeg snakker med, og jeg også, har mennesker i sjelesorg som enten er eller har vært medlemmer av menigheter som forkynner en teologi som ikke har plass til livets krumspring, til avvik, smerte eller store og vanskelige spørsmål. For det er ganske mange som aldri når avisspaltene med sine oppgjør og nyorienteringer. Mye av samtalene handler om de sårene en forenklende kristendom har slått.
De holder oss prester med arbeid, disse menighetene og forkynnerne. Heldigvis har vi gode redskaper, men jeg kan ikke unngå å tenke at krisene vi bearbeider er totalt unødvendige og kunne vært unngått.
Lytterens ansvar
Den teologien som lover så mye på Guds vegne, er selvsagt forkynnernes ansvar. Men den skjer ikke uavhengig av tilhørerne. Hvorfor skulle noen preke skadelig framgangsteologi dersom ingen lyttet? Det klør i øret å vite at man er utvalgt og kan vente seg store ting. Hvem vil vel ikke være lykkelig, vellykket og ha suksess? Problemet er bare det at det ikke er sant, og det er også en alvorlig avstumping og forvrengning av evangeliet å love det. Det bør alle som egentlig vet det i hjertet ta konsekvensen av, og slutte å oppsøke forenklet trosformidling.
Selv er jeg redd for å mane fram gull og grønne skoger i forkynnelsen. Såpass mye at jeg kanskje underspiller hva en tro kan gjøre i et liv, for å unngå å ødelegge min egen troverdighet. Noe av det vakreste som skjer i det sjelesørgeriske rommet er derfor når det forkynnes der. Ikke slik at jeg forteller konfidenten om kristen tro. Men slik at de forteller meg om hva troen er for dem. At de kan fortelle om gleden, tryggheten, roen og bønnen. Det er god og ærlig forkynnelse, fra det levde livet, fra den som lever det og til teologen.
Men jeg er også skuffa over Gud. Jeg er såpass vant til det at jeg sjelden går ordentlig inn i det, men kanskje vi skal snakke mer om sorgen og smerten i at virkeligheten aldri blir så lysende som vi har forestilt oss. Israelsfolket vandret i villrede i ørkenen i førti år for å finne sitt lovede land. Men Det gamle testamente gjør ingen forsøk på å skjønnmale livet der - det ventet århundrer med krig og strev. Også i skuffelsen har folk vært før. Det er trygt å snakke høyt om det, uansett hva slags teologi man har.
[ Dette forventer tros- og livssynsnorge av den nye ministeren ]
