Kommentar

Har han nok kake til folket?

Britene gjennomlever en høst med skyhøye energipriser, lange bensinkøer og frykt for glisne butikkhyller. Likevel var det en selvsikker statsminister Boris Johnson som torsdag talte til Toryenes landsmøte i Manchester.

kk

Det konservative partiet har styrt Storbritannia siden 2010, med den eksentriske Boris Johnson ved roret i Downing Street siden sommeren 2019. Etter to turbulente år i jobben, preget av en hard Brexit og en minst like hard koronapandemi, ligger fortsatt Toryene behagelige seks prosentpoeng foran opposisjonspartiet Labour på snittet av meningsmålingene. Kan de konservative lene seg tilbake og belage seg på å styre Storbritannia resten av tiåret?

I alle fall har de tiden fram til neste planlagte parlamentsvalg, i mai 2024, med mindre Johnson fristes til å skrive ut nyvalg før den tid. I europeisk politikk er det en usedvanlig lang regjeringsperiode, men i nyere britisk historie er stadige gjenvalg i ferd med å bli normen. Margaret Thatcher og etterfølgeren John Major styrte britene i 18 konservative år fra 1979 til 1997, mens Tony Blair og Gordon Brown gav Labour 13 sammenhengende år i statsministerboligen fra 1997 til 2010.

Boris Johnson framstår som både uforutsigbar og opportunistisk, tilsynelatende med stor risikovilje i politiske beslutninger, og dermed ikke nødvendigvis som en leder egnet til å styre stabilt gjennom kriser.

—  Geir Ove Fonn, kommentator

Uforutsigbar og opportunistisk

Spørsmålet er imidlertid om Boris Johnson (57) har egenskapene som kan føre de konservative til sin femte påfølgende valgseier i 2024, og dermed potensiell regjeringsmakt helt fram til 2029. Johnson framstår som både uforutsigbar og opportunistisk, tilsynelatende med stor risikovilje i politiske beslutninger, og dermed ikke nødvendigvis som en leder egnet til å styre stabilt gjennom kriser.

Eksempelvis gikk Johnson så nølende inn i pandemien at Storbritannia mistet verdifull tid i å begrense spredningen av det dødelige viruset, som har tatt 137.000 britiske liv. Men så, etter at covid-19 også var nær ved å koste statsministeren livet, klarte hans regjering å utkonkurrere nesten alle andre land i kappløpet om å skaffe vaksiner til egen befolkning.

Restriktiv arbeidsinnvandring

Selv skylder Johnson primært på ettervirkningene av pandemien for forsyningsproblemene som nå plager innbyggerne i Storbritannia, med køer foran bensinpumpene og slunkne hyller i supermarkedene. Fagfolk har imidlertid lenge pekt på faren for det som nå skjer, fordi regjeringen etter Brexit har skjerpet innvandringsreglene og insisterer på at Storbritannia skal bli mindre avhengig av utenlandsk arbeidskraft.

Johnson hevder at prøvelsene britene nå må gjennom, bare er en overgang til noe bedre. Når Storbritannia ikke lenger har åpne grenser for utenlandske lastebilsjåfører og andre lavt kvalifiserte og billige gjestearbeidere, så er den uttalte hensikten å utvikle flere og bedre betalte arbeidsplasser for britiske borgere.

«Velgerne stemte vekk en nedkjørt økonomisk modell som baserte seg på dårlig lønninger, ufaglært arbeidskraft og kronisk lav produktivitet», argumenterte Johnson på en pressekonferanse mandag. Det høres til forveksling ut som den norske venstresidens politikk for å stanse sosial dumping.

Største triumf siden Thatcher

Det er to år siden Johnson sist sto på scenen foran et jublende partilandsmøte. Deretter ledet han partiet til den største triumfen siden Margaret Thatchers valgskred i 1987, i parlamentsvalget i desember 2019. Gevinsten ble sikret gjennom en reorientering av politikken for å tekkes bredere grupper av vanlige arbeidsfolk. Slik klarte Toryene å slå kraftige sprekker selv i den tidligere knallrøde muren av Labour-kretser rundt de tidligere industriområdene i Midt- og Nord-England.

Det var en gevinst som kan tilbakeføres til Johnsons politiske teft da han under finanskrisen i 2008 skjønte at æraen med nyliberal dominans var over, ettersom altfor mange vanlige velgere hadde blitt stående tomhendt igjen på perrongen når vinnerne på globaliseringstoget passerte. Nå er utfordringen å levere politikk som gjør at partiet også kan beholde disse velgerne som så vidt får inntektene til å strekke til i hverdagen.

Venter tøff oppoverbakke

I lengden er det da ikke tilstrekkelig med en karismatisk statsminister med et avvæpnende belegg av teflon. Regjeringen må framover sikre en inntektsvekst som overgår prisstigningen, og etterutdanne og utvikle trygge arbeidsplasser til de 40 prosent av britiske unge som kommer ut av utdanningssystemet uten tilstrekkelige kvalifikasjoner. Samtidig må regjeringen gjennomføre en grønn omstilling, kombinert med den økonomiske, geografiske og sosiale utjevningen landet så sårt trenger.

Det blir en kamp i oppoverbakke, og med skjerpet motstand fra Labour. Etter flere år med ødeleggende sosialdemokratisk strid under den venstrevridde partilederen Jeremy Corbyn, er den pragmatiske Keir Starmer i ferd med å gjøre partiet mer spiselig for de mange velgerne i sentrum som svinger mellom blokkene.

Kan bli en kjølig høst

Den trauste Starmer framstår knapt som noen velgermagnet, men overbeviste mange med en inspirerende tale under Labours partikonferanse i Brighton i forrige uke. Labours revitalisering til tross, så sover neppe den evig optimistiske, tre ganger gifte seksbarnsfaren Boris Johnson særlig urolig foreløpig.

Statsministeren har imidlertid en lang og trolig trøblete høst foran seg. Blir det varemangel i britiske butikker fram mot jul, kombinert med surt vær og skyhøye energipriser, kan stemningen bli ganske kjølig ikke bare i trekkfulle britiske boliger, men også foran peisen i Johnsons dyrt oppussede Downing Street nummer 10.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar