Jeg har tenkt på det i det siste, hvorfor blir kirken fjernere for meg, hvorfor er det noe som viskes ut, hvorfor denne snikende kirkefobien som på et eller annet sted har sluppet igjennom. Jo, det er naturligvis det – en naturlig reaksjon på uhyrlighetene, som stadig avdekkes. Da må jeg sette meg ned, klype meg i armen og si: Det er ikke kirken som Guds sted, som svikter meg – det er administrasjoner og utro tjenestefolk i alle etasjer. Det er lett å snu ryggen til, og det er det jeg gjør – svikter kirken når den lider. Skulle jeg ikke nå – mer enn noen gang – gi mitt stille liv i bønn og gjerning til dette «huset» det én gang var så befriende å «bo» i? Kirken, som ved mennesker og Gud har båret meg gjennom kriser og kalt meg tilbake fra stup, skulle jeg svikte den nå, når den er svak og såret?
[ Prester mistenkt i én av fire pedofili-saker ]
Til seg selv
Det ligner en naturlov – der godheten er størst, lever ondskapen godt ved siden av. Det er i bunn og grunn et sivilisasjonsproblem, som aldri er blitt overvunnet. Den siviliserte kirke vil fortvilet nok også befolkes av mennesker som ikke «er blitt som barn» igjen og som lever ut sine råeste instinkter der. Livet under kirkehvelvet er en kamp mellom den Gud vi har blankpusset og menneskets svik, slik har det vært i hundrevis av år.
Nå leter jeg etter bilder og fortellinger, spor etter års slitasje, messens godhet og et godt ord
— Olav Egil Aune
Alle knep
Jeg vet hvorfor jeg nå igjen holder fast ved den hellige kirke, det er fordi den eksisterer som et overveldende menneskelig samfunn, til tross for at dens historie til tider ligner Cæsars. For å sitere den katolske nobelprisforfatteren François Mauriac, når han snakker om hvorfor han holder fast ved denne kirken det er så lett å vende ryggen til: «Hva har det å si for meg om rørene er gamle og til dels tilstoppet, så lenge disse to ord renner gjennom dem – «dine synder er deg tilgitt» og «dette er mitt legeme som gis for dere».»
Tidvis, ser jeg, bruker jeg alle knep for å ikke «bli hos Ham». For så nok en gang å erkjenne og oppleve at i kirken møter Gud meg middelmådige, til dels tåpelige og forkomne, og viser meg sannheten om Hans hengivenhet overfor meg.
[ Hun skal forebygge overgrep i Den katolske kirke: – Man må snakke om lidelsen disse ofrene er påført ]
Barnet i kirken
Mange ganger har jeg kjent på sannheten om det barnaktige i kirken – ja, nettopp der … når jeg ser et barn går ned og setter seg knelende etter å ha gått til nattverd. Jeg er ikke imot å mene at Kristus gir oss innsikt i universets dimensjoner, det sier meg bare så lite i forhold til at Han lever i dette knelende barnet med den tynne nakken. Dette barnet ser et lys som vagt blafrer i mørket – dette som vi på en høytidelig og voksen måte kan si er det kristne mysterium: Dette lyset som vi elsker og blir elsket av og som brenner i mørket. Denne gutten er meldt inn i et samfunn som gjenkjenner hverandre på ett tegn: De elsker hverandre. Ikke på tross av det som skiller dem, men på sett og vis på grunn av det som skiller dem. Denne gutten er også meg, kan jeg minne meg om, jeg vokste opp i det.
Klokkene kaller
Den sanne kirken er skjønn, det vil si vakker. Nå, når jeg leter meg tilbake, ser jeg et vokslys som står og blafrer på alteret og er som et ansikt med bare ett øye. Jeg kommer inn i kirken og bærer på mitt indre villnis og famler etter Gud. Jeg håper ikke på en formaning, den vil ikke overtale meg. Ordene har sluttet å virke, en «abstrakt» preken gir meg ikke ro, ingen ting fester seg. Nå leter jeg etter bilder og fortellinger, spor etter års slitasje, messens godhet og et godt ord.
Tross ondskap
Jo, jeg vil ta mitt ansvar for kirken. Tross ondskapen den bombarderes med og at det knaker i forføyninger, vil jeg minne meg på å se forskjell på kirken og det som sverter den.
[ Vårt Land: En svært gledelig gjenåpning ]
