Kommentar

KrF-limet mistet sin kraft

PARTISPREKK: Ideen bak Kristelig Folkeparti var at de hadde noe som bandt dem sammen og var sterkere enn vanlige politiske skiller. Dette limet ble etter hvert for svakt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«No treng me ikkje-partibundne kristelege menner med varm interesse for alle samfundslag i vårt politiske liv. Det kristelege politiske parti», sto det i oppropet til det nystartede Kristelig Folkeparti ved stortingsvalget i 1933. Idéen var et parti som samlet på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer, fordi de sto sammen om noen som var viktigere. Derfor hørte man ikke til på noens side.

For mange ble valget mellom blå og rød til et valg av identitet. Splittelsen det førte til, endte med at KrF ble skjøvet ut over sperregrensestupet.

—  Erling Rimehaug

Men da partiet fikk mandater på Stortinget, måtte det før eller siden bli et spørsmål om hva slags regjering man skulle stille seg bak. Det gikk likevel mange år før det ble aktualisert. Arbeiderpartiet hadde flertallet og trengte ikke støtte av noen andre for å ha regjeringsmakten.

Kristelig Folkeparti var enig med Arbeiderpartiet i mange økonomiske og sosiale spørsmål. Men de opplevde at partiet motarbeidet mye av det som var viktig for dem: Kristendomsfagets plass i skolen, retten til å drive kristne skoler og kristne institusjoner og kamp for ekteskapet og mot en friere seksualmoral.

Valgte ikke-sosialistisk

Dermed ble det naturlig for KrF å bli med på å danne et ikke-sosialistisk alternativ da Gerhardsen-regjeringen mistet flertallet i 1961. KrF ble med i en borgerlig regjering. Men betydde dette at man hadde valgt side for godt? Dette spørsmålet ble akutt da Borten-regjeringen falt fra hverandre i 1971, og det kom til å prege partiets indre liv i alle år siden.

Kåre Kristiansen, som var partiformann i de fleste årene fra 1975 til 1983, mente Arbeiderpartiet og sosialistene sto for en ideologi som var i motstrid til KrFs, og at man derfor måtte definere seg tydelig og forutsigbart på borgerlig side for å danne en motvekt.

Motvilje mot å være på høyresida

Men mange av KrFs velgere sto venstresida nær i sosiale spørsmål, og følte seg fremmede for Høyre, både ideologisk og sosialt. De reagerte mot at KrF skulle defineres på høyresida i politikken.

Kjell Magne Bondevik var en representant for den politiske vekkelsen blant kristne ungdommer på 60-tallet. Internasjonal solidaritet, rettferdighet for verdens fattige og kamp for miljøet var saker de brant for - og der ble høyresida opplevd som motpolen. Samtidig var Arbeiderpartiet motpol i abortsaken og andre såkalte «hjertesaker».

Sentrumsalternativet

Bondeviks løsning på dette var sentrumsalternativet og den tredje vei. Inspirasjonen fant han i Korvald-regjeringen, der han var statssekretær. Sentrumspartiene hadde vist at de hadde kraft til å danne regjering. Konklusjonen var at sentrum kunne være et eget tyngdepunkt, og ikke behøve å velge mellom blått og rødt.

Etter en bitter strid på 80-tallet ble den tredje vei KrFs offisielle linje. Det ble til konkret virkelighet da Bondevik dannet sentrumsregjering i 1997. At det også åpnet for samarbeid begge veier ble demonstrert da KrF skaffet flertall for statsbudsjettet til Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer på 90-tallet.

Men Arbeiderpartiet var ikke modent for å dele regjeringsmakt med noen. Det endret seg da Jens Stoltenberg tilbød Bondevik og KrF å bli med i sin regjering i 2001. Det fant Bondevik umulig, og forsøket ble ikke kjent før senere. Da hadde Stoltenberg i stedet satset på det som ble det rødgrønne alternativet.

Dermed var sentrum borte som eget alternativ. Senterpartiet valgte rød side, KrF valgte blå. Men da Høyre tok Fremskrittspartiet inn i det borgerlige alternativet, fikk KrF problemer med dette valget.

Fra tro til kristendemokrati

Det limet som skulle holde det kristelige partiet sammen, var opprinnelig selve det kristne livssynet. I 1933 betydde det hva lekmannsbevegelsen på bedehusene sto for. Men denne bevegelsen var på slutten av forrige århundre sterkt svekket. Kristenfolket var blitt polarisert mellom amerikansk-inspirerte menigheter med høyreorientert politikk og en liberal folkekirke med standpunkter som ofte sammenfalt med venstresida. Partiet trengte et annet lim enn kristentroen.

I 1999 ble det notat om kristendemokratisk ideologi lagt fram på landsmøtet, og i 2003 ble det vedtatt som partiets ideologi. Tidligere hadde de hatt motforestillinger mot å kalle seg kristendemokrater, fordi det stort sett var partier på høyresida som gjorde det. Men KrF definerte nå kristendemokrati som den tredje vei.

Det tok sin tid å skolere partiets tillitsvalgte i ideologien. Og til velgerne har det knapt nådd fram hva den betyr. De hører at partiet er kristelig. Hos noen vekker det forventninger som knapt kan innfris. Hos andre vekker det fordommer som ikke nødvendigvis stemmer.

Ikke klar nok identitet

Da Knut Arild Hareide overrasket alle med sitt retningsvalg, viste det seg at KrFs egen identitet ikke sto sterkt nok til å tåle spenningene som oppsto. For mange ble valget mellom blå og rød til et valg av identitet. Splittelsen det førte til, endte med at KrF ble skjøvet ut over sperregrensestupet.

Nå er det ikke lenger interessant for andre hvilken side KrF velger. Men for KrF gjenstår spørsmålet om sidevalget var et varig valg av identitet.

Visst trenger KrF et bredere velgergrunnlag. Men for å nå fram til velgerne, må de også ha en klarere forestilling om hvem de egentlig er. Hva er forskjellen på å være et kristelig og å være et kristendemokratisk parti? Å endre navn er neppe noen løsning - bare se til Danmark. Men kommunikasjonen til velgerne må være klarere, og da må man først ha det klart for seg selv.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar