De seneste årene har jeg stadig oftere sittet i sosiale lag eller blant journalistkollegaer i Oslo og lyttet til folk som omtaler Sp i nedlatende ordelag. Noen kaller dem «reaksjonære», andre kaller dem «brune», «fremmedfiendtlige» eller «egoistiske». Det blir hevdet at de er «polariserende». Jeg har også hørt at de er «farlige».
Populistene på bygda
Vi har sett et politisk distriktsopprør spre seg de seneste årene. Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum fremstår som den fremste talsmannen for dette. Han har på mange måter løftet en politisk avmakt i Distrikts-Norge på den politiske dagsorden, og gjort avmakt om til stolthet over deler av landet der mange opplevde å ha mistet sin verdi.
Selvsagt har det skapt både motstand og sinne. Noen ganger også frykt. Dette distriktsopprøret oppleves som destabiliserende for mange som bor i de store byene.
Flere ganger denne ettersommeren har jeg opplevd at Sps politikk blir omtalt som «farlige populisme». Ikke minst er det kommet påstander om deres retorikk i innvandringspolitikken, og at de har «brune holdninger». Dette blitt sauset sammen med Trumps antidemokratiske holdninger og en generell framvekst av høyrepopulisme, nasjonalisme, fremmedhat og elitekritikk.
Gjentatte ganger har jeg spurt hvilke utspill mine samtalepartnere sikter til når det gjelder Sps innvandringsretorikk. Ofte ender det opp i en mumling om «det som ligger under» utspillene fra Sp. Partiets stramme asylpolitikk blir dessuten sauset sammen med deres ønske om en mer regulert arbeidsinnvandring. At Sps asyl- og innvandringspolitikk i store trekk er svært lik den som både gjelder i Ap og Høyre, blir ikke nevnt. At deres syn på arbeidsinnvandring også har et viktig element av kampen mot sosial dumping, blir heller ikke regnet med.
Flere ganger denne ettersommeren har jeg opplevd at Sps politikk blir omtalt som «farlige populisme».
— Berit Aalborg
[ – Eg har blitt kalla bakstreversk kvar dag sidan 2014 ]
Klar strategi
At Sps inngang til norsk asyl- og flyktningpolitikk har vært å foreslå store og brede forlik i asylpolitikken, ser også ut til å være glemt. At dette er noe av det minst polariserende som finnes i nettopp denne debatten, ser heller ikke ut til å gjøre inntrykk.
Sannheten om Sps innvandringsretorikk er at partiet har hatt en klar og svært tydelig strategi om ikke å ha en polariserende retorikk når tema om islam, asyl eller innvandring kommer opp. Faktisk er det flere år siden det gikk ut et tydelig budskap fra partiets ledelse om akkurat dette.
Det er mulig du finner en lokalpolitiker et eller annet sted som bruker innvandringspolitikk på en polariserende måte. Men et slikt budskap finner du ikke fra partiets ledende politikere.
[ Hvilken velgertype er du? Her er Vårt Lands valgomat. ]
Et bein i hver leir
Selv har jeg vokst opp som en slags hybrid, som Oslo-jente med røtter fra alle de tre nordligste fylkene. Ungdomstiden på Nordstrand i Oslo ga meg en slags følelse av å være litt annerledes. I ettertid ser jeg at det også ga meg en innsikt i hvilke holdninger Oslo-folk har til de «der ute». Jeg ble oppmerksom på dette fordi det delvis traff meg.
Etter at jeg for en del år siden jobbet fem år som journalist i distriktsavisen Nationen, jobbet jeg i flere av de store Oslo-redaksjonene. Denne reisen ga meg et klart bilde av den norske kulturkollisjonen mellom by og bygd. I Nationen fikk jeg en innsikt i hvor hardt mange bønder jobber for å få endene til å møtes, og hvor få unge som vil ta over dette slitet. Derfor ble det en stor overgang å møte kollegaer som oppfattet landbruket som en «subsidiert næring». Det ble stadig foreslått at overføringer til landbruket skulle beregnes, noen ganger skulle kostnadene summeres, for deretter å finne ut hvor mye disse bøndene kostet hver enkelt av oss.
«De subsidierte»
Jeg har selv sju års utdanning på Blindern. Jeg og mannen min har hatt lange permisjoner med full lønn og vi har hatt fire barn i både barnehage og skole. Det er ikke få millioner jeg og barna mine har kostet samfunnet. Jeg er garantert en stor utgiftspost i det store regnskapet. Men ingen har noen gang krevd å regne prislappen på meg. Ingen har heller omtalt meg, min familie og mine barn som «subsidiert», selv om familien min har mottatt mange og store overføringer gjennom gode, offentlige ordninger. Slik blir heller ikke lærerne eller de barnehageansatte som har fulgt opp mine barn omtalt. Grunnen er at vi regner dette som viktige og samfunnsbyggende jobber.
Men de som produserer maten vår, og dermed bidrar både til vårt daglige brød og til vår beredskap, blir omtalt som «subsidierte». På sammen måte mener mange at de generelle utgifter til Distrikts-Norge bør beregnes. De som bor i de minste bygdene i Norge er en «utgiftspost» for samfunnet. Vi kjenner det igjen fra en annen gruppe som blir behandlet på denne måten: asylsøkerne og innvandrere. Vi skal vite hva de koster oss. Hvis det er noe som er polariserende, så er det nettopp dette skillet mellom «de subsidierte» og oss andre.
[ Gjør flyktningvri som fikk pepper – slik vil Sp-Vedum kutte og snu i statsbudsjettet ]
Hva er egentlig polariserende?
De gangene jeg har påpekt at Sps innvandringspolitikk er lik Ap og Høyres, at Sps retorikk ikke er brun, eller snakket om en avmakt i Distrikts-Norge, blir jeg stadig møtt med spørsmål om jeg er noe i retning av en «skap-Senterpartist». I seg selv sier det mye om hvordan Oslo-folk ser på Senterpartiet, på bønder og på folk utenfor de store byene.
Det som er alvorlig, men lite snakket om, er at beskyldningene mot Sp ofte bidrar til en sterkere polarisering i Norge enn utspillene Sp selv kommer med. Trygve Slagsvold Vedum sier selv at han var blitt kalt «bakstreversk» helt siden 2014. Det er ofte en reaksjon på at Sp kjemper for saker som mindre enheter, mer nærpoliti og mer levelige forhold for de som produserer maten vår.
Er det egentlig mer polariserende å omtale noen for «elite» enn å kalle noen for «bakstreversk» og «populist»? Det interessante er hvem som har makt til å stemple den andre, slik at det blir en sannhet i folks bevissthet. Dersom man har en slik makt til å stemple, tilhører man kanskje en elite. For i bunn og grunn handler dette om politisk interessekamp.
Det er legitimt å kjempe for større enheter, og det er legitimt å mene at dette gir mer kvalitet i barnevern, sykehus og skolen. Men det er like legitimt å kjempe for mindre enheter, for et landbruk bøndene kan leve av og for at politiet skal være til stede landet rundt.
Vi i byene kan ikke gjøre krav på normaliteten alene. Det finnes mange normaliteter og mange interesser. Alle har rett til å kjempe for sine egne. Men dersom vi ønsker et stabilt og godt samfunn, gjør vi lurt i å lytte til hverandre.
