Kommentar

Tragisk historie gjentar seg

I september 1996 inntok en sterkt religiøst motivert bevegelse Afghanistans hovedstad Kabul, og overtok statsmakten med våpen i hånd. 25 år senere er Taliban på rask vei tilbake.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er et merkverdig jubileum, for i denne perioden har Taliban gått fra å ha regjert Afghanistan og deretter bli bombet fra makten av USA og en bred Nato-allianse, før de nå atter kontrollerer langt over halvparten av landet.

25 år etter at den fundamentalistiske islamistiske bevegelsen erobret Kabul og proklamerte Afghanistan som et «islamsk emirat», er det de siste USA-soldatene som er på vei ut, mens Taliban rykker stadig nærmere makten, med sin grovt undertrykkende fortolkning av shariastyre.

USA og Nato føyer seg inn i en lang rekke av verdensledende makter som har gått på ydmykende nederlag i det økonomisk sett fattige, men likevel stolte Afghanistan.

—  Geir Ove Fonn

Imperienes nederlag

Afghanistan har gjennom historien vært attraktivt å erobre, men nærmest umulig å kontrollere av invaderende makter. Før vår tidsregning var det fjellrike området en del av både persiske og indiske riker, mens det en tid på 300-tallet før Kristus var kontrollert av Aleksander den store, den makedonske kongen som blant annet etablerte Alexandria Arakhosia, dagens Kandahar.

På 1200-talet var det Djenghis Khan og hans mongolske styrker som herjet, mens Afghanistan fra slutten av 1700-tallet ble offer for langvarig regional maktkamp mellom det britiske og det russiske imperiet. Fra 1839 og de neste 80 årene førte britene ikke mindre enn tre kriger i Afghanistan, før det mektige imperiets endelige nederlag i 1919 resulterte i anerkjennelse av Afghanistan som en suveren og uavhengig stat fra Storbritannia.

Blodig sovjetisk felttog

Ytterligere 60 år senere, i romjulen 1979, var det et annet imperium på vei inn i solnedgangen som invaderte det lutfattige fjellandet, som en reaksjon på at det Moskva-støttede kommunistpartiet mistet makten etter sitt blodige statskupp i april 1978. Sovjetunionens krigføring var uvanlig brutal. De neste ni årene mistet rundt en million mennesker livet, mens fem millioner afghanere ble drevet på flukt. Da Mikhail Gorbatsjov omsider innså nederlaget og trakk de siste russiske styrkene ut i februar 1989, var det bare en brikke i den dominorekken som fikk sovjetimperiet til å falle knappe tre år senere.

Afghanerne har et ordtak som sier at «mens vannet flyter forbi, blir steinene liggende». For Taliban innebar det vissheten om at de uansett ville ha tålmodighet og motivasjon til å holde ut lenger enn selv den mest militært overlegne inntrenger. Når USA og Nato i disse dager avslutter et på alle måter vanvittig kostbart militært eventyr, som har vart i to tiår, føyer de seg dermed inn i rekken av verdensledende makter som går på ydmykende nederlag i det økonomisk sett fattige, men likevel stolte asiatiske fjellandet.

Et dramatisk feilsteg

Avgjørelsen om å invadere Afghanistan etter terrorangrepet på USA 11. september 2001, har vist seg å være et dramatisk feilsteg. Begrunnelsen var at Taliban-styret hadde tillatt Al-Qaida under ledelse av Osama bin Laden å operere fritt i Afghanistan, og dermed gjort det mulig for Al-Qaidas terrorceller å ramme World Trade Center og Pentagon med kaprede passasjerfly. Det var imidlertid ingen afghanere blant terroristene, men derimot et flertall fra et av USAs nært allierte land; Saudi-Arabia, bin Ladens hjemland.

Like fullt ble Natos artikkel 5 for første gang tatt i bruk, den som sier at et angrep på én av alliansens medlemmer, er å anse som et angrep på alle. Denne kollektive beskyttelsesmekanismen forklarer hvorfor lille Norge, med vår geostrategiske viktige og sårbare beliggenhet, var blant landene som mest lojalt fulgte med på det USA-styrte og FN-sanksjonerte krigstoktet høsten 2001.

Kostbar Nato-goodwill

Den ganske knusende Godal-rapporten slo da også i 1996 fast at stort sett det eneste Norge hadde oppnådd etter 15 år i Afghanistan, var å befeste vår rolle som en trofast NATO-alliert. Men det har kostet: Ni tusen norske soldater har siden 2001 tjenestegjort i Afghanistan, ti av dem mistet livet i krigen, og til sammen har Forsvaret hatt nærmere 11 milliarder kroner i merutgifter knyttet til styrkebidraget.

Nå står nye krigsherrer klare til å slåss videre om makten, mange av dem med middelalderske sharialover som rettesnor, med en utmattet befolkning som gisler og ofre.

—  Geir Ove Fonn, kommentator

Fasit etter nesten 20 års innsats er at Faryab-provinsen, der norske styrker hadde hovedansvar for å bidra til fred og stabilitet, er blant landets farligste. Det er bare en måneds tid siden Taliban rykket fram og beleiret provinshovedstaden Maimana, slik bevegelsen de siste par månedene har tatt kontroll i distrikt etter distrikt i nesten hele landet.

Liten kunnskap og realisme

Snart 20 år etter den USA-ledete invasjonen er det åpenbart at beslutningen ble tatt uten tilstrekkelig kunnskap om landet, og uten realistiske planer om varighet og hva man ville oppnå. Tusen milliarder dollar er brukt, men dagens afghanske regjering er like korrupt som de foregående, og de demokratiske og menneskerettslige framskrittene som tross alt er gjort, hviler på et skjørt fundament.

I 1996 kom Taliban til makten med mål om å gjenopprette lov og orden, slå ned korrupsjon, avvæpne krigsherrene og innføre et islam-basert styre. 25 år senere er historien i ferd med å gjenta seg: Enda et imperium har gitt opp sitt statsbyggingsprosjekt, etter grovt å ha undervurdert kompleksiteten og motstandsviljen i det afghanske samfunnet. Nå står nye krigsherrer klare til å slåss videre om makten, mange av dem med middelalderske sharialover som rettesnor, med en utmattet befolkning som gisler og ofre.


Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar