Når vi slutter å lytte til hverandre, er demokratiet i fare

«And in the naked light I saw ten thousand people, maybe more. People talking without speaking. People hearing without listening.»

Denne strofen fra Simon and Garfunkels «Sound of silence» dukket opp i hodet mitt da jeg hørte en debatt om ytringsfrihetskommisjonen her om dagen. Det er ikke den gode stillheten denne sekstitallslåten handler om, men en lammende følelse av isolasjon midt i en strøm av ytringer. Alle snakker, men ingen lytter til hverandre. Alle er opptatt av å få sagt sitt, uten å bry seg om det når fram.

Sette krav til saklig debatt

For tretti år siden var jeg debattredaktør i Vårt Land. Vi fikk langt flere innlegg enn det var mulig å trykke, og derfor var det enkelt å sette krav til innholdet. Jeg satte opp en liste med krav til saklighet, som bygde på Arne Næss sine normer for saklig debatt. Personangrep, hets, rasisme og antisemittisme kunne uten videre lukes ut.

Når vi slutter å lytte til hverandre, er demokratiet i fare.
— Erling Rimehaug

I tidligere tider hadde det også vært slik at innlegg som brøt sterkt med avisens meninger ikke kom på trykk. Det hadde brått tatt slutt under Sigvart Riisers korte redaktørtid på slutten av 60-tallet, og Thor Bjarne Bore utvidet ytringsrommet. Det tok sin tid før leserne vendte seg til å møte avvikende meninger i avisen sin, men etter hvert så de fleste verdien av å bli konfrontert med andre meninger enn sine egne.

Det var likevel mange som ikke slapp til. Det ble ofte den etablerte eliten som debatterte. De som ikke hadde samme posisjon eller samme evne til å formulere seg, opplevde nok at de hadde begrenset ytringsfrihet.

Så kom internett

Da internett kom, endret det seg. Vi kunne ikke lenger sette grenser med henvisning til at det ikke var plass. Det var tvert om et mål at flest mulig skulle delta. Likevel holdt jeg fast ved at de samme kravene til saklighet skulle gjelde. Innlegg ble redigert eller slettet, og debattanter som ikke ville rette seg etter reglene, ble blokkert.

[ Bør vi slette kontoen? ]

Den vanlige holdningen på 90-tallet var at internett var et fristed der alle skulle slippe til. Jeg husker et seminar på den tiden der jeg argumenterte for at redaktøransvaret måtte gjelde også på nettet. Det møtte lite gehør. Å redigere nettdebatten ble sett som både uønsket og uoverkommelig.

Etter hvert innså likevel redaktørstyrte medier at de måtte ta ansvar for det som lå på deres nettsider. Kommentarfelt ble redigert eller stengt ned. Men debatten fant nye veier, først og fremst inn i sosiale medier. Først med Donald Trump innså Twitter og Facebook at de måtte ta et ansvar for hva som ble publisert på deres plattformer. Men det har vist seg som en nærmest umulig oppgave, uten samtidig å hemme den legitime debatten.

Algoritmenes tyranni

I boken «Dette livet eller det neste» formidler Demian Vitanza historien til en norsk fremmedkriger kalt Tariq som reiste til Syria. Han var vokst opp med moderat sufi-islam, men var nysgjerrig på andre synsmåter. Derfor søkte han blant annet på salafisme på nettet.

Det var der Facebooks og Googles algoritmer slo til. Han fikk stadig mer salafistisk forkynnelse inn på nettsiden sin. Og det ble stadig mer ekstreme versjoner som dukket opp. Snart var han blitt en overbevist salafist.

[ Sosiale mediers elendighet ]

Algoritmene er egentlig der for å skreddersy reklame slik at annonsørene når målgruppene sine, og dermed er de essensielle for forretningsmodellen til de sosiale mediene. Men de har den side-effekten at du blir påvirket stadig mer ensidig. Dine meninger blir befestet og skjerpet, andre meninger slipper i mindre grad inn på deg.

Stadig mer uønsket konfrontasjon

Men nettet har også den motsatte effekten. «Tariq» fikk også inn stadig mer negative ytringer om muslimer. Han følte seg stadig mer angrepet, og han kunne ikke forstå hvorfor det var så viktig å krenke ham. Han opplevde seg stengt inne i et fiendtlig samfunn. For ham ble løsningen å reise vekk for å slåss for muslimenes sak.

[ Unge skremmes fra å ytre seg ]

Men andre som opplever seg angrepet og krenket, krever i stedet at samfunnet skal gripe inn og beskytte dem. Den såkalte «cancel culture» henger neppe sammen med at folk er blitt mer sarte og lettkrenket. Det handler nok mer om at vi er mer utsatt for ytringer som rammer oss følelsesmessig eller som går på identiteten løs.

Å hindre uønskede ytringer

Ytringsfriheten som juridisk rettighet står sterkt i vårt samfunn. Det skal svært mye til for at en ytring rammes av straffelovens såkalte hatparagraf.

Men det utvikles nye måter for å hindre uønskede ytringer å komme til orde. En av dem er å utsette folk for en strøm av sjikanerende motytringer. Å ta til motmæle er jo en helt legitim og til og med ønskverdig reaksjonsmåte. Men når det handler om å skremme motparten fra å fortsette å ytre seg, blir det en form for maktbruk for å hindre ytringer.

[ En hardt tilkjempet frihet ]

Enhver redaksjon har rett til å avgjøre hvem de ønsker å gå god for eller gi stemme på sin plattform. Det samme har private arrangører av debatter eller foredrag. Det er ikke i seg selv noe brudd på ytringsfriheten. Men når det kommer krav om at folk skal utelukkes på grunn av meningene sine, kan det likevel bli en maktbruk som går på tvers av ytringsfriheten. Særlig problematisk blir det når folk mister jobber eller oppdrag fordi de har uønskede meninger.

[ Vi i pressen har lyttet for mye til kommentarfeltet og for lite til folket ]