Kommentar

USAs utpost i nord

KALD KRIG: Den kalde krigen mellom Russland og USA er tilbake. Da kommer Norge igjen i skvis, slik vi gjorde under forrige århundres kalde krig.

- Er dere ikke fryktelig redde, dere som lever med Sovjet rett innpå dere? spurte tremenningen min. Det var i midt i den kalde krigen, og vi sto og så ut over de uendelige solsikkeåkrene på farmen hans i Nord-Dakota. Et stykke ute i åkeren var det en silo, hadde han fortalt meg. Nede i den befant det seg en interkontinental atomrakett, siktet inn mot et mål i Russland. Han tjente noen slanter på tomteleie for den.

Jeg opplevde at tremenningen min var langt mer utsatt og hadde større grunn til å frykte. Hvis den sovjetiske lederen trykket på atomknappen, ville min slektnings farm bli noe av det første som ble utslettet.

Den intime avhengigheten vår av USA er vår forsikringspremie. Men det er også en kilde til utrygghet. Vi kan bli nødt til å bli med på en ferd som ikke tjener våre interesser.

—  Erling Rimehaug

Sovjetunionen har vært borte lenge. Men nå er frykten for Russland tilbake. Toppmøtet mellom Biden og Putin bekreftet den isfronten som nå er mellom USA og Russland, selv om de to forsøkte å finne noe som kunne tine stemningen litt opp.

Norge har alltid prøvd å balansere

Når det er konflikt mellom de to, blir Norge liggende midt mellom. Vi prøver igjen å balansere mellom å være venner med USA uten å bli fiende av Russland. Erfaringene våre fra den kalde krigen i forrige århundre er igjen blitt relevante.

Fra vi ble selvstendige i 1905 og fram til annen verdenskrig var Norge nøytralt. Kulturelt hadde vi mye til felles med Tyskland, økonomisk med Storbritannia, og vi ville helst slippe å velge. Hitler valgte for oss, og vi ble alliert med Storbritannia. Etter krigen fulgte vi Storbritannia inn i Nato-alliansen.

Men det var egentlig USA vi ble alliert med. Nato var mest en ramme for vårt tosidige samarbeid med USA. Dette ble vi særlig klar over da et amerikansk spionfly ble skutt ned over Sovjet i 1960. Flyet kom fra Bodø. Norge lå ideelt til for å at USA kunne følge med hva som skjedde i Sovjet. Til gjengjeld var USA sterkt behjelpelige med å bygge opp det norske forsvaret. Vi fant det også naturlig å være på demokratiets side i striden mot kommunismen.

Ikke provosere naboen i øst

Men Norge la stor vekt på å ikke provosere vår mektige nabo i øst. Derfor forsikret vi Sovjet om at vår politikk var rent defensiv. Norge skulle ikke være noe oppmarsjområde for en amerikansk offensiv mot Sovjet. Det skulle ikke være noen amerikanske baser på norsk jord, og det skulle ikke utplasseres atomvåpen i Norge. Denne base- og atomklausulen gjorde oss til et unntak i Nato.

Med Vietnamkrigen ble tilknytningen til USA kontroversiell her i landet. Både «Norge ut av Nato» og «Nei til atomvåpen» var slagord som fikk betydelig oppslutning. På borgerlig side var det EU-tilhengere som mente vi heller burde orientere oss mot Europa i sikkerhetspolitikken.

Så forsvant Sovjet, og denne debatten ble uinteressant. Vi ble bekymret for at USA hadde mistet interessen for oss. USA orienterte seg i retning Asia, og Kina framsto som en viktigere motpol enn Russland. Norges deltakelse i Afghanistan, Libya og andre steder ute i verden var først og fremst motivert i et ønske om å vise oss nyttige for USA. De skulle ikke glemme at vi var deres nærmeste venn, slik at de stilte opp om vi trengte dem.

Norge igjen interessant for USA

Men etter annekteringen av Krim og innmarsjen i Ukraina har Russland igjen fått førsteplassen i USAs fiendebilde. Og dermed er vi igjen blitt interessante for USA. Tidligere i år inngikk Norge en avtale med USA om at de kan disponere militære installasjoner i Norge. Fra norsk side skal dette sikre at vi får amerikansk hjelp i en krisesituasjon.

I årene etter Sovjets fall ble forsvaret av Norge kraftig bygd ned. Det vi investerte i forsvar, gikk til å bygge opp de kapasitetene vi kunne bruke i USAs tjeneste ute i verden. Derfor har vi nå langt svakere forsvar i Nord-Norge enn vi hadde under den kalde krigen. Den gangen skulle vi holde Sovjet stangen inntil vi fikk hjelp fra USA. Nå må amerikanerne være på plass fra første stund i en konflikt.

Derfor er nå amerikanske styrker så godt som kontinuerlig stasjonert i Norge. Amerikanske skip og fly som trolig har med seg atomvåpen, opererer sammen med våre styrker. Norske myndigheter forsikrer likevel om at atom- og basepolitikken ligger fast.

Avhengig av uberegnelig president

Men Russland oppfatter det ikke slik. De mener at Norge er i ferd med å bli et ledd i USAs offensive kapasitet rettet mot Russland. Og siden norske soldater nå er stasjonert i Baltikum, mener de også at Norge er med på det de oppfatter som en innestenging av Russland og en offensiv for å utvide Natos territorium.

Hvor provosert Russland reelt sett er av Norge, er ikke godt å si. Men dersom de oppfatter oss som en del av en amerikansk trussel, kommer vi litt i samme situasjon som min tremenning med atomraketter i åkeren: Det blir her de slår til dersom de tror krigen truer.

Donald Trump gjorde oss oppmerksomme på utryggheten som ligger i vår avhengighet av USA. Vi var i hendene på en uberegnelig president. Igjen ble det lansert tanker om å binde oss sterkere til Europa, i det minste for å balansere alliansen mot vest. Men Europa har lite å tilby av militær sikkerhet.

Den intime avhengigheten vår av USA er vår forsikringspremie. Men det er også en kilde til utrygghet. Vi kan bli nødt til å bli med på en ferd som ikke tjener våre interesser.






Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar