Kommentar

Mytebygging om norsk fred

Filmen «Oslo» repeterer myten om idealistiske nordmenn som får stridende parter til å slutte fred. Snart tretti år etter burde vi heller fått et kritisk blikk på Oslo-avtalen.

Oslo-avtalen i 1993 mellom Israel og PLO var både startpunktet og høydepunktet for Norge som fredsnasjon. Med kreativ norsk tilrettelegging ble Israel og PLO enige om å avslutte fiendtlighetene og begynne et samarbeid. Med Nobels fredspris som kronen på verket ble dette sett som en suksess for norsk fredsdiplomati.

Tretti år etter presenteres vi nå for en film om det som skjedde, basert på et teaterstykke fra Broadway. Filmen som nå kan sees på strømmestedet HBO framstår som en klassisk Hollywoodproduksjon, der idealistiske nordmenn med en litt ukonvensjonell stil får tidligere dødsfiender til å snakke sammen og bli venner.

En slik fortelling må naturlig nok dikte litt på virkeligheten. Men problemet er at den fører videre oppfatningen at avtalen ga en løsning på konflikten, som så dessverre ble ødelagt av ekstremister på begge sider.

Kontroversielt å pirke i fredsmyten

Vi liker ikke at det pirkes i vår oppfatning av oss som de gode fredsskaperne. Hvor kontroversielt det er, fikk historikeren Hilde Henriksen Waage merke da hun i 2004 la fram sin forskningsrapport «Peacemaking is a risky business». Hun hevdet at Norge i Oslo hadde gått Israels ærend. Det skapte voldsomme reaksjoner. Hun ble kritisert for manglende kildeforståelse og innsikt, og opplevde lenge å bli møtt med motvilje som forsker.

Den alvorligste svakheten ved Oslo-avtalen var at den ble inngått over hodene på den palestinske befolkningen. Den bygget på en misforstått antagelse om at Arafats interesser sammenfalt med palestinernes.

—  Erling Rimehaug

Det er all grunn til å tro at de sentrale norske aktørene, ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul, var drevet av et ønske om å bidra til å få bilagt en konflikt de hadde sett konsekvensene av på nært hold. Utgangspunktet for at de kunne få en slik rolle å spille, var Rød-Larsens gode forhold til Yasser Arafat og PLO. I den grad Oslo-avtalen fikk noe kritikk her i Norge, var det fra de som mente det var galt å bidra til å renvaske terroristen Yasser Arafat.

Men de norske deltakerne la stor vekt på å være nøytrale. De definerte seg selv som tilretteleggere, ikke som forhandlere. I den grad de utøvde press, var det for å få partene til å ikke gi opp å bli enige.

Israel var den sterke part

Men nettopp der lå et avgjørende problem. Det var en sterk part og en svak part – og dermed ble det den sterke som langt på vei dikterte resultatet.

«Hvis dere ikke inngår avtale med oss, kommer Arafat og PLO snart til å være irrelevante», sier en av de israelske forhandlerne i filmen. Jeg vet ikke om det er en autentisk replikk, men den summerer godt opp situasjonen på begynnelsen av 90-tallet. Arafat satt i eksil i Tunis. Han hadde gjort seg uvenn med de arabiske gulfstatene ved å støtte Saddam Hussein. Den palestinske oppstanden som kalles intifadaen startet i 1988 uten at PLO hadde tatt initiativet. Det var i ferd med å danne seg et lokalt palestinsk lederskap utenom PLO.

Israel tilbød Arafat at han kunne vende tilbake til Palestina, og at PLO skulle anerkjennes som representant for det palestinske folket. Han var villig til å gå langt for å oppnå det. Men hadde noen spurt palestinerne hva de ville?

Over hodet på palestinerne

Den alvorligste svakheten ved Oslo-avtalen var at den ble inngått over hodene på den palestinske befolkningen. Den bygget på en misforstått antagelse om at Arafats interesser sammenfalt med palestinernes.

Arafat fikk komme hjem og hans folk fikk stor makt i de delene av Vestbredden som ble definert å ligge under palestinsk kontroll. Men palestinerne fikk ikke noen selvstendighet eller noen stat (slik filmen feilaktig hevder). Israel hadde fortsatt kontrollen med grensene, og militært med hele det palestinske området. Det ble ikke lagt noen begrensninger på utvidelse av de israelske bosettingene. Israel kontrollerte det meste av vannressursene, og de kontrollerte luftrommet.

Palestinerne fikk prakket på seg den udemokratiske korrupsjonskulturen som PLO hadde utviklet gjennom årene med geriljakrig og utlendighet. Det kan innvendes at palestinerne valgte Arafat i et demokratisk valg. Men i realiteten var valget fastlåst ved at PLO og Arafat alt var anerkjent og installert som palestinernes ledelse da valget ble holdt.

Fredsprosessen gikk i stå.

Det Israel først og fremst ville oppnå med avtalen, var å få slutt på den palestinske oppstanden. Det ble en skuffelse. PLO var ikke den eneste palestinske aktøren. Hamas slo til med terroraksjoner. Deretter slapp Arafat løs den andre intifadaen. Israelerne opplevde at Oslo-avtalen ikke skaffet dem fred, men mer terror. Fredsbevegelsen mistet sin troverdighet, og flertallet av israelerne sluttet å tro på mulighet for fred.

I Oslo ble alle de viktigste palestinske kravene utsatt til en senere fullstendig løsning. Ideen var at man skulle legge vekk det som var for vanskelig, begynne i det små og bygge tillit etter hvert. I stedet opplevde palestinerne at okkupasjonen og koloniseringen av palestinsk land fortsatte.

Det hevdes på israelsk hold at palestinerne har sagt nei til en palestinsk stat når de kunne fått det. Men palestinerne ville ikke gjenta den kapitulasjonen Arafat gjorde i Oslo. De ville ikke ha en liksomstat som i realiteten fortsatte okkupasjonen.

Mer realistisk forståelse av avtalen.

Dermed er det Oslo-avtalen som fortsatt gjelder. Da er det viktig at vi får en mer realistisk forståelse av hva den gikk ut på enn hva denne filmen gir.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar