Når Israel er i krig, dukker det alltid opp tegninger som assosierer israelerne med nazister. Cecilie Hellestveit kommenterte en av dem på Facebook: «De som mener at dette er en treffende karikatur, bør ta seg et kurs i historie og deretter lese seg opp på Midtøsten.»
Sinnet mot Israel får folk til å overse eller unnskylde at antisemittisme framføres under dekke av kritikk mot Israel.
— Erling Rimehaug
For mange år siden tok jeg bussen fra Øst-Jerusalem til Betlehem. Mannen i setet bak fortalte meg om trakassering og diskriminering han var utsatt for fra israelerne - og jeg har ingen grunn til å tro at det ikke var sant. Så konkluderte han: «Jødene behandler oss akkurat som nazistene behandlet dem.»
Jeg kom rett fra Vad Yashem, minnesmerket over Holocaust i Jerusalem, og jeg ble opprørt av sammenligningen. Det går ikke an å sammenligne Israels behandling av palestinerne med det industrielle folkemordet på jødene.
Saklig kritikk blir vanskelig
Det er saktens nok man kan kritisere Israel for, også i den aktuelle situasjonen. En ting er å forsvare seg mot angrep. Men kan det godtas at forsvarsministeren i Israel (som går for å være en moderat politiker) sier at «Gaza skal brenne»? Det bor tross alt mennesker der.
I dagens Nasaret bor det folk som før 1948 hadde eiendommer i landsbyene rundt. De ble tatt fra dem, og fordi de er palestinere kan de etter israelsk lov ikke kreve dem tilbake. Men palestinere kan jages ut fra hus de bygde for over 60 år siden fordi tomtene huset står på skal ha vært eid av jøder før 1948. Den grunnleggende urettferdigheten som dette avspeiler, vil alltid skape konflikt.
[ Jerusalem er kampens episenter ]
Men jeg synes ofte det er vanskelig å fremme slik saklig kritikk, fordi det er så mye ensidig demonisering av Israel og så mye reinspikka antisemittisme blant dem som protesterer mot Israel. Hvor var alle protestene mot Saudi-Arabias bombing av barn i Jemen? Hvorfor sitter fordømmelsene så mye løsere for den jødiske staten?
Palestinere argumenterer sivilisert
Jo, det finnes jøder som roper «død over araberne», og noen gjør alvor av det. Det er lett for oss som ikke erfarer trakassering, urettferdighet, utrygghet og tilsidesettelse på daglig basis å si at dere får protestere i siviliserte former.
[ Opptøyer mellom jøder og palestinere i Israel ]
Men jeg kjenner jo mange palestinere som gjør det. Når palestinerne alltid omtaler israelerne som «yahud», så er ikke det nødvendigvis et utslag av antisemittisme. De mener ikke alle jøder i verden, og de mener ikke alle israelere. «Jøder» er i deres øyne rett og slett de menneskene som staten Israel etter sine egne lover er til for: De jødiske borgerne av Israel. De er i stand til å kritisere den jødiske statens politikk uten å bli jødehatere. Ikke alle deres støttespillere greier det.
Jødehatet i islam
Men når det ropes «død over jødene», når synagoger tennes på og jødisk eiendom vandaliseres - da er jeg redd noe av det kommer fra det jødehatet som finnes i islam. Det er mange vers i Koranen om å beskytte og respektere jøder. Men det er også vers om å utrydde jødene. Og det er de som i altfor stor grad kommer til uttrykk.
I Oslos gater ropes oppfordringer til å ta livet av jødene, med ord som er hentet fra islamske tekster. Hvorfor kommer det ikke en kraftig og samstemmig fordømmelse av dette? Finnes det noe program for å motvirke antisemittisme i moskéene? Våger muslimske ledere å slå ned på jødehat når sinnet mot Israel flammer opp?
Slutter fred med Israel, men aksepterer jødehat
Og har de arabiske landene gjort noe som helst for å stanse det utbredte jødehatet i befolkningen?
«Selv når muslimske statsledere av og til greier å bruke diplomatisk språk om Israel ute i verden, er moskeene i hjemlandet deres fulle av rop om død over jødene», skriver den pakistanske journalisten Kunwar Khuldune Shahid i den israelske avisen Haaretz.
Her i Europa virker det som sinnet mot Israel får folk til å overse eller unnskylde at antisemittisme framføres under dekke av kritikk mot Israel. Vi burde jo ha lært at antisemittisme ikke er jødenes problem. Det er noe som forgifter samfunnet. Det er et problem for oss alle.
Grensen for kritikk
Å kritisere Israel, er selvsagt ikke i seg selv antisemittisk. Hvor går grensen mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme? I 2016 vedtok The International Holocaust Remembrance Alliance en definisjon av antisemittisme, som er tatt i bruk av mange land. Her er noen av eksemplene på antisemittisme som nevnes der:
«Å nekte jøder selvbestemmelsesretten, for eksempel ved å påstå at staten Israels eksistens er iboende rasistisk. Å dobbeltmoralsk kreve at Israel skal oppføre seg på en måte som man ikke forventer eller krever av andre demokratiske nasjoner. Å holde jøder som gruppe ansvarlig for Israels handlinger.»
[ Israelkritikk eller jødehat i NRK? ]
Det har oppstått debatter om hvor grensene går ut fra dette. Noen steder er det for eksempel blitt forbudt å argumentere for boikott av Israel. Og vil det ut fra dette være antisemittisk å kalle Israel en apartheidstat? Det er viktig at definisjonen ikke blir så streng at det går på bekostning av ytringsfriheten.
Men svært ofte er det ingen tvil om hva som er på feil side av den røde linjen. Da er det viktig at man ikke trekker på skuldrene og sier: «Jamen, israelerne gjør jo så mye galt.»
