Å skifte jobb fra Dagbladet til Vårt Land har selvsagt påvirket hvordan jeg tenker om egen tro

Spørsmålet kom litt plutselig fra Alf Gjøsund, midt i en av våre ukentlige redaktørsamtaler om avisas videre vei.

Jeg måtte tenke meg litt om. Vi mennesker er som kjent ikke hogd i stein. Det er ikke slik at vi bare er, vi blir også ting. Våre overbevisninger, standpunkter og perspektiver formes av våre omgivelser, oppgaver og erfaringer. Å skifte jobb fra Dagbladet til Vårt Land har selvsagt påvirket hvordan jeg tenker om egen tro, om kirkens rolle, og hva avisen Vårt Land bør være.

Jeg har bevisst unngått å si så mye om min egen tro i denne jobben. Mange lesere vil se på enhver ytring fra min side i trosspørsmål som at AVISEN Vårt Land har tatt tydelig stilling til hint og pist. Lupen hentes fram, og bisetninger granskes nøye. Men Vårt Land er noe så verdslig som en avis, og ikke et trossamfunn. Den behøver ikke å ha en tydelig mening om absolutt alt kristne strides om, og avisen er i hvert fall ikke min private prekestol.

Hverdagskristen

Så er det en annen og mer jordnær grunn til at jeg ikke har fylt spaltene med mine egne åndelige betraktninger. Mange av våre lesere og skribenter har fylt sine liv med bibelstudier, og viet sine profesjonelle liv til forkynnelse, kirkebygging og åndskamp. Refleksjonsnivået og tryggheten er like (herlig) høyt som fagspråket er rikt, komplekst og innforstått. Og jeg? Etter å ha lagt bak meg en noen aktive år i Laget, og noen år som ung frivillig i Tjensvoll Menighet i Stavanger, har mitt trosliv vært av det mer private og ikke veldig teoretiske slaget. Jeg er en ganske vanlig og grå hverdagskristen. Og som journalister flest er jeg bedre på tolkning og formidling enn på fag.

Noen mener sikkert at en redaktør i en kristen dagsavis må ha en brennende mening om alle slag som raser i kirken. De vil jeg nok skuffe. Min jobb er å prøve å lage den beste avisen Kirke-Norge kan få. Avisen skal være «hele kirkedebattens dansegulv», for å stjele et syndig begrep fra en annen avis.

[ Bjørn Kristoffer Bore: Dagblad-redaktøren som vil dømme levende og døde ]

Spørsmålene som splitter

Å ta en lederjobb i Norges største kristne avis tvang meg likevel til nøye å tenke igjennom og ta stilling til egen tro. Det vil være feil å si at troen min er styrket, for min barnetro har vist seg å være ganske slitesterk, men jeg har definitivt måttet forholde meg mer aktivt til den. Mine bønner er fortsatt enkle, men der min tro før nok var utelukkende drevet av en indre følelse, jeg trodde rett og slett fordi jeg trodde, har et element av bevisst erkjennelse meldt seg sterkere.

Før jeg sier mer om det, må jeg først innrømme at den interne kranglinga i Kirke-Norge gir meg en ørliten trosslitasje i hverdagen. Men disse konfliktlinjene har en direkte betydning for avisens oppslutning og profil. «Avisen må få et bredere nedslag i kristenfolket» finner jeg i mine egne notater fra ansettelsesprosessen i 2018. Det er en god tanke, men hvordan gjøre det? De siste tiårene har gitt oss dramatiske endringer i norsk kristenliv. Mange føler de har et mer utsatt ståsted enn før, mens andre er opptatt av å forsvare sine seiere. Tilliten har ikke økt mellom leirene. Å lage en avis som flest mulig i det kristne Norge oppfatter som «sin» er fortsatt målet, men veien dit er krevende.

Selv likte jeg i mange år å dra fram den enkle og salgbare nestekjærligheten. Den er uangripelig, og fin å veive med i sekulært lag.

At opplaget har vokst kraftig de siste årene, og at våre nye abonnenter i overveiende grad oppgir å være aktive og troende kristne gir meg håp. De er også ganske jevnt fordelt på begge sider av de spørsmålene som splitter kristne i Norge. Det gir meg troen på at det er et ønske om en avis som Vårt Land, og at vi på gode dager leverer på intensjonen.

Et glassmaleri

«Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt». Det var et sitat fra Augustin jeg er vokst opp med. Jeg liker det godt. Dessverre sliter kirken med å bli enige om hva det sentrale er.

Selv likte jeg i mange år å dra fram den enkle og salgbare nestekjærligheten. Den er uangripelig, og fin å veive med i sekulært lag. Men er den virkelig et særtegn for kristendommen? Det er da virkelig ingen av de store verdensreligionene, eller humanistiske tenkere, som har som en sentral læresetning du skal hate din neste? Det blir litt som å høre et visst politisk parti snakke om «folk flest».

Høsten 2019 var jeg tilbake i min barndoms kirke, Nordstrand, i anledning en konsert. Der gjenoppdaget jeg et bilde som preget min barndom. Det er Frøydis Haavardholms glassmaleri av Jesus, som i 1934 ble satt inn i stedet for altertavlen. Som barn flest synes jeg gudstjenestene var uendelig og dødskjedelige, og jeg lærte meg å elske å telle baklengs ned fra ni. Men jeg husker hvordan øyene mine alltid ble dratt mot dette Jesus-bildet, det hadde en nesten hypnotiserende virkning på meg. Jeg skjønte aldri hvorfor.

Det er et svært annerledes Jesus-portrett. Han har halvkort hår, et besluttsomt uttrykk, utseendet er blodig og dramatisk. Her er ingen milde øyne, eller bølgende brunt hår, det er ingen hyrdehånd som stryker et lam i en varm olivenlund. Hendene er gjennomboret, og han har et stort rødt sår i siden. Huden er nesten lyseblå, mer som et lik enn levende en snekkersønn i tredveåra. Det ser ut som om han har steget ned fra korset og går mot meg.

Det er mye som preges av alderen. Men av og til, når jeg ser en gammel film, leser en gammel bok, eller aller mest for meg, hører på en gammel LP-plate, så kommer det en underlig følelse av at dette har ikke bare en klassisk verdi, dette høres og framstår så friskt at det kunne vært lagd i dag. Glassmaleriet i Nordstrand kirke gir meg den følelsen. Den forteller om et budskap som fortsatt er brennaktuelt midt i all den kunnskap og innsikt menneskeheten har tilegnet seg de siste 2000 år.

Bildet i Nordstrand kirke viser en som ga avkall på sin allmakt, til fordel for den totale sårbarhet og det totale tap. Torturen og smerten preger ham, men han kommer ut på den andre siden med utstrakte armer mot alle som sviktet ham. Her inngås en ny pakt, en pakt som rommer det umulige og ufullkomne i menneskelivet. Han har levd vårt liv, og uansett hvordan vi lider har han vært der. Den endeløse livssirkelen av umulig perfeksjon og prestasjon er over. Vi får ikke svaret, eller meningen med alt, men vi får en ny mulighet til å gi alt mening.

Mange kristne ville kanskje brukt andre ord. Men budskapet er det samme. Det er en vei tvers igjennom død, smerte og nederlag, til seier. Dette er den faste sentrale kjernen som alle andre teologiske detaljer handler om.

Slik vil det også være i Vårt Land.

[ Bjørn Kristoffer Bore: Det er vanskelig for BCC å komme ut av rollen som Kristen-Norges sorte får ]