Kommentar

Jeg gruer meg litt til det åpner opp igjen. Må jeg følge med på alt som skjer?

Restriksjonene fratar oss omgivelsene. Er det livet som blir skrelt bort eller livet som står igjen?

Det er en underlig tid. Jeg leser i aviser og på nettet at mange mennesker er i ferd med å skyves over kanten. Det er ikke nødvendigvis et resultat av korona, men av nedstengningene. Utsatte barn og unge lever under enda mer uholdbare forhold enn ellers. Forholdene til folk med skjør helse, begrensede relasjoner, dårlig økonomi eller vanskelige familieforhold har gått fra vondt til verre.

Jeg har det ikke slik, men jeg synes jeg plikter å lese om det hver gang det kommer for mine øyne. Ikke minst plikter beslutningstakerne i landet å la seg informere. Menneskeliv blir uopprettelig skadet akkurat nå. Igjen og igjen må vi spørre og forsøke å svare: Er det helt sikkert at vi prioriterer riktig?

Privilegerte problemer

Så er det andre sider av koronalivet. Dem blant oss som er mest privilegerte har også fått et annet liv, våre utfoldelsesmuligheter og hverdager har også blitt begrenset. Men jeg er ikke sikker på om det er til det verre eller til det bedre. Noen ting er absolutt goder for den enkelte med omegn: Mer tid til den nære familien. Mindre stress og travelhet. Lavere konsum. Færre timer brukt på transport. Andre ting er reelle tap: Mindre samvær med venner og storfamilie. Mindre fellesskap sosialt, lokalt, kirkelig, kollegialt. Mindre mosjon. Knapt et kulturtilbud utenfor huset. Den større maurtua rundt oss som siger sammen.

Denne stillstanden - innebærer den at vi er frarøvet livet, eller er den livet i sin mest nakne form?

—  Åste Dokka

Selv blir jeg både nedstemt og fredfull av situasjonen. Hverdagen er monoton, hver lille samtale med noen utenfor husstanden er et lyspunkt. Jeg har trukket meg inn i hulen min og funnet meg såpass godt til rette at jeg gruer meg litt til det åpner opp igjen. Skal folk begynne å kreve noe av meg igjen? Må jeg følge med på alt som skjer? Hvor mange relasjoner klarer jeg å holde liv i? Blir det like travelt som det var?

Resignasjon eller ro?

Jeg vet ikke om den tilstanden jeg er i nå er resignasjon, eller heller ro. For første gang i mitt voksne liv ligger jeg daglig på sofaen uten å gjøre noe som helst. Noen ganger har jeg det godt, andre ganger river jeg meg i håret av kjedsomheten.

Denne stillstanden - innebærer den at vi er frarøvet livet, eller er den livet i sin mest nakne form? De aktivitetene vi ellers driver med, er det de som gir oss glede og mening, eller er det de som lar oss glemme at vi ikke har glede og mening? Er aktivitetene og menneskene en måte å bedøve seg på, eller er de en måte å blomstre på?

Spørsmålet er i stor grad avhengig av hvem man spør. Det som for meg er en pause fra mylder og bråk, kan for andre være å bli frarøvet essensielle livsbetingelser. Det nedskrelte livet som trer fram kan være et solid liv, eller et liv som er forferdelig skjørt og hadde trengt så mye.

Begrenset

Den suksessrike amerikanske presten Tim Keller fortalte i en avisartikkel nylig om at han i en alder av 70 år har fått dødelig kreft. Han har tidligere utgitt en bok om å dø, og har vært sjelesørger store deler av livet. Like fullt ble han helt og holdent overrumplet over at det viste seg at også han skulle dø.

I prosessen med å akseptere det som skal skje, oppdaget han at forholdet hans til livet hadde endret seg. På ferie tidligere, hadde kona hans fra første dag sørget over at ferien kom til å ta slutt, mens han hadde ivret etter at den skulle være over. Ingen av dem hadde nytt dagene til fulle. Når vi gjør de jordiske gledene til noe mer enn det de er, eller til noe mindre enn det de er, klarer vi ikke å forholde oss til dem på en passende måte. For hva er livet? Jo, en gave med en begrensning, sier Keller. Nettopp derfor er det en dyrebar gave. Når vi nedlesser livet med krav det aldri kan leve opp til, klarer vi heller ikke se de godene vi har fått.

Livet består av et begrenset antall timer, som er mange og få samtidig.

—  Åste Dokka

Timelig

Gjennom korona-året vi har bak oss har min egen timelighet kommet nærmere. Livet består av et begrenset antall timer, som er mange og få samtidig. Tida varer ikke evig, men kommer til å renne ut. Det eneste jeg har, er min nåtid. Jeg skal verken fylle hver time til randen eller sløse den bort. Og for å si det med Keller: Dette er en kilde til sorg og en kilde til glede, samtidig. Det gjør meg både redd og frigjort.

Og dette er likt for alle mennesker: Vi har kun tida, eller vi har faktisk tida.

Det rammer oss bare så ulikt.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Åste Dokka

Åste Dokka er gjestekommentator i Vårt Land og prest i Oslo Domkirke

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar