Kommentar

Sahels firedoble krise

Den internasjonale kampen mot jihadister i Sahel-regionen går dårlig. Klimaendringer, korona og galopperende matvarepriser kommer på toppen av den økende terrortrusselen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Allerede det klimatiske utgangspunktet er krevende i det semitørre Sahel-beltet, som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet, mellom Saharaørkenen i nord og det sudanske savannebeltet i sør. I 2012 forverret samfunnsforholdene seg betraktelig, da vanstyrte og vidstrakte Mali ble utsatt for militærkupp og et påfølgende tuareg-opprør nord i landet.

Dette ble utnyttet av ytterliggående islamister, som var nær ved å ta makten i Mali, før franske styrker kom til unnsetning. Siden har jihadistopprøret også rammet nabolandene Niger og Burkina Faso hardt.

Norge deltar i kampen

Frankrike ledet i 2013 an det som er utvidet til en omfattende internasjonal militæroperasjon for å knekke de voldelige islamistene. Også Norge deltar i FNs fredsbevarende Minusma-operasjon i Mali, med seks stabsoffiserer, drift av leiren Bifrost, samt 70 mannskaper tilknyttet oppdraget til et C-130 Hercules transportfly.

For å styrke den humanitære innsatsen utpekte dessuten regjeringen i 2018 Mali og Niger som to av Norges 16 partnerland i utviklingspolitikken. Årlig brukes rundt en milliard norske bistandskroner for å bidra til å stabilisere Sahel og bedre den humanitære situasjonen.

Det er snakk om enorm internasjonal innsats og pengebruk, anslagsvis 20 milliarder kroner i året. I tillegg har Mali, Burkina Faso og Niger brukt mye av sine begrensede budsjetter på å bekjempe opprøret på militært vis. Porøse grenser og ineffektive sikkerhetsstyrker har likevel gjort det relativt enkelt for ulike væpnede grupper å operere fritt.

For å demme opp for klimakrise og konflikt i Sahel trengs det mindre vekt på militær innsats, og desto mer på bistand og investeringer.

—  Geir Ove Fonn, journalist

Utviklingen går feil vei

Så langt er resultatene skuffende. Allerede for et år siden slo Utenriksdepartementet i sin statusrapport for innsatsen i Sahel-regionen fast at utviklingen hadde gått feil vei:

«Til tross for økt internasjonal oppmerksomhet og støtte til Sahel de siste årene, fortsetter sikkerhetssituasjonen og de humanitære lidelsene å utvikle seg i negativ retning. Dette absorberer store ressurser hos myndighetene, forhindrer positiv sosioøkonomisk utvikling, og begrenser mulighetene til å oppnå bærekraftsmålene».

Siden statusrapporten fra UD kom 22. april i fjor, er den humanitære krisen i regionen ytterligere forverret. Forleden meldte Verdens matvareprogram (WFP) at mer enn 31 millioner mennesker i Vest-Afrika og Sahel-regionen står overfor matmangel mellom juni og august. Nedstengninger som følge av koronapandemien har bidratt til at matvareprisene har økt med 30 prosent det siste året.

Alarmerende matmangel

Dyrere matvarer rammer ekstra hardt i de sårbare statene Mali, Burkina Faso og Niger, der millioner allerede lever på eksistensminimum, samtidig som opptrappingen i angrep fra jihadistgrupper forsterker krisen. Og knapt noen andre steder i verden vil den pågående klimaoppvarmingen få mer negative konsekvenser, ifølge FNs klimapanel.

Rundt 6,5 millioner mennesker i disse tre landene står de neste månedene overfor alarmerende matmangel, advarer WFP, også fordi mange bønder har måttet flykte fra hjemmene sine. Rundt fem millioner barn under fem år i Sahel-regionen regnes allerede som underernærte, og faren er nå akutt for at kombinasjonen konflikt og korona vil utløse en dramatisk helsekrise.

Mot et slikt dystert bakteppe øker behovet for nytenkning rundt den militærdominerte innsatsen for å stabilisere Sahel og slå tilbake opprørere, som inkluderer væpnede grupper med bånd til al-Qaida og IS.

Må prioritere annerledes

Ifølge en fersk rapport fra The People’s Coalition for the Sahel, en sammenslutning av frivillige organisasjoner fra de tre landene, trengs det en drastisk omprioritering av pengebruken. De oppfordrer til bedre beskyttelse av sivile og forsterket innsats så fordrevne kan vende hjem igjen. Det er avgjørende at stengte skoler kan gjenåpne, og at bønder igjen får tilgang til å dyrke på jordene sine.

Dette må kombineres med rettferdig og uavhengig rettsforfølgelse i saker som dreier seg om drap, voldtekt og tortur, utført av alle sider av konflikten, inklusive myndighetenes ulike sikkerhetsstyrker. I fjor ble det drept flere sivile av landenes sikkerhetsstyrker, enn av jihadister.

– Den nåværende tilnærmingen har åpenbart mislykkes i å stilne angrepene fra såkalte jihadistgrupper, som nærmest har doblet seg årlig siden 2016, påpeker The People’s Coalition for the Sahel. Deres krav støttes av tunge humanitære aktører som Oxfam og Human Rights Watch.

Kan øke press på Europa

Innsatsen i Sahel skal hindre at statene i regionen kollapser og blir et friområde for voldelige jihadister og andre opprørere, med spredningsfare utover Sahel, inklusive økt migrasjonspress mot Europa. Allerede har rundt to millioner mennesker flyktet fra hjemmene sine i de tre landene, mens nær 15 millioner mennesker har behov for assistanse.

Bak volden ligger stor frustrasjon over at svake og korrupte sentralmyndigheter ikke makter å gi sine innbyggere et grunnleggende offentlig tjenestetilbud. Misnøyen gjør det relativt enkelt for jihadister og andre opprørsgrupper å rekruttere i neglisjerte landsbyer, forsterket av at landenes egne sikkerhetsstyrker står bak en rekke drap og grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen. I tillegg spiller etniske motsetninger inn.

Trenger mer investeringer

Noen enkel vei for å stabilisere Sahel-regionen finnes ikke, men troen på effekten av militær innsats for å slå ned jihadister og andre opprørere har åpenbart vært overvurdert. Erfaring fra konflikter som i Irak og Afghanistan burde dessuten ha vist at det ikke nytter å ekskludere opprørere, inklusive voldelige islamistgrupper, fra forhandlinger. En bredere dialog må selvsagt også omfatte landsbyrepresentanter og religiøse ledere.

Ikke minst må de materielle driverne av misnøye og frustrasjon reduseres. De rammede Sahel-landene er blant verdens fattigste og mest vanstyrte, der flertallet lever under fattigdomsgrensen, uten formell utdannelse og kompetanse som gir dem håp om å kunne klatre opp den sosiale og økonomiske stigen.

Uten at den overveiende unge befolkningen gis håp om en bedre framtid, vil ikke rekrutteringen stanse til gruppene som vegeterer på misnøyen. For å demme opp for klimakrise og konflikt trengs det derfor mindre vekt på militær innsats, og desto mer på bistand og investeringer som kan skape bærekraftig utvikling.


Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar