Kommentar

En viktig og utfordrende reform

I den tøffe reformprosessen Den norske kirke nå skal gjennom vil det være avgjørende at ulike grupper greier å fire på sine primærstandpunkter for å finne en felles løsning. Dersom det ikke skjer vil kirken halte videre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Onsdag ettermiddag ble det lagt fram en utvalgsrapport som har hatt som mål å foreslå ny organisering av Den norske kirke. Mandatet for utvalget, som har vært ledet av Morten Müller-Nilsen, har vært å lage en struktur som blant annet tar utgangspunkt i ny tros- og livssynslov, en todelt pengestrøm til kirken fra både stat og kommune, tydeligere avklaring av roller og god ressursutnyttelse.

Et nytt prosti-nivå

Det var et klart ønske at utvalget skulle forsøke å finne ut om det var mulig å lage et kraftfullt og nytt prosti-nivå. Dette skjer delvis fordi kirken må forholde seg til inntekter både fra stat og kommune. Et prosti-nivå vil i større grad kunne forholde seg til begge disse.

Dette er ingen liten jobb. Den norske kirke er en diger og mangslungen organisasjon med mange og kryssende interesser. Dermed er det kanskje ikke overraskende at utvalget på flere punkter har delte innstillinger. Det er på disse områdene vi trolig vil se mest uenighet i kirkens videre behandling.

En mangslungen, talefør og kompetent kirke skal si sitt i løpet av året som kommer. Forslagene bør og vil bli knadd, diskutert og endret. Det vil nesten være trist om det ikke kommer nye og interessante forslag på bordet før vedtaket blir gjort.

—  Berit Aalborg, politisk redaktør

Arbeidsgiveransvaret

Et av de store spørsmålene er hvem som skal ha arbeidsgiveransvar for de som jobber i den lokale kirken. Her er utvalget splittet i tre posisjoner. Alle i utvalget ønsker mer ansvar til det nye prostinivået, men i svært ulik grad.

Her kan det bli en opphetet diskusjon. Ikke minst fordi Martin Enstad er alene i utvalget om å ønske en formell arbeidsgivertilknytning til det sentrale leddet i Den norske kirke. Selv om han ikke sitter i utvalget som representant for Presteforeningen, er han likevel leder for den største organisasjonen av norske prester. Det er likevel verdt å merke seg at Enstad har flagget sekundær støtte til en av de andre ordningene.

Det største flertallet – bestående av seks personer – ønsker en total overføring av arbeidsgiveransvaret til det nye prosti-nivået. Flere oppfatter dette som et viktig signal om at det nye prosti-nivået nå får den myndigheten de skal rigges for.

Et mindretall på fire ønsker derimot en slags skrittvis overføring av ansvaret, samt en evaluering underveis. De vil la prestene beholde sin sentrale arbeidsgiver, men at dette blir delegert til prosti-nivået. De som ønsker delegert myndighet argumenterer med at en rask overføring av arbeidsgiveransvar for prestene til prosti-nivå vil være for dramatisk og at overgangen vil bli rask.

Under denne problemstillingen ligger det også et spørsmål om kirkens inntekter. Flere frykter at dersom prestene og andre kirkelige ansatte formelt sett forblir ansatt i den sentrale kirken, vil kommunene i langt mindre grad kjenne eierskap til sine lokale kirkelige ansatte. Derfor er de opptatt av at prostiet – som ligger betydelig nærmere de norske kommunene – skal ha det økonomiske ansvaret for sine egne prester og andre ansatte.

Prosten og biskopens rolle

Et annet viktig spørsmål er hvem som skal lede det nye prosti-nivået. Noen mener dette skal ledes av en daglig leder som får jobben fordi vedkommende har lederkompetanse. Andre mener prosten må ha lederrollen. En mellomposisjon er at dette blir avgjort i hvert enkelt prosti. Her er vi inne på spørsmålet om teologisk kontra byråkratisk makt i kirken. Også dette kan føre til mange og tøffe diskusjoner både underveis og på Kirkemøtet i 2022.

Når det gjelder spørsmålet om teologisk makt er det også fokus på biskopenes rolle. Dersom arbeidsgiveransvaret flyttes, enten juridisk eller gjennom delegering, vil biskopen miste en del myndighet over både proster og prester. Nå er det ikke gitt at biskopene ønsker å beholde dette ansvaret fordi det opptar mye av deres kapasitet, og spiser opp tiden de kunne brukt på mer teologiske eller åndelige spørsmål. Det er det garantert mange biskoper som ønsker.

I modellen med delegert makt blir det argumentert med at biskopen kan ha en større rolle som veileder og bistå prost og prosti.

Mange vil også mene de kirkelige ansatte vil tjene på en arbeidsgiver som er mer dedikert til nettopp denne rollen.

Likefullt vil denne reformen flytte mye makt og myndighet bort fra de som sitter med den teologiske kompetansen. Noen mener det er viktig for at kirken skal bli en mer profesjonell arbeidsgiver. Andre mener dette svekker kirkens teologiske rolle. Det er det flere som reagerer på, slik vi blant annet har sett i Vårt Lands spalter.

Hvem skal velges demokratisk?

Et tredje punkt med uenighet handler om kirkevalg. Forslaget fra utvalget er at prosti-rådet skal velges indirekte fra menighetsrådene. Det er allerede to direkte valg i kirken. Det ene er til menighetene og det andre til bispedømmeråd og Kirkemøtet.

Utvalget mener det vil bli krevende rent organisatorisk å innføre nok et valg. Men også her vil det trolig bli motstand. Noen vil mene det er rart at menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøtet blir demokratisk valgt, mens de som etter hvert vil sitte med mye makt, de lokale kirkene, kun skal velges indirekte. Ut fra pragmatiske hensyn er det lett å forstå de som ønsker et indirekte valg. Men ut fra en prinsipiell folkekirke-tenkning er det også lett å forstå de som mener prosti-rådet må velges direkte.

Viktig reform

Etter at de viktigste konfliktområdene er ramset opp, er det uhyre viktig å understreke at Den norske kirke sårt trenger en ny organisering. Det har vært et behov i mange år, og er ytterligere satt på spissen ved den nye tros- og livssynsloven som trådte i kraft 1. januar i år.

Derfor bør alle nå forsøke å lytte til hverandre og strekke seg langt for å finne løsninger som kirken totalt sett kan leve med. Og der alle opplever å bli hørt.

Det er også verdt å merke seg at stemningen foreløpig framstår betydelig mer respektfull og mindre polarisert enn i forrige forsøk på en ny ordning i 2015.

Nytt nivå må få myndighet

Selv om det er uenighet på visse punkter, er det også verdt å merke seg at utvalget som har skrevet den nye rapporten er enig på svært mange punkter. Det er også grunn til å rose det store arbeidet som er lagt ned av utvalget og de fire underutvalgene. Da kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum fikk overrakt rapporten sa hun at utvalgets arbeid ga et betydelig bedre grunnlag for kirken til å ta viktige valg i 2022.

Så er det god grunn til å tro at forslagene som ligger på bordet vil bli endret og finslipt før de endelige vedtakene. En mangslungen, talefør og kompetent kirke skal si sitt i løpet av året som kommer. Forslagene bør og vil bli knadd, diskutert og endret. Det vil nesten være trist om det ikke kommer nye og interessante forslag på bordet før vedtaket blir gjort.

Det er grunn til å håpe at grupperinger som er i mindretall ikke går i baklås, men forsøker å finne kompromisser. Det samme gjelder de som er i flertall. De har et særlig ansvar for å forsøker å finne samlende kompromisser. Kun slik kan vi få en ny ordning som blir god for flest mulig mennesker i Den norske kirke og for det norske folk.




Berit Aalborg

Berit Aalborg

Berit Aalborg er politisk redaktør i Vårt Land, og har vært i avisa siden 2013. Hun har ansvar for alt meningsstoffet i avisa: Ledere, kommentarer, analyser, kronikker og verdidebatt. Hun er utdannet idéhistoriker og har tidligere jobbet i Nationen, Aftenposten og NRK.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar