Comeback for den sterke staten

Mens forgjengeren Donald Trump skrumpet statens inntekter gjennom store skattekutt til bedrifter og de som hadde mest fra før, vil president Biden delfinansiere gigantiske stimuleringspakker gjennom å øke skattene for store selskaper og rike amerikanere.

Med håp om å gjenreise en skadeskutt amerikansk økonomi, har presidenten allerede sikret seg et knappest mulig flertall i Senatet for en koronakrisepakke på 1.900 milliarder dollar. Ved inngangen til påsken lanserte Biden på toppen av dette en infrastrukturplan som skal skape millioner av jobber, og som vil koste 2.000 milliarder dollar for de neste åtte årene.

Bidens infrastrukturplan vil kunne styrke arbeidsmarkedet og produktiviteten i USA, og bevege landet i en langt mer klimavennlig retning.

—  Geir Ove Fonn

Bidens «Green Deal»

Totalt sett utgjør disse to stimuleringspakkene rundt 33.000 milliarder kroner. Det er tre ganger større enn det norske oljefondet, og tilsvarer rundt 100.000 kroner for hver eneste amerikaner, liten som stor. En så storstilt statlig satsing har ikke USA vært i nærheten av på generasjoner. Det sammenlignes med Franklin D. Roosevelts epokegjørende New Deal fra 1933 til 1937, som fikk nasjonen på beina etter den store depresjonen, samt Lyndon B. Johnsons Great Society-plan for å bekjempe fattigdom og rasediskriminering midt på 1960-tallet.

Det er dermed historisk sus over grepene Biden-administrasjonen ønsker å gjennomføre. Mens mange på forhånd var skeptiske til 78-åringens gjennomføringsevne, roses han nå for handlekraft og modige grep for å få fart på en koronasvekket amerikansk økonomi. Satsingen står for øvrig i skarp kontrast til Bidens økonomiske «ansvarlighet» som mangeårige senator og visepresident, da han ivrig prediket balanserte budsjetter og advarte mot å øke gjeldsbyrden. Selv under president Ronald Reagans dramatiske omlegging til en minimal stat midt på 1980-tallet, da statsgjelden utgjorde 37 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, støttet senator Biden frys av alle føderale utgifter, for å stanse et «galopperende underskudd».

[ Færre amerikanere i trossamfunn ]

Rente og korona

Siden 1984 er den føderale gjeldsbyrden mer enn tredoblet, til 130 prosent av BNP, og Biden vil altså øke den ytterligere. Så hva har skjedd? Det enkle svaret er koronapandemien og renten. Pandemien har demonstrert betydningen av å ha en effektiv stat for å kunne håndtere helse og økonomi, når en krise av slike dimensjoner inntreffer. Slik sett har Covid-19-viruset bidratt til en renessanse for den aktive staten og keynesiansk motkonjunkturpolitikk, både i USA og globalt.

Pandemien har dessuten senket et på forhånd historisk lavt rentenivå, til nær null. Det gjør det selvsagt langt mer overkommelig for staten å kunne ta opp og betjene en stor gjeld de neste årene.

Selv en demokratisk president som Bill Clinton erklærte i 1996 at «æraen for en stor stat er over», bare et tiår etter at republikaneren Ronald Reagan gjennomførte sin kraftige skattekutt-politikk for de rikeste. Ifølge liberalistisk vekstteori skulle det bidra til en stadig større kake å fordele, men gevinsten som angivelig skulle sildre ned til folk flest, manifesterte seg aldri. Nå er vinden i ferd med å snu. Selv enkelte på høyresiden erkjenner at kappløpet mot skattebunnen og den liberalistiske minimumsstaten har gått for langt.

[ Blir Biden mer krigersk enn Trump? ]

Får dollar inn på konto

Biden-administrasjonens koronapakke innebærer blant annet engangsutbetalinger på opptil 1.400 dollar til de fleste amerikanere, utvidet støtte til arbeidsledige, samt skattefradrag for barnefamilier og de med lave inntekter. Store summer skal dessuten overføres til lokale myndigheter og delstater, og til næringer som sliter økonomisk.

Den store infrastrukturpakken på 17.000 milliarder kroner er ifølge Biden en investering USA gjør kun én gang i en generasjon. Satsingen kan sammenlignes med romfartskappløpet på 1960-tallet, eller den voldsomme utbyggingen av det amerikanske motorveisystemet under president Dwight Eisenhower på 1950-tallet.

Målet er å skape millioner av nye jobber, blant annet gjennom oppgradering av 32.000 kilometer med veier, reparasjon av tusenvis av broer, modernisering av infrastrukturen for vannforsyning, og dobling av finansieringen av offentlig transport.

Grønn storsatsing

Planen har fått et solid grønnskjær, inklusive en offensiv satsing på å elektrifisere den ekstremt store og bensinslukende amerikanske bilparken. Det skal innføres økt støtte til kjøp av elbil og etablering av 500.000 elbilladere, samt settes fart på overgangen til en grønnere økonomi og gjøre infrastrukturen mer motstandsdyktig mot endringer i klimaet. Det skal også investeres mer i forskning og utdanning, med en fordeling som særlig skal komme den underprivilegerte svarte befolkningen til gode.

Det blir ingen enkel sak å få republikanske folkevalgte med på en plan som Biden sier delvis skal finansieres ved å øke selskapsskatten fra 21 prosent til 28 prosent. Også blant noen av presidentens egne partifeller murres det, der den radikale og markante kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez etterlyser en enda mye større og grønnere plan.

[ En mer nyansert Israel-venn ]

En progressiv plan

Godt utført vil infrastrukturplanen kunne styrke arbeidsmarkedet og produktiviteten i USA, og bevege landet i en langt mer klimavennlig retning. Den har samtidig potensial til å redusere den farlige økningen i gapet mellom de rikeste og de fattige, med utsikter til å reversere tiår med stagnasjon i inntektene til den amerikanske middelklassen.

Biden-administrasjonens plan varsler også grep for å reversere det ødeleggende globale kappløpet om å senke selskapsskattene og tilby skattesmutthull til multinasjonale giganter som Amazon, Facebook og Google.

Det er derfor all grunn til å håpe at Biden vil lykkes, men mye gjenstår før hans lovende visjoner får flertall og lar seg realisere til beste for amerikanere flest.

[ Nei til vaksinenasjonalisme ]