I fall mot Gud

«Ikke en spurv faller til jorden uten at deres Far vil det». Dette bibelordet klang i ørene mine da jeg kjørte i ambulansen med far til sykehuset. Alt i meg protesterte. For far hadde nettopp falt ned fra et tre. Ville Gud det?

Far døde noen timer senere. Etter det var dette bibelordet blitt umulig for meg. Og jeg syntes heller ikke det var lettere å synge den kjente salmeversjonen «uten at Gud det vet». For hvis Gud visste at far ville falle, burde han kunne hindret det.

Klandrer du deg selv? spurte Karsten Isachsen i begravelsen. Jeg svarte ja. Jeg burde vært der. Far klatret opp i treet alene fordi jeg ville gjøre ferdig frokosten først. Karstens formaning om at det ikke var min skyld tok jeg ikke til meg. Jeg ville ikke frikjenne meg selv. Og jeg ville ikke frikjenne Gud.

Midt i fallet er Gud hos meg. Og når jeg lander, blir det i Guds armer.

—  Erling Rimehaug

Mange år senere kom jeg til å lese bibelordet på den greske grunnteksten. Det sto ikke noe om hva Gud vil eller vet der. Det står bare at ikke en av spurvene faller til jorden uten Gud. Det norske bibelselskapet hadde faktisk oversatt det slik helt siden 1978, uten at jeg hadde fått det med meg.

Det ville være feil å si at det forandret alt for meg. Snarere bekreftet det hva jeg etter hvert selv hadde falt til ro med. Selv om ikke jeg hadde vært der da far falt, så var Gud der. Han som hadde vært fars trøst og støtte gjennom hele livet, han var der også i fallet. Gud hadde ikke sviktet ham. Da han falt ut av livet, var det i Guds armer.

Bob Dylan sier i sin vakreste salme: «I am hanging in the balance of the reality of Man. Like every sparrow falling, like every grain of sand». Jeg ser meg selv i dette fallet som livet er - hengende der på vei mot den jorden jeg skal bli en del av. Midt i fallet er Gud hos meg. Og når jeg lander, blir det i Guds armer.

Jeg er et vintermenneske. Jeg er oppvokst på fjellet, og selv om jeg nå ofte er i byen i påsken, er det fjell og snø som først dukker opp som assosiasjon til påske.

Men selv på høyfjellet i påsken får du bud om at våren er på vei. Rypene kakler om nettene, lemenet løper på snøen. Og på de kvistene som stikker opp av snøen, lyser vierens gåsunger gule. Jeg vet knapt bedre bilde på livet som alltid sprenger seg fram enn disse gule dottene fulle av livskraft som stikker opp av den kalde snøflaten. Livet sprenger seg alltid fram etter vinterens død.

Da far døde, skrev mor et dikt som heter Von. Der skriver hun om løken som legges i jorden for å dø. «Ho veit med sorgtung visse ho aldri skal sjå den att», står det i diktet. Men samtidig vet hun at løken må legges i jorda dersom den skal bli liv. «Vårsol kallar fram livet, underet skjer på ny. Då vil ei påskelilje lyse der knollen vart lagt», skrev hun.

Dette er naturens lov: Livet sprenger seg alltid fram, men uten døden kan det ikke skje. Dette er fortettet i påskens drama, fra skjærtorsdagens angst for døden, gjennom langfredagens endelige nederlag, påskeaftens dumpe sorg og dype fortvilelse til livet seirer på påskedag.

Min påsketone har lenge vært melankoliens blå tone eller sorgens svarte. Jeg hører «Naglet til et kors på jorden, henger under vredens torden» klinge for mitt indre øre. Jeg minnes bøyde nakker, noen i bunad, noen i anorakk, mens langfredagsteksten leses i Ustedalen kapell. Påskedag i kirken etterlot ikke noen minner, kanskje fordi dette var et anneks der 2. påskedag var prekensøndagen.

Derfor ble jeg så voldsomt truffet av påskefeiringen jeg fikk være med på i Georgia. Vi hadde stått ved den blomstersmykkede graven inne i kirken i noen timer. Vi forlot den og gikk ut i natten. I mørket gikk vi rundt den vesle hvitkalkede kirken, mens klokken ringte over hodene våre og koret sang. Så banker presten på den stengte kirkedøren tre ganger. Den blir åpnet, presten kikker inn der graven hadde vært, snur seg rundt og roper: Han er ikke her, han er oppstanden!

Og så toger vi inn i den opplyste kirken for å fortsette liturgien, mens den hvitskjeggede presten gang på gang lyser opp i et strålende smil og roper: Kristus er oppstanden.

Det var der påsketonen forandret seg for meg. «Vredens torden» har fått følge av «Herre over dødens makt.»

Etter å ha tilbrakt det meste av natten i kirken, sitter vi rundt et bord dekket med georgiske spesialiteter og lar solen varme mens praten går. Jeg tenker på det himmelske måltidet som venter oss, som Jesus gjorde det mulig å bli med på da han døde og sto opp igjen.

Og plutselig hører jeg likevel en klang av påskedag fra barndommen: «Påskemorgen slukker sorgen». Jeg ser påske-eggene vi nettopp har malt stå på bordet. Fars egg alltid med det samme motivet: Tre tomme kors og en åpen grav. Med gul morgensol strålende over.

Uken etter at far var død, så jeg ham igjen. Det var en av de få åpne visjonene jeg har hatt. Han sto helt levende ved Maridalsvannet i kveldssol i juni. Samtidig var han ikke der, for han sto foran et vakkert lite slott som jeg visste var i himmelen. Han så på det i forundring og sa: Er dette mitt?

Siden har jeg alltid sett dette bildet når jeg hører salmen «Eg veit i himmerik ei borg«. Der står det om Guds sønn. «Han er vår trøyst og trygge von. Hjå honom vi skal vera».

Nå er jeg eldre enn far var da han falt. Jeg faller fremdeles mot jorden og mot Gud. Det føles godt.

[ Er Gud maktesløs mot lidelse og ondskap? ]

[ Er Jesus fortsatt min venn? ]

[ Den mørkeste dagen i året ]

[ Oppstandelseskroppen ]