Lammet har vunnet

– Bildet forteller ikke akkurat om en sympatisk Gud.

Min venn så Francisco de Zurbaráns bilde av Guds lam for første gang. Han virket ikke spesielt tiltrukket. «Jeg vet jo at det handler om Jesus. At han måtte dø for at syndene våre skulle bli tilgitt. Det gir ikke så mye mening», sa han.

Jeg var forberedt på reaksjonen da jeg viste ham bildet. Likevel hadde jeg ikke noe svar klart. Dette berører perspektiver jeg har brukt år på å ta inn og fordøye. Fremdeles er det mye jeg ikke forstår selv. Å forklare det for en ateist i noen setninger er en håpløs oppgave.

Zurbarán malte Agnus Dei i flere versjoner på 1630-tallet. Du kunne vist bildene for mennesker med mange ulike religiøse referanserammer, de ville likevel kunne identifisert en religiøs symbolikk. I hvert fall hvis du nevnte ordet offer. Det motivet går igjen i mange gamle religioner.

Men hvis du pekte på den svakt antydede glorien ville noen reagere. Hvis du sa at dette bundne og hjelpeløse lammet er et bilde av Gud, ville de sperre øynene opp. Av Gud? Det skal jo slaktes!

[ Bare en ondskapsfull Gud kan ha straffet sin egen sønn på våre vegne, mener unge kristne. ]

Majestas-krusifiksene

Bildet ville for eksempel fungert dårlig i Olav Haraldssons Norge på begynnelsen av 1000-tallet. Kanskje ville helgenkongen ha bedt deg om å gjemme det, det ville absolutt ikke hjulpet ham med kristningen.

Ikke mange ville byttet ut troen på råsterke Tor og den mektige Odin med noe så ynkelig.

Krusifiksene i Norge fra de første hundreårene etter at kristendommen var innført er nesten utelukkende såkalte majestas-krusifikser: Kristus står oppreist, øynene er åpne, hodet er hevet, gjerne med en krone på.

Han måtte fremstilles slik – som seierherre – skulle han vinne i konkurransen med de norrøne gudene.

Selvsagt fantes det andre framstillinger av Kristus, krusifikser der det kom tydeligere fram at han led på korset. De overtok gradvis i Norge også: Hodet til Kristus fikk noen få graders helling. Beina ble litt mer bøyd. Hendene fikk nagler. Men Odin og Tor måtte utkonkurreres før mer realistiske lidelser kunne vises fram.

[ Helge Hognestad: Jesus døde ikke for våre synder ]

En ofret Gud

Skal du forstå den kristne troen, er det ingen vei utenom. De kristnes Gud har dype sår. Slik var synet apostelen Johannes fikk på Patmos, ifølge Bibelens siste bok. Han fikk se inn i selve himmelen – der så han en trone omgitt av en regnbue. Midt på tronen var – ikke en konge med septer og krone. Ikke en brølende løve – selve symbolet på styrke og makt. Men et slaktet lam.

Ett og samme syn forente det som ikke kan forenes: død og liv, hjelpeløshet og makt, lidelse og triumf.

Den såkalt objektive forsoningslæren legger vekt på at Kristus dør stedfortredende for oss – som et offerlam – og slik soner våre synder. Den «klassiske» varianten legger vekt på at Kristus beseiret døden og det onde.

Du kan ikke velge mellom de to. Kristus vant over døden og det onde. Men han gjorde det som offerlam.

Soningen var kampen som Kristus vant.

—  Alf Gjøsund

Et blodig skuespill

På Jesu tid visste de hva dette innebar. Fortsatt hadde det jødiske folket et tempel der de ofret lam til soning for synder. Folk kom daglig med slike offer for sine individuelle feiltrinn. En gang i året ble lammet slaktet for hele folket. Når det skjedde, fikk alle tilgivelse.

Hvorfor dette blodige skuespillet – som oppleves som så problematisk 2000 år senere: Et liv for en synd – er ikke det veldig overdrevet?

Jeg skal ikke påta meg å gi et utfyllende svar på hvorfor. Men jeg vet at jeg selv har en tendens til å bagatellisere mine egne synder.

Kanskje var de sånn på den tiden også: skyldte på omstendighetene og hverandre og overså hva de faktisk gjorde mot sine medmennesker. Overså at det de faktisk gjorde, var – bit for bit – å ødelegge hverandres liv. Kanskje var det dette de skulle minnes om? Få det gnidd inn at resultatet av synden var en ødelagt relasjon til livets opphav og kilde ­– og dermed død?

Det ble gnidd inn til gangs: Soningen måtte gjøres igjen og igjen. Helt til Gud ble menneske.

[ Vårt Land på lederplass: Det kirken aldri kan slutte å snakke om ]

Det endelige offeret

Han må ha skjønt noe vesentlig, profeten som kledde seg i kamelhår og døpte store folkemengder ved Jordanelven. Da Jesus kom for å bli døpt sa han – og jeg innbiller meg at han sa det ganske høyt – «Se, Guds lam!». Det var altså ikke tilstrekkelig, det som skjedde i templet. Det løste ingen ting. Bare Guds eget offer kunne løse det.

Kanskje ante døperen Johannes ingen ting om den skjebnen som ventet Jesus i påsken noen år senere. Men kirken har tolket Jesu dåp som en innvielse til oppgaven som ventet: Lammet skulle dø.

Fremdeles ber den kristne kirke: Du Guds Lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss. Gi oss din fred.

Bønnen kommuniserer direkte med synet apostelen Johannes senere fikk av lammet på tronen. I en og samme bønn påkalles Kristus som sonoffer og som seierherre. Bønnen inneholder en bekjennelse: Det Kristus gjorde som lam var avgjørende. Soningen kledte maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe. Soningen ga fanger frihet og satte undertrykte fri. Soningen var kampen som Kristus vant.

[ Hva betyr Jesu liv – og død? ]

Rettferdighet og kjærlighet

Selvsagt er det vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å forklare. Du kan leve et helt liv uten helt å skjønne, men likevel vite at det er noe der. Noe i denne fortellingen om offer og soning gir mening dypt inne i oss: Vi har en lengsel, en drøm, om den absolutte kjærlighet, en kjærlighet som er villig til å ofre livet.

Når en virkelig fare truer, da er et slikt absolutt offer det eneste som kan bevise kjærlighet. Offeret definerer kjærligheten. Uten et så høyt ideal ville ordet vært lite verdt.

Derfor berører det oss dypt å tro at Gud elsket så høyt. Men bare hvis det var mer enn et skuespill. Bare hvis det var nødvendig. Var det det?

Svaret ligger enda dypere: i erkjennelsen av det destruktive i tilværelsen. Erkjennelsen av likegyldigheten, egoismen og hatet rundt oss. Både de alvorlige, graverende bevisene på denne onde kraften, og de små blaffene av den vi oppdager i oss selv.

Hvis du har denne intuitive følelsen av at alt dette destruktive på et dypt nivå henger sammen, at disse handlingene virker inn på hverandre – slik at totalen blir ufattelig vond – da innser du kanskje også at det, på en eller annen måte, behøves et kosmisk oppgjør med dette vonde. Hvis ikke er det ikke noe som heter rettferdighet.

En Gud som lar dette oppgjøret gå ut over seg selv, er ikke en hevngjerrig blodtørstig Gud. Det er en Gud som elsker.