Kommentar

Å gå på gudstjeneste er ikke noe som gir umiddelbar uttelling, men det gjør livet meningsfylt

For kirka er det viktig at Jesus enda en gang rir inn den byporten på det eselet, i år også. Hva skal gjentakelsen tjene til?

For hver nye innstramming myndighetene har pålagt folket, har diskusjonene blomstret på de ulike prestegruppene på Facebook. Mens noen helst vil samle så få folk så sjelden som mulig, mener andre at noe umistelig går tapt i den endeløse rekka av avlyste gudstjenester.

Denne uka stenges landet igjen, og nå gjelder det alle. Den norske kirkes sentrale organer har gitt sin klare anbefaling i situasjonen: Alle arrangementer og gudstjenester avlyses. Med det går også den vante kirkepåska med i dragsuget.

Hvorfor er det viktig?

Jeg har egentlig ingen mening om hvorvidt avlysningene er sakssvarende eller ikke. Men hele debattkomplekset har satt i gang tanker hos meg. For hvorfor er det egentlig så viktig for oss å feire gudstjeneste? Det er viktig for mennesker å samles, å se andre rom enn hjemmet, å få håp og trøst. Men det setter ikke kirka i noen særstilling. Hva er det spesifikt kirkelig viktige i dette?

Jeg lurer på om noe av grunnen til at vi synes kirkegang er viktig, er at vi ønsker at det skal være viktig. Den største frykten for oss kirkefolk er jo å oppdage at det å fjerne gudstjenesten faktisk viser seg å ikke oppleves vanskelig, og at når pandemien en gang er tråkket under fot, vil vi ikke ha noe behov for å oppsøke kirkerommene lenger. For hva skal kirka gjøre da? Hva har vi bygget våre liv på?

Denne uroen kan ulme i meg, men jeg tror like fullt ikke scenariet kommer til å slå til. Men det som er verre enn bortfall av viktighet, er at folk mister en innarbeidet vane. Å gå på gudstjeneste er ikke noe som gir umiddelbar uttelling, men det gjør livet meningsfylt. Mister vi vanen, merker vi ikke nødvendigvis så fort eller så lett at livet virker annerledes enn før, og det å sette igang på nytt, er både fjernt og slitsomt. Kirkenedstenginga kan sette i gang sekulariseringsprosesser selv hos de mest trofaste kirkegjengere.

Gjentakelsens logikk

Men det er mer her. For kirka og kristendommen virker avhengig av gjentakelse på andre måter enn andre ting i livet. La oss anta at det er sant at Gud har skapt oss, bryr seg om oss og forsoner verden med seg selv. Er ikke det i så fall nok som det er? Hvorfor må det sies hele tida?

Verdens gang er generelt lite avhengig av at vi gjentar og gjentar sannheter om verdens gang.

—  Åste Dokka

Andre ting som også er sant, for eksempel at man blir sliten av å gå langt, eller at det er fotosyntesen som gjør bladene grønne, skjer helt uavhengig av at vi står og messer om det minst én gang i uka. Verdens gang er generelt lite avhengig av at vi gjentar og gjentar sannheter om verdens gang. Det går av seg selv. Og når det ikke gjør det, er det sjelden fordi folks bevissthet om beinmuskulatur eller fotosyntese er for lav.

Nødvendig gudstjeneste?

Da jeg studerte praktisk teologi diskuterte vi hvorfor vi skulle gå på gudstjeneste. En av lærerne sa: Hvis jeg nå har hørt det meste om Gud og Jesus allerede og forsont meg fint med det, hvorfor må jeg stadig få det gjentatt? En annen svarte: Hvis du har hørt et vakkert musikkstykke én gang, har du ikke lyst til å høre det igjen?

Mens den siste av de to snakket om hva som er en god opplevelse, snakket den første om hva som er nødvendig. Og hvis vi holder oss der, i det nødvendige, kan vi spørre: Hvorfor er kristendommen avhengig av gjentakelse?

Hvis vi skyver spørsmål om rekruttering og oppslutning til side, kan vi lete etter noen mer teologiske poenger. La oss si at evangeliet en dag ikke lenger ble forkynt. At det ble glemt. At ingen hadde hørt om Jesus, ingen ble døpt, ingen visste om frelsesverket. Ville frelsesverket da hatt effekt? Ville sannheten om korshendelsen fortsatt være en sannhet? Om et tre faller i skogen og ingen en gang vet at det har levd, faller det da?

Poenget med kristendommen verken starter eller ender i et spørsmål om objektiv sannhet, men i et spørsmål om mening og betydningsfullhet.

—  Åste Dokka

Dette er spørsmål som er nesten umulig å pakke tanken rundt. Men vi snakker nok om sannhet på ulike nivåer. Spørsmålet er ikke om treet har falt, men om det at det har falt har en plass i noens bevissthet. Spørsmålet er altså ikke om frelseshendelsen er virkekraftig, men om den er virkekraftig i noens bevissthet. Og her er vi ved kjernen: Poenget med kristendommen verken starter eller ender i et spørsmål om objektiv sannhet, men i et spørsmål om mening og betydningsfullhet. Og for at den skal ha mening, må den høres, tas inn, få virke.

Mening

For kristendommen er jo ikke som fotosyntese eller menneskebein. Den ligner mer på musikken i sin måte å virke i verden på. Hele poenget med kristenlivet er å få ressurser til å fortolke livet, gi oss bekreftelse og korreksjon, sette vår forståelse av livet inn i den store og riktige sammenhengen. Uten meningsaspektet er kristendommen i verden død.

Det høres kanskje knuslete ut. På den andre sida er Gud mer enn kristendommen. Gud handler også uavhengig av oss. Gud er Gud om alle mann var døde. Når vi nå altså ikke kan feire gudstjeneste, påvirker det menneskets tro, men det påvirker ikke Guds handling i verden. Den første kristne påske er fortsatt den første kristne påske. I år, hvor vi må bryte kjeden av årviss gjentakelse, kan vi fortsatt leve i lyset fra den første påskemorgen.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Åste Dokka

Åste Dokka er teolog, forlagsredaktør i Vårt Land forlag og kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar