Kommentar

Elefanten er oss

KLODEN VÅR: Det er en ubehagelig elefant i rommet når vi snakker om klima og naturmangfold: Verden har for mange mennesker.

Ikke bare er vi for mange. Vi forbruker for mye, både råvarer og energi.

Samtidig er vi er blitt veldig gode på å unngå naturens grep for å regulere hvor mange vi er.

Ved hjelp av medisiner og vaksiner overlever vi pandemier som tidligere ville gjort kraftige innhogg i bestanden av oss.

Av forståelige grunner blir dette sjelden nevnt når våre barns framtid diskuteres. Statsministeren vår har tvert imot gått ut og oppfordret oss til å føde flere barn.

Og det i landet som har verdens høyeste forbruk per innbygger. FN-statistikk viser at om resten av verden hadde samme forbruk som nordmenn, måtte vi hatt 3,6 jordkloder for at ressursbruken skulle være bærekraftig.

Selv om resten av verden henger bak oss i forbruk, er menneskene samlet sett likevel kommet dit at vi bruker opp naturressurser tilsvarende 1,6 jordklode hvert år, ifølge Global Footprint Network. I fjor passert vi overforbruksdagen den 22. august. For første gang siden menneskene startet sitt overforbruk på 1970-tallet, kom denne datoen faktisk noe senere enn året før. Unntaket skyldtes at koronapandemien tvang oss til å sette bremsene på.

Men selv i et slikt år brukte vi altså opp naturressursene seksti prosent raskere enn den tiden det tar for verden å produsere dem.

Befolkningsparadokset

Årlig vokser verdens befolkning med 80 millioner mennesker. Vi nærmer oss åtte milliarder.

Veksten har riktignok flatet noe ut. Ekspertene tror at folketallet på jorden vil stabilisere seg på 10–11 milliarder.

Årsaken er at når velstanden øker, går fødselsraten ned. Så sent som i 1950 var gjennomsnittlig levealder i verden 47 år. I dag er dette økt til 70 år.

At bedre helsevesen og høyere materiell levestandard får både barnedødelighet og fødselstall til å gå ned, er godt dokumentert, blant andre av den svenske professoren Hans Rosling.

En bremset befolkningsvekst er gode nyheter for klimaet, påpeker FN.

Men paradokset er: Dersom økt levestandard skal løse dette problemet for menneskeheten, så vil jo forbruket i verden bli enda høyere. Og da er vi like langt. I beste fall.

Vi ødelegger

Noen vil sikkert innvende at det er nok mat i verden. Folk trenger ikke sulte, hvis vi bare fordeler maten mer effektivt – og ikke minst mer rettferdig.

Dette er riktig, men det bortforklarer ikke at den intensive og industrialiserte måten menneskene produserer mat på i seg selv er en økende trussel mot naturen. Kunstgjødsel, genmanipulering, utslipp og flatehugst er bare noen av problemene.

Perioden 2020–30 er av FN utropt til verdens tiår for restaurering av økosystemene. Men som biologen Dag O. Hessen påpeker overfor forskning.no:

«Det viktigste er ikke å restaurere, men å la være å ødelegge. Vi mennesker har endret kloden i nesten ubegripelig grad – og i løpet av ekstremt kort tid».

Han viser til at hele 77 prosent av jordens landareal er betydelig omdannet, at regnskogene er halvert og at våtmarkene er redusert med 85 prosent. Bestanden av såkalte høytstående arter er redusert med 58 prosent siden 1970, ifølge FNs naturpanel.

Eksperiment

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har løsningen på problemet. Jeg skriver om det fordi problemet langt på vei blir feid under teppet.

Hvilke politikere er det som vil snakke om at det er for mange mennesker? At vi kanskje må slutte å få barn?

Selv har jeg ikke barn, uten at jeg skal skryte på meg noen altruistisk begrunnelse for det.

—  Lars Gilberg

Det eneste regimet i verden som i moderne tid har prøvd seg på et slikt eksperiment, er kommunistregimet i Kina. I 1979 fikk kinesiske kvinner forbud mot å føde mer enn ett barn. Forbudet varte fram til 2015, og det anslås at folketallet i Kina ville vært 3–400 millioner høyere uten denne politikken.

Medaljens bakside er ikke vanskelig å få øye på. Få ting er mer inngripende mot grunnleggende menneskerettigheter enn å bli nektet å få barn.

Dessuten førte politikken til at veldig mange jentefostre ble ofret for at foreldrene skulle få guttebarn, noe som ga mer økonomisk trygghet. Dette har gitt befolkningen i Kina en merkbart skjev kjønnsfordeling. Og et stort overheng av gamle mennesker.

Tomrom

Selv har jeg ikke barn, uten at jeg skal skryte på meg noen altruistisk begrunnelse for det. Som ung mann ble jeg dog påvirket av tankegodset til økosofen Arne Næss. Jeg husker lunsjen på Idrettshøgskolen hvor han mellom matbitene beklaget seg over følgende faktum:

Han hadde ikke sett ett eneste dyr på sin vei til jobb! Dette føltes helt feil. Det naturlige ville vært å se mange flere dyr enn mennesker på vei til jobben, fastslo han.

Denne lunsjen foregikk i 1987, året da Gro Harlem Brundtlands kommisjon la fram sin miljørapport og introduserte begrepet bærekraftig utvikling.

Siden den gang har både verdens folketall, menneskenes forbruk og artsutryddelsen akselerert.

Når det er sagt: Mennesket klarte å utrydde de fleste store dyr fra planeten vår lenge før industri, forurensing og troféjakt grep om seg. Da våre forfedre begynte å vandre ut av Afrika, fantes det flere titalls ulike elefantarter i verden. Menneskene møtte blant annet mammuter, mastodonter, gomphotherer og stegodoner.

Så elefanten i rommet er ikke noe nytt fenomen.

Det nye nå er tomrommet.


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar