Denne helgen avholder partiet Rødt sitt landsmøte. Det er heldigitalt. Partiets ledelse – med Bjørnar Moxnes i spissen – blir etter alt å dømme gjenvalgt.
Den viktigste stemmesankeren til Rødt er partileder Bjørnar Moxnes, som har vært en suksess for fløypartiet. Mens ledere før ham, på ytre venstre, nærmest har fremstått som om de lever i sin egen alternative verden, har Moxnes maktet å plassere partiet mer innenfor det politiske maktsentrum enn tidligere.
Moxnes metode
Moxnes’ metode er blant annet å fronte saker der han presser andre partiene på venstresiden til å ta stilling til Rødts forslag. Kroneksempelet var da Sylvi Listhaug ble tvunget til å trekke seg som justisminister i 2018, etter at Moxnes først stilte mistillitsforslag.
Dette sa han til NRK da han framsatte forslaget: «Stortinget kan ikke akseptere en justisminister som anklager Stortingets flertall for å sette hensynet til terrorister framfor hensynet til nasjonens sikkerhet. Men dette er justisminister Listhaugs anklage mot Arbeiderpartiet og Stortingets flertall, fremsatt med den begrunnelse at flertallet ikke deler Frps syn på alle detaljer vedrørende rettssikkerhet og terrorbekjempelse».
Moxnes metode bygger blant annet på at han har nese for saker som ulmer på venstresiden.
— Berit Aalborg, politisk redaktør
Det ble til slutt nesten umulig for Ap avvise en mistillit. Listhaugs utfall rettet seg nettopp mot Ap. Moxnes bidro til å skape et trykk internt i Ap som var så stort at han hadde vunnet saken uansett hva Ap hadde stemt. Hadde Ap stemt mot mistillit, ville Ap-ledelsen ha fremstått feig og i utakt med raseriet, frykten og sinnet som hadde bygget seg opp mot Listhaugs utspill.
Moxnes’ metode bygger blant annet på at han har nese for saker som ulmer på venstresiden. Han setter ord og begreper på frustrasjonen og ideologiserer interessekamp, med enkle og forståelige begrep.
Strategisk plan
Mange vil si at dette er politisk populisme. Dette er heller ikke feil. Denne måten å tenke politikk har røtter tilbake til 70-tallet – da det fantes miljøer i både Sp, Venstre og SV som mente populisme var en hedersbetegnelse. Politikk skulle ta utgangspunkt i «folks hverdag».
[ Røde Moxnes vil rappe knep fra Frp for å vokse mer ]
Da Moxnes ble spurt av studentavisen til OsloMet i 2019, sa han dette om hvorfor partiet de siste årene har vokst på meningsmålingene: «Det ligger et langsiktig, strategisk arbeid bak. (...) De siste sju årene har vi hatt en ganske tydelig strategi hvor vi har prøvd å forankre det Rødt driver med i folks hverdag. Ikke minst i forhold til utfordringene i arbeidslivet, som sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i både offentlig og privat sektor».
Blant saker Moxnes har folkeliggjort er kampen mot at Norge skulle tilslutte seg til EUs energibyrå ACER, kamp mot sosial dumping i arbeidslivet, samt privatisering av velferdstjenester. Mens mange på venstresiden har oppfattet Ap som ullent, har Moxnes gitt rene ord for penga.
Rødt og «velferdsprofitører»
Dessuten har Rødt fanget opp strømninger og begreper i miljøer på venstresiden og gjort dem til sine. Et godt eksempel er ordet «velferdsprofitør». Gjennom strategisk bruk av dette begrepet har Rødt gjort seg til den mest markante politiske motstanderen av dem som tar ut fortjeneste ved å selge velferdstjenester til det offentlige.
Samtidig har Moxnes dessuten bidratt aktivt til å flytte skillelinjene i hele debatten om fortjeneste på velferdstjenester. Tidligere gikk det ideologiske skillet mellom «private» aktører og «offentlige» aktører. Men selve ideen om «velferdsprofitører» er bygget på et annet skille: Begrepet «private» ble skrotet og et nytt og kraftfullt skille ble etablert.
Det nye skillet går nå mellom «kommersielle» (tidligere private) på den ene siden og alle de som ikke tar ut fortjeneste på den andre. I den siste kategorien kommer både «ideelle» (tidligere private) og de offentlige aktørene.
[ Kriste Rødt-politikere: Kristne mot kapitalismen ]
Slik sett er de «ideelle» blitt spiselig på venstresiden. Samtidig som venstresiden – i dette spørsmålet – er blitt langt mer spiselige i det politiske sentrum, der kampen for de «ideelle» alltid har vært viktig.
Rødt har dermed bidratt til å isolere høyresidens kamp for de «kommersielle», mens både sentrum og venstresiden står sammen i synet på de ideelle som et viktig supplement til det offentlige.
Knyttet sammen interesser
Moxnes sitt prosjekt framstår derfor som å gjøre Rødt til en viktigere politisk aktør, men også en som er spiselig for velgere på en bredere sentrum-venstreside.
Konsekvensen ser vi på velgeroverganger på venstresiden, men også i sentrum. Det finnes nå grupperinger i både SV, Ap og sentrum som gjennom de siste årene har flere felles interesser med Rødt. Ikke minst har det nye skillet mellom «kommersiell» og «ideell» bidratt til nettopp det.
Dette har skjedd samtidig som Rødt har tonet ned sin bruk av «revolusjon» og «kommunisme», noe som gjør at de oppleves mindre ytterliggående, provoserende og farlige av andre partier og en økende gruppe velgere.
Den danske samarbeidsavtalen
Alt dette gjør at det blir betydelig vanskeligere for Jonas Gahr Støre å holde Rødt helt utenfor en eller annen form for rødgrønt samarbeid. Støre vet godt at det finnes miljøer i fagbevegelsen, AUF og i radiale Ap-kretser som ønsker å inkludere Rødt i et slikt samarbeid. Særlig dersom de kommer over sperregrensen.
Samtidig er Støres dilemma at et stort og mektig Sp, med tydelige borgerlige innslag blant både tillitsvalgte og medlemsmasse, får nærmest allergisk reaksjon av partiet Rødt. Folk som Ola Borten Moe synes SV uspiselig. Tanken på en alliansen med Rødt vil fremstå nærmest umulig, uansett hvor løst partiet skulle være tilknyttet.
[ Sp: Kaldfront mot Rødt-avtale ]
Samtidig snakkes det nå om den danske samarbeidsmodellen flere steder på venstresiden. Der deltar Rødts søsterparti i en form for samarbeidsavtale med regjeringen som Sosialdemokratene leder. Konkrete punkter omhandler blant annet 70 prosent klimakutt innen 2030, innføring av samtykkelov, bemanningsnorm i barnehager og billigere tannhelse. Den sier blant annet nei til skattelettelser for de rikeste.
Veien til en formell samarbeidsavtale for Rødt kan synes lang og svært kronglete. Men en regjering trenger et parlamentarisk grunnlag. Derfor er det ikke helt utenkelig at Moxnes greier å sette foten i døra. Mye avhenger av politikkens tøffeste hestehandlere – Sp.
