Kongsberg er først og fremst kjent for to ting: Våpenfabrikken og jazzfestivalen. Den første, Kongsberg Gruppen (KOG), skaper de materielle verdiene, mens den siste står for de symbolske verdiene.
Bildet er forenklet på flere måter. Det skjer også annen verdiskapning i Kongsberg, og forsvarsmateriell er bare en av flere kjernevirksomheter i Kongsberg Gruppen, som også holder på med utvikling innen offshore, romfart og digitale løsninger, med 11.000 ansatte verden over og flere tusen i Kongsberg alene.
Likevel er ikke bildet helt misvisende. Dette ble tydelig i forrige uke, da det ble kjent i mediene at jazzfestivalens styre i oktober bestemte å fase ut avtalen med KOG som hovedsponsor, noe de har vært de seneste seks årene. Styreleder Juel Helge Rye begrunnet dette i Laagendalsposten med at de fryktet at koplingen til KOG ville gjøre det vanskeligere å booke de artistene de ønsket i årene framover, fordi artistene ikke ønsket å være tilknyttet en festival som støttes av våpenindustrien.
[ Jazz- og kirkemusikkfestivaler fortsetter med våpen-sponsor ]
Klønete håndtering
Dermed startet en opphetet debatt, både i Laagendalsposten, i riksmediene og i musikermiljøene. KOG var skuffet, ansatterepresentanter og fagforeninger var såret, og både lokale og nasjonale politikere gikk høyt ut og kritiserte festivalen. Aller høyest gikk byens ordfører Kari Anne Sand (Sp), som fredag i forrige uke klemte til og sa at styret burde «komme med en skikkelig unnskyldning». Flere har siden påpekt Sands dårlige dømmekraft, med tanke på at «en armlengdes avstand» er et etablert prinsipp i kulturlivet: Politikerne bevilger penger til den frie kulturen, men skal ikke legge seg opp i hvordan pengene blir brukt.
Derfor er det ironisk at andre politikere, som har uttalt seg kritisk til festivalens handling, har sagt at kulturaktører bør holde på med kultur, og ikke politikk. Den påstanden er det da lett å sende i retur til politikere som legger seg opp i hvordan uavhengige kulturinstitusjoner gjør sine prioriteringer. Da saken ble tatt opp i formannskapet i byens kommunestyre onsdag denne uka, påpekte flere politikere at dette nettopp ikke var en sak for kommunestyret å legge seg opp i.
Etter de siste dagers diskusjoner er det vanskeligere enn noen gang å stille seg nøytral til Kongsberg Jazzfestivals samarbeid med Kongsberg Gruppen
— Arne Borge, kulturredaktør
Men flere politikeres taktløse respons på festivalstyrets beslutning, fjerner ikke det faktum at forsøket på å fase ut KOG har vært svært klønete håndtert av styret. At et såpass prinsipielt viktig vedtak ble fattet for flere måneder siden uten å bli offentliggjort – selv ikke på funksjonærårsmøte i november – har falt i dårlig jord både blant de som er kritiske til KOGs sponsing og andre.
Verre ble det da styret like etter dette ble kjent, snudde 180 grader og likevel åpnet for å gjenforhandle avtalen med KOG som hovedsponsor – samtidig som styret stilte sine plasser til disposisjon. Sist fredag hadde KOG og festivalen et «godt og konstruktivt møte», ifølge dem selv.
Tvinger fram stillingstagen
Det er en tragisk ironi i denne saken: Styrets opprinnelige vedtak om å kvitte seg med KOG var nettopp begrunnet med at det kunne bli vanskeligere å booke de artistene man ønsket på grunn av samarbeidet. Men ettersom styret ser ut til å ha undervurdert kontroversene dette skaper, er de likevel i ferd med å fortsette samarbeidet. På veien dit har hele styret muligens gått med i dragsuget, og verre: Aldri før har så mange hatt så gode grunner til å mene noe om forholdet mellom byens hjørnesteinsbedrift og byens jazzfestival.
Da avtalen mellom KOG og festivalen ble kunngjort i 2014, skapte det ikke de sterkeste reaksjonene. I etterkant kom likevel protestene, som etter hvert avfødte motinitiativet «Motvind», en festival som ønsket å sette søkelyset på «etisk tvilsomme selskapers involvering i norsk kulturliv». Festivalene er holdt årlig på samme tid som Kongsbergjazz siden 2016, og gjenspeiler en økende bevissthet og politisk aktivisme blant særlig yngre musikere og kunstnere generelt.
Men tross Motvinds stemme kan det likevel ikke sies å ha vært veldig kontroversielt å takke ja til en invitasjon til Kongsberg blant landets jazzmusikere. Det bildet kan endre seg nå, for etter de siste dagers heftige diskusjoner er det vanskeligere enn noen gang å stille seg nøytral til Kongsberg Jazzfestivals samarbeid med Kongsberg Gruppen, både for artistene, de 800 frivillige og alle de andre som trengs om man har ambisjoner om å lage landets beste jazzfestival. Nå risikerer man en situasjon hvor man som musiker nærmest må begynne å argumentere for at det er greit å takke ja til å spille på festivalen – ikke ulikt diskusjonene som gikk for et tiår siden om den årlige utdelingen av Statoil-stipendet. Før kunne man lettere ignorere de kontroversielle sidene ved samarbeidet mellom KOG og festivalen, men etter at dette har blitt utfoldet i riksmediene med ukvemsord begge veier, er det vanskelig å lukke øynene.
Det paradoksale her er at styrets opprinnelige plan om å avslutte videre samarbeid med KOG ikke nødvendigvis var drevet fram av en særlig trassig eller «politisk korrekt» holdning. Tilknytningen til KOG ble oppfattet som et tiltakende omdømmeproblem, og for ikke å miste de stadig mer politisk orienterte artistene i tida framover, ville man være i forkant. Man kan altså se beslutningen som et strategisk og pragmatisk valg som skulle gjøre festivalen mer attraktiv for de beste artistene på sikt. Men måten dette ble gjort på, med å holde det skjult og ikke presentere dilemmaet på en skikkelig måte både ovenfor KOG, festivalens involverte og offentligheten forøvrig, har resultert i ballade.
Bare tapere
Det er vanskelig å kåre en vinner i denne diskusjonen så langt – kanskje med unntak av Laagendalsposten, som har hatt gode dager. Men det er lett å finne taperne: Festivalen som sådan har fått en ripe i lakken, frivillige funksjonærer frykter splittelse, styret er allerede på vei ut, mange politikere har dummet seg ut, de som ønsket en festival uten våpensponsorer får ikke ønsket innfridd, Kongsberg Gruppen har selv fått uønsket oppmerksomhet – og mange jazzmusikere må nå i større grad ta stilling til om de vil motta et oppdrag fra festivalen, eller takke nei av etiske og eller omdømmemessige begrunnelser, i en allerede svært krevende koronaøkonomi.
Kanskje er det nettopp aktivistene i Motvind som kan innkassere en liten seier foreløpig. For slik saken har utspilt seg kan de vise til tvilsomme føringer fra politikere og næringsliv, hvor økonomiske interesser trumfer etiske standpunkter. I beste fall har diskusjonen, tross sitt klønete oppspark, løftet fram en viktig prinsipiell diskusjon om forholdet mellom private sponsorer og kulturliv – og hvilke etiske standarder som skal følge med disse. Det har vært en villet politikk for dagens regjering og gjøre kulturøkonomien noe mindre avhengig av offentlig støtte. Dermed vil kulturlivet stadig oftere havne i situasjoner hvor de må diskutere hvor «skitne» pengene de mottar kan være – samtidig som kunstfeltet ser ut til å gå i en stadig mer politisert retning. Alt tyder på at det er duket for interessante diskusjoner også i årene framover.
