Rett før jul døde Helen Viola Jackson, 101 år gammel. Ikke verst bare det, men enda mer oppsiktsvekkende er dette: Hun var gift med en som var soldat i den amerikanske borgerkrigen (1861–1865).
Tenk litt på det – uten å bli svimmel. I teorien kunne hun mottatt krigspensjonen etter ektemannen helt frem til nå, men på et tidspunkt sa hun den fra seg.
Hvordan er det mulig? Hovedforklaringen er naturligvis en ikke ubetydelig aldersforskjell ved ekteskapsinngåelsen i 1936, da Helen var 17 år gammel. En aldersforskjell som lugger i et metoo-perspektiv, men likevel: I fortellingen om Helen Viola Jackson og mannen, som ble født samme år som Edvard Grieg(!), er det også ting å feire.
Født i 1904
Jeg har iallfall tenkt på henne rett som det er. Sist i forrige uke da den franske nonnen Andrée feiret sin 117-årsdag, og samtidig markerte at hun hadde ristet av seg koronasykdommen. Ikke at den hadde plaget henne nevneverdig – ja, egentlig hadde hun ikke merket den i det hele tatt.
Livet hadde fart vel med henne, fortalte hun til avisa The Guardian. Selv om akkurat første (!) verdenskrig var noe herk: «Da led jeg som alle andre».
Siden har jeg tatt meg selv i å regne på hvor gamle de to damene må ha vært ved ulike epokeskift. For eksempel: Hvor gammel var søster Andrée da The Beatles debuterte og John F. Kennedy ble skutt? Svar: hun var allerede 59 år gammel!
Eller da krigen pågikk? Svar: hun var allerede i førtiårene!
Alt henger sammen
Hvorfor denne hoderegningen – når min kone og andre mener at jeg med fordel kunne vært mer til stede på andre arenaer? Jeg tror det skyldes dette: Historien kan virke så fjern og så langt unna noen ganger. Hinsides all rekkevidde.
Da finner jeg trøst og mening i slike «tidslenker». Små påminnelser om at historien ikke bare består av løsrevne begivenheter i tid og rom – men faktisk henger sammen.
Av samme grunn vender jeg tilbake til et bilde av meg selv som ettåring, på fanget til oldefar i Skjåk. Kommunisten, motstandsmannen og målmannen Kristian Gerhard Wågen ble født i 1891. Ikke desto mindre: I dette bildet er det meg han har på fanget, og mitt ansikt han kjærtegner (øynene hans virket ikke lenger), mens noen tårer triller nedover kinnet hans.
Hold dette bildet sammen med min yngste datter, Rakel, som sannsynligvis vil være i live ved neste århundreskifte, og vår lille treenighet – oldefar, Rakel og jeg – danner en konkret, fysisk kjede som spenner over fire århundrer: 1800-tallet, 1900-tallet, 2000-tallet og 2100-tallet.
Om ikke det er meningsfullt, så vet ikke jeg.
[ Fleire enn Senterpartiet burde snakke om betre regulering av PR-bransjen. ]
Gjeninnføre leilendingen
Men nok om meg. For disse påminnelsene om vår egen begrensede tidshorisont har ikke bare en personlig og eksistensiell side.
De har også politiske implikasjoner. Og når de glemmes, kan det bære galt av sted. Som i Oslo, der byrådet vurderer å gjeninnføre leilendingen i norsk landbruk for å sikre «nødvendig og rettferdig konkurranse».
Og noen lurer fremdeles på hvorfor Senterpartiet raser oppover på målingene?
Påstanden om den returnerende leilendingen er ikke min, men tilhører nasjonalbiblioteker og forhenværende Rødt-leder Aslak Sira Myhre, som i Dagsavisen legger til: «Forslaget til byrådet viser at de knapt vet noen ting om landbruk og enda mindre om historie».
Jeg skal ta det i tur og orden: I Oslo eier kommunen en rekke gårder rundt Maridalsvannet. Så langt har gårdene blitt drevet av forpaktere som har drevet gårdene i generasjon etter generasjon. Ikke så ulikt hvordan gårdsdriften ved norske presteboliger historisk sett ble ivaretatt. Far overlot driften til sin sønn, som i sin tur overførte driften til sitt barn.
En god og rasjonell ordning i en «bransje» der naturens rytme gjør at investeringer ofte ikke kaster av seg før neste generasjon, eller generasjonen etter den igjen. Om i det hele tatt.
Og noen lurer fremdeles på hvorfor Senterpartiet raser oppover på målingene?
— Håvard Nyhus
Kortsiktighetens diktatur
«Innsatsfaktorer» fra næringsliv og foretaksmodeller er derfor fremmede i landbruket. Det er ikke «kriterier for måloppnåelse» som driver bonden til å plante et tre eller grave en grøft.
Ei heller er det disse som gjør at en elleve år gammel gutt på Sander gård i Maridalen allerede forteller at han drømmer om å overta et bruk som har vært i familien i fem generasjoner.
Denne 11-åringen har skjønt det byrådet og kommuneadvokaten synes å ha vanskelig for å begripe: At gårdsdrift er blod, kall og skjebne – og ikke en «konsesjon» for ti år av gangen.
Og at vi lever korte nok liv som det er, om ikke kvartalslogikken skal invadere enda flere sider av det.
Jeg har ofte lurt på poenget med de overdrevne livslengdene i Det gamle testamente. Hva er poenget med å oppgi alderen til Metusalem til 969 år? Eller Lamek til 777? Hva skal det være godt for?
Kanskje dette: Å minne oss om hvor korte og avgrensende liv vi tross alt lever, men at det kanskje finnes en blåne bortenfor blåne.