Det er studentene ved NLA som nå straffes ufortjent

Det har stormet rundt NLA Høgskolen de seneste par årene. Virkelig stormet.

Det startet for fullt høsten 2019 da irske Mike Davidson holdt et foredrag hvor han fortalte om hvordan han gikk fra å være homofil til heterofil. Foredragene ble arrangert av nettverkene Frimodig Kirke og Til Helhet, og avholdt i NLA Høgskolens lokaler i Bergen.

Arrangementet fikk studenter, professorer og utenforstående til å reagere kraftig. Ungdomsorganisasjoner og studenter ved høgskolen demonstrerte. To ansatte ved NLA Høgskolen sa opp stillingene sine. Det kokte i spaltene til flere av landets største aviser.

[ Skoler vil ikke ha praksissamarbeid med NLA Høgskolen ]

Et omstridt verdidokument

Ikke lenge etter skulle det omstridte verdidokumentet til høgskolen revideres. I forbindelse med revisjonsarbeidet, ble det nedsatt en studentkomité som skulle samle studentenes innspill. Deres viktigste innvendig mot dokumentet var særlig én formulering: «Ekteskapet mellom mann og kvinne er i den tradisjonen NLA Høgskolen står i forstått som bærende norm i samlivsetikken».

Dokumentet ble revidert, men setningen over ble stående – til flere studenters frustrasjon. De fryktet setningen ville kunne påvirke hvilke lærere som søker seg til høgskolen og hvem som blir ansatt.

Studentene sa ifra. Høyt og tydelig. Slik de også gjorde i høst da det ble kjent at Jens Fredrik Brenne var blitt engasjert som studentprest på NLA Høgskolen i Oslo. Brenne var på daværende tidspunkt styreleder i Til Helhet, et kristent nettverk som blant annet ønsker å «formidle tro på at endring i seksuell orientering er mulig».

I ettertid var det flere som stilte spørsmålstegn ved om NLA-studentene som protesterte så høylytt, både mot verdidokumentet og valget av studentprest, egentlig visste hva slags høgskole de hadde søkt seg til.

Ikke nødvendigvis enige

NLA eies og styres av syv kristne organisasjoner. Et flertall av organisasjonene står for det som betegnes som et tradisjonelt samlivssyn. For dem har det vært viktig å beholde setningen i verdidokumentet, nettopp fordi den forteller hva slags verdier høgskolens eiere representerer.

Man bør kunne forvente at et flertall av de flere tusen studentene som søker seg til og takker ja til en plass ved NLA Høgskolen, er klar over hvem som eier skolen. Det er ikke vanskelig å finne frem til på høgskolens hjemmesider.

Samtidig vet vi at det finnes studenter ved høgskolen som ikke er enig i eierorganisasjonenes samlivssyn. Flere har på tross av det valgt å studere på NLA. Fordi det er en høgskole som tilbyr utdanning av høy kvalitet, uansett livssyn. Og ikke minst, fordi verdidokumentet verken forplikter samarbeidspartnere eller studenter.

Det er med andre ord sannsynlig at flere av studentene ved NLA har tenkt: «Den setningen om ekteskap er jeg ikke enig i, men jeg tror ikke det gjør meg til noe dårligere lærer at jeg utdanner meg ved en institusjon hvor det er skoleeierens syn».

Sjeldent meningsmangfold

Studentene velger med det å ta del i et meningsmangfold. Noen av dem velger å utfordre verdiene og holdningene de ikke deler, andre velger å la det ligge og prioritere andre saker. Noen stiller seg bak skoleeiernes verdisyn, og setter pris på diskusjonene det medfører med dem som ikke gjør det.

Et slikt meningsmangfold vi ser blant studentene og lærerne på NLA Høgskolen er utfordrende, men også ganske sjeldent i vår tid. Tenk bare på hvor vanskelig det er å holde på meningsmangfoldet i Den norske kirke.

De seneste årene har identitetspolitikk og kulturkrig, i stor grad importert fra USA, også fått prege de ideologiske debattene her hjemme. Hadde det ikke vært for «koronaen», skal du ikke se bort ifra at «kanselleringskultur», hadde vært årets ord i 2020. Og det som hovedsakelig er blitt kansellert: holdninger og verdier vi ikke liker.

Også akademikerne er blitt aktivister, slår forfatterne Helen Pluckrose og James Lindsay fast i boka Cynical theories. Plutselig handlet «alt» om rase, kjønn og identitet, påstår forfatterne. Og dem som ikke deler det «politiske korrekte» synet på disse spørsmålene, vil vi ikke høre på.

Det som skjer nå, er at studenter som har tatt i bruk ytringsfriheten sin, straffes for det.

—  Elise Kruse

Et svært uheldig signal

Det er vanskelig å la være å trekke linjene herfra til de praksisskolene i Oslo som nå avslutter samarbeidet med NLA, på grunn av setningen i verdidokumentet. Skolene sier de gjør det for å skjerme de barna på skolene som har foreldre av samme kjønn, eller som selv kjenner tiltrekning mot det samme kjønn. For å sende et tydelig signal om at ingen form for diskriminering av homofile er akseptert ved disse skolene.

Det kunne vært prisverdig. Dersom erfaringen var at studenter fra NLA formidlet diskriminerende holdninger mot homofile i klasserommet, ville det være både rett og rimelig av disse skolene å si nei til å ta dem imot. Men så langt vi vet, er ikke dette tilfelle. Skolene sier blant annet at samarbeidsnekten dreier seg om «diskusjonene i media» knyttet til verdidokumentet. Altså diskusjonene studentene selv har satt i gang.

Dermed ender praksisskolene opp med å sende et svært uheldig signal, nemlig at de ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft. At studentene som har valgt å studere ved NLA ikke hører hjemme i norske, livssynsåpne skoler.

For det er ikke skoleeiere med et tradisjonelt samlivssyn dette får konsekvenser for. Det er studentene.

[ NLA-rektor: Samarbeidsnekt er diskriminering ]

Straffes for å ytre seg

Og dem har det vært uvanlig stille fra den seneste tiden. Studenter Vårt Land har vært i kontakt med forteller at de synes det er ubehagelig å uttale seg. De ser nå at konsekvensene av at de uttaler seg i media, er at NLA Høgskolens verdistandpunkter får oppmerksomhet – og at det fører til at praksismulighetene deres begrenses. Med det begrenses også utdanningsmulighetene deres, og noen frykter også at det vil gjelde for jobbmulighetene deres senere.

Ansvaret for det må både NLA Høgskolen og praksisskolene dele. At de begge viser tendenser til å skylde på debatten i mediene er alt annet enn tillitsvekkende. Det som skjer nå, er at studenter som har tatt i bruk ytringsfriheten sin, straffes for det. Det skal ikke skje, og bør uroe flere av oss – uavhengig av hva vi mener om Oslo-skolenes avgjørelse.

Kanskje tenker praksisskolene at de gjør studentene en tjeneste. At det vil hjelpe dem om også de legger trykk på skoleeierne til å endre setningen de mener er diskriminerende. Det vil i så fall være en god, gammeldags bjørnetjeneste.

For det Oslo-skolene i realiteten gjør, er å lukke døra til et sunt og viktig meningsmangfold. Til dyktige studenter som representerer et bredt spekter av verdier, og som ønsker å være lærere for et like stort spekter. Studenter som setter gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling først – og som fortjener å bli møtt med det samme.

[ Medlemmer av Lærerprofesjonens etiske råd: Vi vil gi Oslo-rektorene honnør ]