Kommentar

Fire år som fiende nummer én

Takk og farvel til «Commander in Tweets», kongen av «alternative fakta» og presidenten som utpekte journalister til folkets verste fiende. Vi kommer ikke til å savne deg. Men du har gitt oss en lekse.

Nå er det over. Og jeg tror ikke jeg er den eneste nyhetsredaktøren i verden som puster lettet ut. Det skal bli godt å kunne konsentrere seg om noe annet enn de ustadige utfallene fra en løgnaktig og bøllete mann som de siste fire årene har innehatt verdens viktigste presidentembete. Hvor mye er for mye? Hvordan skille det uvesentlige fra det vesentlige? Hvordan fortelle hva denne presidenten utretter, heller enn å dekke det han brøler om?

Det har vært et sant kaos. Ikke bare for alle verdens børser, som har hatt pushmelding på hver eneste tweet han har sendt ut. Det må også ha vært selsomt for hans allierte som forundret har sett ham lefle med diktatorer. Hans medarbeidere som har forsikret om at «det er voksne hjemme», må kjenne blodtrykket lette.

I informasjonsstrømmen som har fulgt Donald Trumps presidentskap har det flytt over av søppel.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

For en samlet presse har de siste fire årene handlet om å drive med en helt annen form for kildesortering enn vi har vært vant til. I informasjonsstrømmen som har fulgt Donald Trumps presidentskap, har det flytt over av søppel. Washington Post konkluderte i sin faktasjekk at han har kommet med 30.573 løgner eller villedende uttalelser i sin periode som president.

Det er tid for å gjøre opp status.

Rød løper til mikrofonene

I 2015 hadde 40 prosent av alle amerikanere tillit til pressen, et tall som er svært lavt sammenlignet med norske mediebrukere. To år etter hadde tilliten falt med nesten 10 prosentpoeng. Da hadde Trump vunnet valget, godt hjulpet av algoritmer som foretrekker det ekstreme framover det moderate, det som vekker følelser framfor det som er faktabasert. Ekkokamre som deler sine konspirasjoner, var godt hjulpet av russiske roboter og falske profiler.

Hva så med pressen?

«Det er kanskje ikke bra for Amerika, men det er bra for CBS», skal Leslie Moonves, sjefen i TV-selskapet CBS ha sagt da Donald Trump lanserte sitt kandidatur. Trump ga klikk og solgte abonnement. Kjendisstatusen lå som en rød løper fram til all verdens mikrofonstativer.

Da avisen Huffington Post meddelte at de ville la kjendisredaksjonen, ikke de politiske journalistene, stå for dekningen av hans kandidatur, humret vi. I dag tror jeg ingen der er stolte over akkurat det redaksjonelle valget.

Kjendisstatusen lå som en rød løper fram til all verdens mikrofonstativer.

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Alternative fakta

Den første virkelige oppvåkningen kom allerede etter innsettelsesdagen. Da viste bilder at rundt halvparten så mange hadde møtt frem for å hylle Trump som da Barack Obama ble tatt i ed åtte år tidligere. Trump var stolt over at ingen noensinne hadde hatt så mange tilskuere som ham. Den standhaftige Kellyanne Conway, forklarte pressen at vi her hadde å gjøre med «alternative fakta», at det var mediene som var ute etter å forfalske historien, ikke presidenten.

Det har gjort inntrykk å se hvordan Trump, de få gangene han har åpnet opp for spørsmål under pressemøter, harsellerer med journalister, særlig kvinnelige. Han har ikke gått av veien for å håne dem eller karakterisere deres utseende eller etnisitet.

I denne videoen har The Guardian samlet noen av disse øyeblikkene.

Hans såkalte «base», altså den gruppen av kjernevelgere som republikanerne er avhengig av å ha støtte fra for å vinne valg, har trodd på sin leder. Og hvorfor skulle de ikke det? En person med stor makt og 80 millioner følgere på sin enveiskommunikasjonskanal Twitter, har fått styre den offentlige samtalen.

Kritikk og anklager som pressen har gravd fram – og det har virkelig vært mange avsløringer – er konsekvent blitt avvist som «fake news».

Når blir det falsk balanse?

I Norge har mediene stort sett vært Trump-kritiske på lederplass, mens redaksjonene på nyhetsplass har gjort sitt ytterste for å forsøke å forklare og forstå Trumps gjennomslagskraft. Jeg lurer på om vi har gått for langt i å være forståelsesfulle. Jeg frykter at vi i vår iver etter å sørge for en balanse i dekningen har gått på akkord med vårt mandat; å avdekke ekstremisme og maktmisbruk.

Helt til valgresultatet ble kjent og Donald Trump og hans følgere nektet å godta nederlaget, opplevde jeg en norsk presse som gjorde sitt beste for å hente inn stemmer som støttet Trump. Til slutt var det bare helt perifere kilder, som en lokal KrF-politiker helt uten støtte i eget parti, predikanten som for lengst har mistet sin troverdighet og ekstremistbloggeren som ble hentet inn for å skape denne «balansen».

Skulle vi gjort noe annerledes? Ja, åpenbart.

Direkte farlig cocktail

Da Donald Trump valgte å pusse støv av valgkampslagordet «America First» ringte det noen bjeller, men ikke mange nok. I boken Trumpsjokket beskriver Jan Arild Snoen hvordan dette slagordet ble brukt i mellomkrigstiden for å fremme amerikansk proteksjonisme, og at uttrykket også har vært et signal for grupper med klare antisemittiske, høyreekstreme og rasistiske undertoner.

Pressen har brukt mye tid på å forstå Trumps velgermasse. Jeg tror likevel ikke vi har forstått hvor mørkt det ser ut i den delen av basen som gikk til angrep på Kongressen i begynnelsen av januar. Vi har også tidligere undervurdert ekstremistiske personers og miljøers vilje til vold.

Balanse er en av pressens viktige idealer. Men er det alltid et mål? Ikke hvis «balansen» er uvitenskapelig, slik den etter hvert ble i klimajournalistikken, der helt perifere forskere ble hentet inn som motstemmer. Heller ikke når vi snakker om vaksinemotstand, der det er direkte helsefarlig å «balansere» budskapet.

Trump har fremmet antidemokratiske holdninger, han har bidratt til å normalisere rasistisk og sexistisk retorikk, og han har i tillegg vist seg å ta beslutninger helt uten å lytte til vitenskap og faglige råd. Det er en cocktail som faktisk er dødelig. Det som blir pressens oppgave nå, er å stille flere til ansvar for ikke å ha tatt avstand fra disse kreftene. Demokratiet må kunne forsvare seg selv.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem har vært nyhetsredaktør i Vårt Land siden september 2019. Hun har ansvar for avisens nyhetsavdeling og publiseringsavdeling.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar