Kommentar

Kan det være det lille blinket?

Hvorfor kjenner vi oss i vårt koronareir så slitne og matte etter dagligdagens «nettmøte», det er jo bare et møte – eller?

Nettmøtene har reddet oss, for all del. Alt går ikke i stå, vi kan snakke med hverandre på skjerm, sitte i møter, i det hele tatt holde hjulene i gang. Viktigere enn noe. Selv om vi møter våre samtalepartnere, urene i konturene og med hakkende bevegelser, er de tross alt der.

Møte med levende

Slik skal det være minst noen måneder til. Men så? Hva, når det meste av hurven kan møtes smittesikre og «live» igjen, og arbeidsgiver syns dette har fungert så bra og billig at det er grunn til å fortsette å la folk sitte hjemme og arbeide – med Teams og Zoom på fanget og et blikk som først og fremst er rettet mot kamera og en selv. Det rasles med den sabelen. Mens en god arbeidsdynamikk, vet vi jo, ligger i møtet med levende mennesker på jobb – med kort distanse til spørsmål, én impuls, en oppmuntring. Vi trenger den energien som kommer i retur. Påfyll av energi, ikke tapping av.

Pingpong

Den menneskelige samtale er på mange måter et under. Det er for enkelt å tenke at, ja, et møte er et møte, og det består av mennesker som skifter på å si hva de har på hjertet når det faller dem inn. Forskeren Judith Holler ved Donders Institutt for hjerne, kognitivitet og atferd ved Radboud-universitetet i Holland, Judith Holler, minner oss, føre var, om at «i realiteten er samtaler en nøye koreografert pingpong av avskutte utbrudd, hvor den ene som oftest overtar ordet nærmest sømløst fra den forrige, som vekslingen i et stafettløp».

Hva med legen?

Det handler i bunn og grunn om det inderlige faktum at et lite blunk med øyet og bevegelsene våre ikke bare er emosjonell pynt, men viktige ingredienser i en vellykket samtale. De små signalene er avgjørende for hvordan vi forstår hverandre. En geberd, et lite blink med øynene tar vesentlig kortere tid enn det tar å frembringe et enkelt ord. Og sier mer. Vi opplever den vi snakker med, den vi møtes med, med et langt mer nyansert «språk» enn vi ellers ville oppnå. Vi mistrives og får ikke sagt det vi egentlig skulle formidle til legen gjennom en skjerm, for eksempel, vi blir forvirret og usikre på om det når fram. «Mange av de lydene og bevegelsene vi bruker for å holde balanse i samtalen, overlever simpelthen ikke turen gjennom internett», sier, Holler i sine undersøkelser.

Vår kropper er uungåelig vevd inn i noe større og mer viltvoksende enn vi skjønner med alle våre entusiastiske forenklinger.

—  Olav Egil Aune, kommentator

Subtile signaler

Møtet, det levende, er gjerne forordnet slik: Vi gir ordet videre til én person ved å vende oss til vedkommende, et lite nikk, kanskje. Men hvem vender vi oss til av de 12 små bildene på skjermen? Ingen? Alle?

Den danske forskeren Brian Due har ledet et forskningsteam de siste tre årene, det handler om det samme. I starten var det nærmest null interesse, sier han – nå er det annerledes. Stadig flere er bevisst på at vi ikke forstår tale fullt ut alene, heller ikke av blikkretning, mimikk, fakter som isolerte signaler, men at det er samtalen mellom dem som forteller de andre deltakerne i samtalen hva vi egentlig mener. Særlig når vi skal skjelne viktige, subtile signaler fra de mange bevegelsene, som ikke er så viktige.

«Et grunnelement i samtalen er framdrift, og hvis den blir hakket i stykker, får man ineffektive samtaler, hvor man skal begynne forfra, og det kan oppstå misforståelser.», sier Due i en samtale med danske Weekendavisen: «I en samtale handler det ikke bare om at de andre deltakerne skal kunne se hva man gjør. Det er også veldig viktig at man hele tiden skal forstå seg selv gjennom den andres blikk.»

Ond spiral

Og så skal det sies, og det har vi vel også opplevd, at videomøtene er «effektive», det har med tid å gjøre og vi blir fort slitne. Og kroppen gir på sett og vis opp. En annen forsker, Asli Ozyurek, konkluderer for sin og sine samarbeidspartneres del: «Mange sier de blir trette av videosamtaler. Kanskje det er fordi vi prøver å forstå den andres blikk, men ikke riktig fanger det. Og så klarer de ikke å følge samtalen, og det blir en ond spiral hvor man konstant gjetter seg fram. Folks blikk er et utrolig kraftfullt tegn. Det er nettopp det som vi legger merke til helt fra det øyeblikket vi blir født».

Stoffskifte

I all vår individualitet må vi bare innrømme at våre kropper alltid og uunngåelig er vevd inn i noe mye større og mye mer viltvoksende enn vi skjønner med alle våre entusiastiske forenklinger. Også disse øyeblinkene er del i et slags kosmisk stoffskifte, som ingen kan unndra seg. Det er i høyeste grad verd en ettertanke.

(I parentes kan det meldes at i Italia merker man en markant og hyppig økning av plastikkirurgiske inngrep. Først så man på det som tilfeldigheter, men nå erkjennes en ny trend. Fordi vi blir sittende, time etter time å se på oss selv i et lite nettmøtevindu. Og da ser en jo hva som «mangler».)


Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar