Kommentar

Trapper til himmelen

Ingen mennesker er bare gode. Og noen er bare drittsekker. Spørsmålet er hva du har tenkt å gjøre med det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når unger oppfører seg dårlig, jobber hjernen på høygir for finne grunner til det. De er sikkert trøtte, sultne eller det har skjedd noe på skolen som de ikke har språk for. Skjedde det noe i friminuttet i dag, kjære? På veien hjem igjen? Noe må det jo være.

Den samme godviljen bør vi mobilisere når voksne oppfører seg dårlig, mener den amerikanske forfatteren David Foster Wallace. Når noen sniker i køen eller på annet vis oppfører seg som om verden er til bare for dem, så har de sikkert gode grunner til det. Kanskje var de nødt til å kaste seg inn i veibanen foran deg fordi de har en pleietrengende mor som må ha medisinene sine litt kvikt; eller kanskje har de et sykt barn?

I det hele tatt: Alle kjemper en kamp du ikke vet noen ting om. Husk det neste gang noen presser seg foran deg selv om de har dobbelt så mange varer i handlevogna.

En teori om drittsekker

Men det kan også være at mannen ved frysedisken har sine grunner. Grunner som han ikke uten videre kan gå inn på overfor en vilt fremmed. Kanskje gutten hans har leukemi?

—  Håvard Nyhus

Ja, selv når noen kommer styrtende og rasker med seg den siste juleribba rett foran nesa di. Kan hende er vedkommende en drittsekk. For de finnes, akkurat slik psykologiprofessor Aaron James utlegger dem i sin studie Assholes: A Theory fra 2012.

Men det kan også være at mannen ved frysedisken har sine grunner. Grunner som han ikke uten videre kan gå inn på overfor en vilt fremmed. Kanskje gutten hans har leukemi?

Foster Wallace beskriver det som en åpenbaring da han sto i dagligvarehandelen og dette gikk opp for ham. I stedet for å glefse tilbake, kunne han velge velviljens vei. Han kunne velge å tilskrive folk de best tenkelige motiver. Valget var hans. Og ditt, og mitt.

Og er ikke ribbe uansett litt oppskrytt?

Du må gå de sjøl

Det er blitt en vane å tenke litt på Foster Wallace hver gang jeg forviller meg inn på et kjøpesenter. Ikke minst under julehandelen, når tiden kveiler seg, og mannen foran skal ha samtlige gaver pakket inn etter alle kunstens regler, og ekspeditrisen er fersk i gamet og kløner det til.

Hva ville Foster Wallace gjort, tenker jeg da, og forsøker å følge hans eksempel.

Med vekt på «forsøker». For når skal folk lære seg at de skal i rulletrapper, ikke bare stå rett opp og ned? Det er ikke noe annerledes enn en vanlig trapp!!

Avgrunnen mellom å kjenne det gode og å gjøre det gode utforskes videre i tv-serien The Good Place, hvis siste episode ble sendt i romjula.

I serien følger vi Eleanor Shellstrop (Kristen Bell), som ved en inkurie er sendt til himmelriket («the good place») for sitt dydige liv. Problemet er at det har skjedd en forveksling og hun egentlig skulle vært sendt til helvete (hun har jobbet med telefonsalg).

Nå er gode råd dyre – hvordan skynde seg å bli god før «arkitekten» (Gud) oppdager misforståelsen?

Den gode Adam

Slik settes en rekke filosofiske, etiske og religiøse problemstillinger i spill – innenfor rammen av en komedie. Kan vi kjenne det gode? Og hva vil det si å bli et godt menneske? Kan «god moral» operasjonaliseres? Eller vil det uvegerlig hefte noe korrupt ved motivet om å «bli et godt menneske»?

Katolsk konsulenthjelp (Pamela Hieronymi) gjør at svaret på det siste er nei – nei, det er ikke mulig bare å bli et godt menneske. Syndefallet er reelt, og mennesket er og blir en bristfeldig skapning hvis frelse til syvende og sist må komme fra en annen instans.

Men se, det finnes en glede for alt folket. For mennesket kan likevel gjøre godt, og det er hele poenget. Det gode er et verb. Det er ikke et diplom, men noe som gjøres. Dag for dag – i stort og smått – kan verden skyves i en bedre retning. Med din hjelp. Eller som Aristoteles på sett og vis sier: Fake it (godhet) till you make it.

Her er stikkordet «verden», som peker mot godhetens sosiale og kollektive aspekt. Kan du være god om du ikke omgås andre mennesker? Er eremitten god?

Tilsynet for høy moral

Ikke egentlig, svarer serien. Symbolisert ved Doug L. Forcett, som i et inspirert øyeblikk gjennomskuet hele belønningssystemet til Arkitekten, og siden har satt alt inn på å optimalisere sin score for høy moral.

Med konsekvensetikerens og fakirens nidkjærhet flytter han alene ut i skogen for å minimere karbonavtrykket og redde flest mulig larver og snegler. Resultatet er en skyhøy rating og plettfri vandel.

Men er det et liv i det godes tjeneste? Mon det.

Slik lyder seriens lille stikk til Sokrates («den som vet det gode, gjør det gode») og til alle konsekvensetikere der ute som tror at kalkulatoren er deres beste venn. Doug både kjenner det gode og regner på det gode, men for verden sin del kunne han like gjerne ikke eksistert. Han har ikke skjøvet på den en eneste millimeter.

Ei heller har han smilt forsonende til ribbetjuven hvis guttunge kanskje eller kanskje ikke har leukemi.

Slik Foster Wallace og Aristoteles minner om: Sann godhet var aldri et spørsmål om kunnskap. Men om øvelse.


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar