Turistene svikter, flyktningene kommer
Langs folketomme strender på Kanariøyene loser politiet nyankomne afrikanske båtflyktninger videre til håpløst opphold på overfylte mottakssentre. Det er et dystert bilde på koronaåret 2020.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Ved årsskiftet var nær 80 millioner mennesker rundt om i verden drevet på flukt fra krig, forfølgelse, fattigdom og uro. Det er ikke langt unna en fordobling i løpet av åtte år. Likevel har lidelsene til et økende antall mennesker på flukt havnet fullstendig i skyggen, i et år der verden har hatt mer enn nok med å bekjempe koronapandemien.
Strøm av afrikanere til Kanariøyene
Koronaåret 2020 har utsatt våre feriereiser over landegrensene på ubestemt tid. På populære Kanariøyene medførte det i oktober en nedgang i overnattingsdøgn på mer enn 85 prosent, sammenlignet med samme måned i fjor. I stedet opplever ferieparadiset en rekordartet strøm av en langt mindre bemidlet gruppe reisende:
Så langt i år er det ankommet mer enn 18.000 flyktninger, eller migranter, til den spanske øygruppen vest for den nordafrikanske kysten. Bare i november kom 8.000 nye migranter fra Afrika, mer enn tre ganger så mange som i hele fjor.
Annonse
Noen frykter det kan ende med tilstander som i 2006, da nærmere 32.000 migranter, hovedsakelig afrikanske menn, tok seg over til Kanariøyene. De fleste kom i overfylte, små fiskefartøy, med livet som innsats. Mange hadde håp om arbeid i den da blomstrende byggeindustrien i Spania, bort fra fattigdom, voldelige konflikter og årevis med inntektsnedgang i fiskeriene langs den vestafrikanske kysten.
Høye dødstall på overfarten
Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) anslår at det i 2006 omkom hele 6.000 mennesker til sjøs på vei til populære kanariske øyer som Lanzarote, Fuerteventura og Gran Canaria. Hittil i år er over 500 mennesker bekreftet omkommet, mens ytterligere 400 fra ni savnede båter antas å ha druknet på ferden over havet. Mørketallene er store, og dødsrisikoen anslås å være seks ganger høyere enn på rutene over Middelhavet til Europa.
Dette er mennesker som blant annet har tatt seg gjennom farlige områder i islamistherjede Mali, der bortimot hver tredje av årets migranter til Kanariøyene kommer fra. Andre har forlatt vestafrikanske land som i høst har vært preget av voldelig uro i forbindelse med valg, som Guinea og Elfenbenskysten.
Og selv om koronasmitten helsemessig har slått mildere til enn fryktet på det afrikanske kontinentet, har nedstengning og andre smitteverntiltak rammet allerede svake økonomier beinhardt.
Koronapandemien vil forsterke global ulikhet og grunnlaget for flukt, samtidig som motviljen i rike land mot å ta imot flyktninger og migranter bare synes å vokse.
Journalist Geir Ove Fonn
«Europa vil ha fisk, ikke folk»
Når aktivitet og inntekter i uformell sektor i afrikanske land nærmest har forsvunnet over natten, har de fleste stått uten noe sikkerhetsnett. Også fangstnedgangen i det tradisjonsrike kystfisket har bidratt til at desperate afrikanere oppsøker menneskesmuglere, som tar seg godt betalt for å overfylle farefulle småbåter.
Miljøorganisasjonen Greenpeace er blant dem som påpeker det paradoksale i situasjonen: Mens EU gjerne vil ha afrikansk fisk, og har fornyet en avtale med Senegal om å la 45 store EU-fartøy fiske tunfisk og kolmule i deres farvann, så er de europeiske grensene ettertrykkelig stengt for afrikanske migranter.
Annonse
Om noe, så vil koronapandemien bare forsterke global ulikhet og grunnlaget for flukt, mens motviljen i rike land mot å ta imot flyktninger og migranter bare synes å vokse.
Etiopia-krig har utløst flyktningkrise
Også andre flyktningruter har dukket opp i 2020. Etter at Etiopias statsminister Abiy Ahmed startet sin militæroffensiv for å slå ned styrkene til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) for snart en måned siden, har mer enn 43.000 etiopiere rømt over grensen til Sudan.
Samtidig risikerer rundt 96.000 eritreiske flyktninger i regionen å gå tom for mat denne uken, hvis forsyninger ikke når dem, ifølge UNHCR. Selv om statsminister Abiy har kunngjort at militæroperasjonen i Tigray-regionen er over, vil konflikten fortsette. Når mennesker først er drevet på flukt fra krig, går det som regel årevis før de er tilbake og kan leve sine liv som normalt.
Et skrekkeksempel er Syria, som etter snart ti år med konflikt fortsatt gjennomlever en enorm humanitær krise. Nesten 12 millioner syrere har behov for humanitær hjelp, og halvparten av befolkningen er drevet på flukt. 6,5 millioner mennesker er på flukt inne i Syria, mens 6,7 millioner syrere har flyktet ut av landet.
Desperate libanesere til Afrika
Halvannen million av de syriske flyktningene har søkt tilflukt i det lille nabolandet Libanon, som har fått forsterket sin galopperende økonomiske, sosiale og politiske krise. Nå rapporteres det om en ny fluktrute ut av Libanon, der et økende antall hardt pressede libanesere forlater hjemmene sine for å prøve å etablere seg blant eksil-libanesere i afrikanske land som Elfenbenskysten, Nigeria og Senegal.
Annonse
Libanons ekstreme inflasjon gjør at lønningene mister verdi for hver dag som går, og tusenvis av familier kastes ut i fattigdom. Ifølge FN har andelen av befolkningen som ikke klarer å oppfylle sine grunnleggende behov, som å ha tilstrekkelig mat, fordoblet seg til 55 prosent i løpet av 2020.
I et år med sterke koronarestriksjoner på innreise til vestlige land, prøver altså et økende antall libanesere å dra i eksil til verdens fattigste kontinent. Andre velger å følge den «syriske» flyktningruten mot Europa, via Kypros i Middelhavet.
Vi ser en verden der neste års lister over «glemte kriser» kan bli enda mørkere enn vi er vant til.
Geir Ove Fonn har vært utenriksjournalist i Vårt Land i en årrekke, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.
