«Treff så få mennesker du kan. Treff de så sjelden du kan. Hold så mye avstand du kan». Dette er formaningene fra nabolandets statsminister Stefan Löfven direkteoverført på tv mens jeg skriver dette.
Etter ni måneder med korona og ulike grader av selvisolering, er vi midt inne i årets mørkeste måned.
For noen kommer jula som et lyspunkt i det hele. Men ikke for alle.
Jeg er en av dem som trives godt alene. Men jeg innrømmer at jeg ser mørkt på en jul uten venner. Det er jeg ikke vant til. De siste 20 årene har jeg feiret jul på en solfylt strand under ekvator – omgitt av nettverket mitt.
Det er ikke synd på meg av den grunn. Mitt eget i-landsproblem er ikke stort nok for denne spalten.
Men selv om all ensomhet føles individuell, er ensomheten som sådan et samfunnsfenomen. Og i Norge finnes det både forskere og politikere som beskriver ensomheten som en epidemi.
Altså en smittsom og potensielt dødelig sykdom.
[ Å være isolert er blitt normalen ]
Dødelig
I den ferske boken «Lev til du blir 100» skriver legen Ole Petter Hjelle om de sju viktigste nøklene til et langt og godt liv. Forfatteren innrømmer at det som overrasket ham mest under researchen var viktigheten av sosiale relasjoner. Å ha nære venner påvirker både livslengde og livskvalitet i større grad enn både kosthold og trening til sammen, fastslår han.
Ikke nok med det: Å mangle et godt sosialt nettverk er faktisk like farlig som å røyke! Dette er dramatisk kunnskap når vi vet at en røyker i snitt lever ti år kortere enn en ikke-røyker.
Å mangle et godt sosialt nettverk er faktisk like farlig som å røyke.
— Lars Gilberg
Heldig
Store befolkningsstudier viser at rundt 20 prosent av alle nordmenn er ensomme. Og det var før koronaen kom.
Forskningen forteller at det ikke er antallet vennskap som teller, men kvaliteten på vennskapene. Det viktigste er at man har noen man kan gå til når livet er vanskelig, en man stoler på. Dette kan redde livet i krisesituasjoner.
Men også i den mer jevne hverdagen erfarer jeg hvor stor forskjell det gjør å ha noen å dele verden med. I perioder hvor jeg er så heldig at jeg får lov til å formidle, på daglig basis, det jeg ser, hører og tenker – da kjenner jeg at jeg opplever og reflekterer mer. Å dele med andre gjør at jeg lever mer intenst, er mer takknemlig og kjenner på en større ro.
Risiko
Hva er så den medisinske forklaringen på at mangel på nettverk fører til sykdom og tidlig død? Dette er relativt ny kunnskap, og Ole Petter Hjelle tar oss med på disse oppdagelsene i boken sin:
Sosial isolasjon og ensomhet aktiverer hjernens stressrespons. Resultatet er at hjerne og kropp settes i alarmberedskap og at det skilles ut stresshormoner som adrenalin og kortisol i blodbanen. Dette skaper en stresstilstand som kan bli kronisk, der vi får økt blodtrykk, økt kolesterol, dårligere søvn, svekket immunforsvar og betennelser i kroppen. Disse fysiske reaksjonene øker risikoen for hjertesykdom, kreft, demens, angst og depresjoner.
[ For første gang gleder Odd Werner (56) seg til jul ]
Elleve år
Hjelle peker på at en av forklaringene på ensomheten i samfunnet er framveksten av sosiale medier. Dette er et stort paradoks, ettersom disse mediene gir oss muligheten til å ha kontakt med hvem som helst, når som helst og hvor som helst.
Vi kan bygge nettverk med langt flere enn tidligere. Men den menneskelige kontakten blir ikke nødvendigvis større.
En av sju norske ungdommer mellom 13 og 16 er ensomme, viser tall fra Ungdata i 2019. Dette er den høyeste andelen som noen gang er registrert. I samme rapport forteller ungdommene at de bruker stadig mer tid foran skjermer. Over halvparten av ungdommene bruker mer enn fire timer daglig, og da er skoletiden ikke regnet med.
I snitt plukker vi opp mobiltelefonen 150 ganger daglig. Når dagens ungdommer blir gamle, vil de ha brukt elleve år med å stirre på mobiltelefonen sin.
Tvillinger
Og apropos: Midt i skrivingen av denne kommentaren ringer mobiltelefonen min. Det er fra en venn, han har en livstruende sykdom. Jeg vil ikke la ham vente. Trykker på det grønne ikonet.
Han spør hva jeg gjør. Skriver om ensomhet, sier jeg.
«Jeg har aldri kjent på ensomhet», sier han.
«Er det virkelig mulig?»
«Ja. Jeg kjeder meg aldri, og da er ikke livet ensomt.»
Min venn fikk meg til å tenke. Er det slik at kjedsomhet og ensomhet er tvillinger? Det kan i så fall forklare hvorfor all underholdningen vi forer oss selv med sjelden fjerner følelsen av ensomhet.
Lurt av status
Det finnes sannsynligvis en egen ensomhet for hver eneste person som er ensom.
Noen er ensomme på grunn av mangel på selskap. Andre kjenner på ensomhet nettopp i andres selskap. Da blir det ekstra sterkt, savnet av en beslektet sjel.
Filosofen Kaja Melsom skriver i Agenda Magasin om ensomhetens statushierarki: Øverst finner vi de som har skaffet seg et rikt sosialt liv, bestående av partner, barn, venner og kolleger. Samt en entusiastisk heiagjeng i sosiale medier.
Nederst har vi de enslige og barnløse, de som feirer jul alene og som ikke engang klarer å iscenesette seg som vellykkede på sosiale medier.
Melsom peker på at den sosiale statusen ofte lurer oss. For mange er ensomme selv om de sett utenfra framstår som vellykkede. Det at de har en partner, er ingen garanti mot ensomhet. Faktisk kan det være verre om ingen ser deg når dere er to, enn om du er alene.
Og motsatt: Mange som er alene, elsker det. «Jeg er aldri ensom når jeg er alene», skrev skogens dikter, Hans Børli. Samme mann kjente seg fort bortkommen og utenfor i lag med andre.
Redsel
The lonliest time of year has come, synger Ida Jenshus i en julesang som treffer mange. Også meg.
I år skal jeg bruke den følelsen som en dytt i ryggen til å ringe noen – og kanskje også ringe på noen dører, om koronaen gir meg lov. Blir jeg redd for å være påtrengende, skal jeg tenke på at det kan redde liv. Også mitt eget.
