Kommentar

Filmdrama som forplikter

SANN HISTORIE: At filmskaperne bak Atlantic Crossing må dramatisere, er forståelig. Men prisen for å dra det for langt, er høy.

Jeg har tenkt å se Atlantic Crossing til enden, men innrømmer at allerede plakaten som innledet første episode virket illevarslende: «Inspirert av sanne hendelser». Den gir et hint om at fortellingen ligger enda lenger unna det som skjedde enn om den var «bygd på» sanne hendelser. Så sier også NRKs dramasjef, Ivar Køhn, at dette betyr at det fiksjonelle må vinne framfor fakta.

Vrien kontrakt

Spørsmålet blir hvordan vi som seere skal forholde oss til det. Det er to problemer her. Det ene er om det egentlig går an å lage en slik kontrakt med seerne når fortellingen handler om historier vi har et så sterkt eierskap til som krigen og kongehuset. Serien bruker virkelige navn på personer, angir historiske datoer og gir på flere måter inntrykk av å fortelle hva som skjedde. Å si at den er «inspirert» kan fungere som en ansvarsfraskrivelse, men er det mulig? Det er også tilknytningen til virkeligheten som gjør TV-serien særlig interessant. Et eventyr om en kronprinsesse som flyktet og ble god venn med presidenten i et mektig land, ville vært noe annet.

En lignende diskusjon går om romaner og sakprosa. Noen velger å skrive romaner med fiktive navn for å slippe å sjekke grundig nok hva som er sant og ikke, eller for å kunne forholde seg fritt til eventuelle sanne historier bak. Likevel vet vi fra andre debatter at heller ikke det er uten videre enkelt.

Et annet problem er hvordan denne «inspirert av»-kontrakten forvaltes i praksis. Hvor stor frihet kan filmskaperne ta seg?

Seriens verdi

Å lage godt historisk drama kan være langt mer krevende enn å lage film som er ren fiksjon. Kilder kan sprike, og de kan være tvilsomme og falske. For å kunne lage en filmatisk framstilling, er det også nødvendig å forestille seg situasjoner som filmskaperne aldri var vitne til. Til syvende og sist er det umulig å gi en hundre prosent sann fortelling av det som skjedde. Men hvor hardt serieskaperne prøver, har mye å si. De forvalter en historie som ikke bare er deres. Den er på sett og vis vår, og den tilhører også personene den forteller om.

Det er forskjell på å dikte om det vi ikke kan vite, og det å dikte en annen versjon av noe som er godt dokumentert. Ved at manusforfatterne Alexander Eik og Linda May Kallestein har diktet vel mye om forhold som historikerne mener er godt dokumentert, skaper de forvirring og svekker troverdigheten til alt de forteller.

Da general Fleischer i nest siste episode tok sitt eget liv rett før han skulle ha fått utmerkelsen krigskorset med sverd, ble jeg i tvil. Det viste seg at det stemmer at Fleischer tok sitt liv, men serieskaperne har lagt inn en annen versjon om opptakten. Ifølge TV-serien anklaget regjeringen ham for å ha hatt en nazivennlig holdning da han ga råd om et strategisk veivalg i 1940. Men det andre kilder forteller, er at regjeringen syntes han var brysom, fordi Fleischer hadde egne meninger som han sa klart fra om. Gjør denne endringen serien bedre?

Mektig medium

Det er forståelig at en historiker som Tor Bomann-Larsen er opprørt. Selv om det går an å lese de historiske bøkene han og andre har skrevet for å få en mer solid og sannferdig versjon, har filmmediet en så stor kraft. Mange som ser TV-serien, kommer ikke til å lese bøkene. Bildene fra Atlantic Crossing sitter i hodet. Det gjør historikernes arbeid ikke mindre viktig, men det kan rote til deres formidling.

At noen tok på seg å lage TV-serie om kronprinsesse Märtha, er flott og verdifullt. Hun er en personlighet som jeg ikke hadde så mye kjennskap til. TV-serien har gjort meg interessert i hvem hun var. Vennskapet med president Roosevelt er interessant. TV-serien er slett ikke verdiløs. Det triste er at den kunne hatt en så mye større verdi hvis den hadde forvaltet sin troverdighet bedre.

Jeg håper debatten fortsetter. Avklaringer om sant og usant i ettertid kan ikke rette helt opp skaden, og særlig ikke ute i verden. TV-serien er nå solgt til 30 land, inkludert amerikanske PBS Masterpiece, ifølge NRK. Alexander Eik erkjente under NRKs Debatten at han angrer på at han ikke ba Trond Norén Isaksen om å være historisk konsulent. I det ligger en lærdom verd å ta med seg for ham og andre som vil fortelle historie på film. Det kunne økt troverdigheten og verdien av serien uten å gjøre den kjedeligere.

---

Fakta: Atlantic Crossing

  • TV-serie på NRK høsten 2020 om kongefamilien og særlig kronprinsesse Märthas liv under 2. verdenskrig, deriblant hennes vennskap med USAs president Franklin D. Roosevelt.
  • Regissør er Alexander Eik. Han har skrevet manuset sammen med Linda May Kallestein.
  • Sofia Helin spiller kronprinsessen, Tobias Santelmann kronprins Olav og Kyle MacLachlan spiller presidenten.
  • Serien er produsert av Cinenord Drama for NRK, i samarbeid med tsjekkiske Sirena Films, irske Ripple World Pictures og delvis også SVT og DR. Betafilm står for den internasjonale distribusjonen. Produksjonen har mottatt 27 millioner kroner i tilskudd fra Norsk filminstitutt og 1 million euro fra Kreativt Europa Media.
  • Kilde: NRK

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar