Kommentar

Trumps nedrigheter må møtes med verdighet

Det er fristende å unne Donald Trump alt ondt som kommer hans vei. Men da går vi ned på hans nivå og mister våre egne idealer på veien.

Arne Borge, kulturredaktør i Vårt Land

Da jeg satte meg ned for å skrive en kommentar om hvorfor det er feil å godte seg over at Donald Trump er koronasmittet, hadde jeg Michelle Obamas berømte motto i bakhodet: «When they go low, we go high.»

Ordene ble ytret da Hillary Clinton ble nominert til demokratenes presidentkandidat sommeren 2016. Jeg søkte dem opp bare for å finne ut hvor hun sa dem, men jeg ble sittende og strigråte sammenhengende i de 15 minuttene talen varte.

Nestekjærlighetsetikken

Det som gjør denne fire år gamle talen så sterk – og også litt fremmed – er dens idealisme. Den lager et glansbilde av USA som verdens fremste nasjon: På plenen til Det hvite hus, som en gang ble bygd av slaver, leker de svarte presidentdøtrene nå med hundene sine. Talens retoriske kraft ligger i hvordan Michelle og ektemannen lærer døtrene å takle medietrykket, rasismen og hatet som blir rettet mot faren deres. I stedet for å møte bøller med bølling, læres døtrene til å heve seg i møte med det nedrige: «When they go low, we go high.»

Nådeløse handlinger møtt med nåde

I denne oppfordringen høres et ekko fra det kristne nestekjærlighetsbudet om å vende det andre kinnet til. Jeg syns generelt man skal passe seg for å snakke entydig om kristen etikk – også denne retorikken rommer farer for maktmisbruk. Men noe som nokså konsekvent går igjen i Jesu måte å omgås folk på, er å ikke sette hardt mot hardt, men å møte det harde med noe mykt. Å møte nådeløse handlinger med nåde og utilgivelige utsagn med tilgivelse. Fordi målet ikke helliger midlene – midlene inngår i målet. Å svare på Trumps skitne knep med egne skitne knep, er å delta i den gradvise avviklingen av en sivilisert debattkultur som bygger på respekt. Da må man heller avvise premissene, slik den lure retorikeren Jesus gjorde en rekke ganger.

Kontrasten mellom Michelle Obamas appell til det gode i oss i talen fra 2016, og Donald Trumps appell til vårt nedrigste, er slående, skriver kulturredaktør Arne Borge. Den koronasmittede presidentens hilsningsferd til sine tilhengere på søndag, ble møtt med sterk kritikk fra medisinsk hold.
 Foto:  J. Scott Applewhite/AP Photo/NTB

• LES OGSÅ: Hør Vårt Lands nye podkast om hvorfor de evangelikale endte opp med å bli republikanere

Forkastelige mennesker

Michelle Obamas tale demonstrerte dette. Bakteppet var Trumps uventede nominasjon som republikanernes kandidat, men fremfor å gå i nærkamp med Trump, hevet hun blikket og viste til idealene.

Talen skulle være oppsparket til Hillary Clintons presidentkampanje. En tragisk ironi var at nettopp Clinton i et kritisk øye-blikk ikke klarte å «gå høyt», da hun noen måneder senere omtalte halvparten av Trump-velgerne som «the basket of deplorables», altså forkastelige mennesker. Med tanke på hvor knepent hun tapte mot Trump samme høst, er det ikke utenkelig at utspillet ble skjebnesvangert.

Derfor var den største skuffelsen i valgkampduellen mellom Joe Biden og Trump i forrige uke, ikke at Trump oppførte seg dårlig og skapte en kaotisk og farseaktig debatt. Dette har han gjort konsekvent i sin snart fireårige presidentperiode. Det skuffende var at Biden mistet besinnelsen og falt ned på Trumps nivå, som da han ba presidenten om å holde kjeft og endte med å avbryte presidenten på samme måte som Trump gjorde.

• LES OGSÅ: Mark Galli fekk dødstruslar etter sin siste leiarartikkel i magasinet Christianity Today då han hudfletta Donald Trump

Taler er kalkulerte

Jeg er ikke naiv – jeg er i alle fall ikke bare naiv. Jeg tror ikke Michelle Obama skrev denne talen selv for fire år siden – den ble helt sikkert langt på vei skrevet av hennes taleskriver Sarah Hurwitz, med jussutdanning fra eliteuniversitetet Harvard. Hurwitz hadde tidligere vært Hillarys taleskriver, men ble ansatt av Obama-paret og skrev Michelles taler fra 2010 til 2017.

Den politiske talen er en kalkulert handling som har til hensikt å vinne publikums gunst. Og den er øvd på, ord for ord, i ukesvis, slik Michelle Obama hadde for vane å gjøre. Talen er en altså en forestilling som idealiserer virkeligheten for å få bløthjertede sjeler som meg til å gråte. Sagt litt kynisk kan man si at den politiske talen har et element av manipulasjon i seg – om den ikke nødvendigvis lyver, så vrir den virkeligheten i en bestemt retning.

• LES OGSÅ: Norske Janne Myrdal flyttet til USA og ble senator. Nå er hun «all in» for Trump

Appell til det gode i meg

Sånn sett kan vi si at både Trump manipulerer når han skaper skiller mellom oss og dem og legger skylden på meksikanere og kinesere – mens Michelle Obama på en måte manipulerer oss når hun skaper en fortelling om USA som bygger på evige og ufravikelige prinsipper om like muligheter og framgang.

Spørsmålet er hvilken av disse appellene vi ønsker. Det forunderlige og rørende gjensynet med Michelle Obamas tale, minnet meg først og fremst på hvor uvant jeg er blitt med taler som frimodig appellerer til det gode i meg, det bløte. Ikke den såkalt «realpolitiske» frykten for russere eller kinesere, eller påpekningen om at mye større land uansett ikke bidrar med klimautslipp eller flyktningkvoter, slik at vi også kan la være. Men et kall om å bli den beste utgaven av meg selv, slik at også samfunnet kan bli det.

Litt likere Trump

Det er i denne forbindelse jeg mener det er feilslått å fryde seg over Trumps sykdom – som mange av mine Facebook-venner ga uttrykk for i helgen. Uansett hvor mye han setter oss på prøve med sin arrogante og skjødesløse framferd. Min naturlige respons var først å tenke at han fortjener alt som rammer ham. Men etikk og samfunn bygges ikke på min 
«naturlige respons» – ofte er det motsatt.

Om jeg unner Trump å bli 
alvorlig syk har jeg valgt å gå et steg til ned mot hans nivå. Svaret ligger heller i å heve seg over det, for i skittkasting blir alle møkkete. Kanskje er det den disiplinerte insisteringen på Michelle Obamas idealer som kan vippe den nødvendige velgermassen over på riktig side i november. Ikke ved å vise hvor dumme de er. Men hvor gode vi kan være når vi er på vårt beste.

LES MER:

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Arne Borge

Arne Borge er kulturredaktør i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar