Palestinas hundreår

Året 1920 var et avgjørende år for utviklingen i Palestina. Det året lovet San Remo-konferansen jødene et hjemland der. Men det var også året da palestinsk nasjonalisme skilte seg ut fra arabisk nasjonalisme og formulerte et program om palestinsk uavhengighet.

Palestinsk

Noen ganger gir skjønnlitteraturen bedre forståelse enn faglitteraturen. Jeg har nettopp lest Isabella Hammads bok «Pariseren», som beskriver livet i en palestinsk familie i årene 1914 - 39. Den gir en forståelse av palestinsk identitet og historie med flere farger og nyanser enn hva jeg har funnet i historiebøkene.

Bokens hovedperson er modellert etter Hammads oldefar, en mann fra overklassen i Nablus. Faren, som driver en forretning med filialer både i Kairo og Damaskus, sender ham til Frankrike for å studere. Der lar han seg så sterkt prege av europeisk kultur at han senere får tilnavnet al Barisi - parisieren.

I Frankrike er han del av et palestinsk eksilmiljø som ivrer for arabisk selvstendighet. Hans beste venn jobber for et arabisk Stor-Syria. Andre vil ha et selvstendig Palestina.

Tilbake i Nablus gifter han seg og etablerer seg som forretningsmann i den britiske kolonien Palestina. Selv om dette først og fremst er en bok om almenn-menneskelige tema som identitet og tilhørighet, griper palestinernes selvstendighetskampen stadig inn i livene deres - og indirekte blir det en bok også om den.

Nasjonalismen

Det framstilles noen ganger som palestinsk selvstendighet er noe som ble oppfunnet en gang på 1960-tallet. Eller som palestinsk historie begynner med katastrofen i 1948 da Israel ble til. Men det er i årene mellom de to verdenskrigene at den palestinske nasjonalismen finner sin form. Langt på vei er den fortsatt preget av det som skjedde da.

Palestina var en del av det ottomanske riket. Da nasjonalismen blomstret på slutten av 1800-tallet, oppsto også en arabisk nasjonalisme rettet mot det tyrkiske styret. Sønnen til emiren av Mekka, Faisal, ledet under første verdenskrig et felttog mot tyrkerne. Han fikk støtte fra Storbritannia, som lovet ham å bli konge av et forent arabisk rike etter krigen.

Tidlig på 1900-tallet oppsto også en egen palestinsk nasjonal bevegelse. I 1918 mente de fleste palestinske nasjonalistene at de burde sikre palestinsk selvstendighet innen rammen av Faisals Syria, i det de kalte for Sør-Syria. De fikk et skudd for baugen da Faisal for å tekkes britene i 1919 lovet at jødene skulle få etablere seg i Palestina. Men Faisal trakk dette tilbake og ble utropt til konge i Damaskus med støtte fra palestinerne.

Palestinsk program

Men det var Frankrike og Storbritannia som hadde makten. Frankrike tok Syria og avsatte Faisal. Et par år senere lot britene broren Abdullah bli konge i den delen av Palestina som lå øst for elva Jordan (det som nå heter Jordan). Faisal ble konge i britiske Irak.

For de palestinske nasjonalistene var dette en katastrofe. Idéen om Sør-Syria var død. Fra nå av måtte de satse på å kjempe for palestinsk selvstendighet. Dette var budskapet fra den palestinske nasjonalkonferansen i Haifa i desember 1920. De proklamerte palestinsk enhet på tvers av religion og klan og krevde selvstyre. Og de krevde stans i jødisk innvandring i Palestina.

Palestinerne hadde nemlig fått en ny utfordring. I mai 1920 vedtok San Remo-konferansen, som skulle ordne opp etter det ottomanske rikets sammenbrudd, at jødene skulle få et hjemland i Palestina.

San Remo

Vedtaket på San Remo-konferansen framstilles av mange sionister som den første internasjonale anerkjennelsen av en jødisk stat. I disse dager trekkes den fram av annekteringstilhengere som begrunnelse for israelsk suverenitet over Vestbredden.

Sionistene så i 1920-vedtaket som et viktig skritt i retning av «jødestaten», som Herzl hadde gått inn for tretti år tidligere. Men det var helt bevisst at San Remo ikke brukte ordet «stat», men refererte til «hjemland». Palestina skulle ikke bli en jødisk stat, men en britisk koloni med plass for både jøder og arabere, og der rettighetene til de som allerede bodde der skulle respekteres. En jødisk stat ble først internasjonalt anerkjent i 1947 med FNs delingsplan, og da ved siden av en arabisk stat.

Opprøret

Men mens jødene i ly av det britiske styret bygde opp sine nasjonale institusjoner med tanke på en framtidig stat, var palestinerne splittet. De var uenige om de skulle samarbeide med eller kjempe mot britene, og de ulike familiene kjempet om makt og posisjoner. Under trykket av økonomisk vanskelige tider og økt jødisk innvandring oppsto i 1936 et samlet palestinsk opprør. Denne første palestinske nasjonale kampen ble knust med brutale midler av britene.

Det førte til en varig svekkelse av den palestinske bevegelsen. Da jødene etablerte sin stat i 1948, så de arabiske naboene det som en mulighet til å karre til seg palestinsk land, i stedet for å slåss for et selvstendig Palestina. Jordan, Egypt og Syria tok det som Israel ikke erobret, og palestinerne ble geografisk splittet. Det var først da Israel erobret hele Palestina i 1967 at det igjen ble rom for en palestinsk nasjonalisme.