Veslemøy Østrem om dyre Norges-ferier: Denne utsikten har sin pris

En av våre aller største nasjonalromantiske malere, I. C. Dahl, satt i 1842 i Dresden i Tyskland og malte, antakelig full av hjemlengsel. De monumentale maleriene hans startet som skisser da han flere år tidligere vandret mellom fjell og setertun på Vestlandet.

Hans formidling av det storslagne bidro til å bygge en ny, norsk identitet hos et husmannsfolk uten eget rike.

Det monumentale maleriet Fra Stalheim malte I. C. Dahl i 1842.

Et sted å besøke - hvis håndbrekket på bilen virker

I sommer vil det ikke være mulig å se maleriet Fra Stalheim på norske museer – fordi Nasjonalgalleriet nå er stengt, og det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen er forsinket.

Bildet er interessant, langt ut over den kunsthistoriske konteksten det kan tolkes i.

I august i fjor besøkte jeg Stalheim, på veien fra Gudvangen i Sogn til Voss. Har du ikke vært der ennå, er det bare å kjenne sin besøkelsestid.

Her troner det tradisjonsrike Stalheim hotell ytterst ute på kanten av juvet, med de beryktede Stalheimskleivane like ved (anbefales kun hvis håndbrekket på bilen nylig er sjekket).

Nyhetsredaktør Veslemøy Østrem ved Stalheim.

Hvorfor koster Norges-ferien såpass mye?

Du kan oppleve gårdsdrift og overnatte i forfatteren Per Sivles barndomshjem. Det finnes en rekke hytter å leie i området, og allemannsretten gir deg full tilgang til noen av de mest spektakulære naturopplevelsene Norge har å by på, rett utenfor teltåpningen. Turnettet gir deg muligheter for mange dagers opplevelser.

I år blir det nær-sommer for oss alle, og dermed kommer debatten om Norge som ferieland. Det koster mer enn charterferie i Hellas. Men at Norge er så skrekkelig dyrt, er en påstand som må nyanseres. For hva er det vi betaler for?

Gjengrodd utsikt

Ta en titt på maleriet I. C. Dahl-maleriet Fra Stalheim. Det forteller meg at vi ikke har brukt nok penger på å sørge for livskraftige distrikter.

Det første man legger merke til, er at skog og kratt har overtatt en god del av beitemarkene og at husmannsplasser er lagt ned. På maleriet er det lysegrønne sletter på et langt større område enn i dag. Tregrensen har også flyttet seg markant.

Ifølge forskningssenteret Nibio er gjengroing en trussel både mot eksisterende plante- og dyreliv, i tillegg til at landskap blir mer utilgjengelig.

Det kulturlandskapet som er skapt gjennom flere tusen år, har vi nå brukt femti år på å endre totalt. Der det ikke er beitende sauer, kyr og geiter, eller der en bonde ikke rydder åkerland, vil landskapet gro igjen.

Seterdriften har nesten forsvunnet

Landbruket har gjennomgått enorme endringer de siste femti årene. Mellom 1999 og 2015 la 28.300 gårder ned driften. I dag er bare 900 setre i drift på sommeren over hele landet. Ved inngangen til 1900-tallet var det aktivitet på 100.000 setre.

Hvert generasjonsskifte er en sårbar tid for et gårdsbruk. Det samme er tøffe sesonger, slik 2018-tørken bidro til og slik dette årets krise medfører.

En odelsgutt jeg møtte på Stalheim, var tydelig i sin sak:

– Jeg skulle gjerne vært småbruker, men kommer ikke til å overta. Min generasjon stiller høyere krav til livet enn at vi nærmest må betale for å få lov å slite oss fullstendig ut, sa han.

Det er fortsatt beitemarker og grønne lier ved gården Sivle i Stalheim, men stadig færre velger å drive småbruk i distriktsnorge. 

En krevende attåtnæring 

Han har et poeng. Vårens tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at inntektene i jordbruket har gått ned de siste tre årene. Gjennomsnittet på næringsinntekten til en norsk bonde er 199.900 kroner, ifølge SSB.

Norske bønder driver stort sett gårdsbruk ved siden av annet arbeid, mange innen turisme og opplevelser, andre bidrar til å holde velferdshjulene i gang i kommunene.

Distriktene blir ikke mer attraktive for nye generasjoner, enn det arbeidsplassene som finnes der er. Sikre arbeidsplasser i distriktene er igjen avhengige av sikre transportårer. Og da kan vi gå tilbake til Dahl-maleriet igjen der fosser stuper fra fjellsidene og kjerreveier snor seg oppover i landskapet.

Det er smalt og bratt - og farlig

Alle som tar bilen fatt på ferie i sommer, enten målet er Lofoten, Senja, Hardanger eller Stalheim, vil bruke en god del tid på å sukke over veistandarden. Det er smalt, bratt og trangt mange steder. For alle som bare er innom på ferie, er dette mest av alt litt pittoresk. Men for dem som bor, jobber og skal frakte varene sine langs disse veiene, handler det om selve levegrunnlaget – og om egen sikkerhet.

De beryktende Stalheimskleivane er i dag en enveiskjørt turistvei. Hvert år går det 2380 ras over norske riks- og fylkesveier. 

I snitt treffer 2380 ras norske riks- og fylkesveier hvert år. Denne helgen gikk det et steinras i dette området, ved E16, like ved teltende turister.

Nasjonal rassikringsgruppe anslår at det vil koste 51 milliarder kroner de neste 12 årene å få gjennomført helt nødvendig sikring av veiene våre. De områdene med flest turister på besøk, har også det største etterslepet.

Har vi nok politisk vilje til å motstå ytterligere press på distriktene? 

Men har disse samfunnsutfordringene noe med oss å gjøre når vi bruker en uke av sommeren i bilferie i eget land?

En hel del.

Distrikts-Norge er under press, og den politiske viljen til å stå i mot dette presset, kan være vanskelig å få øye på. Det er flest velgere i byene.

Så når du finner din Norges-perle i sommer, det er titusenvis av fantastiske reisemål å velge mellom, kan du få deg en øyeåpner som vil få nye strenger å spille på når skal skape fremtidens Distrikts-Norge.

• LES OGSÅ: Slik svarer landbruksminister Olaug Bollestad på kritikken om matvaresituasjonen og beredskap. 

• Bjørn Kristoffer Bore om beredskap: «Det er penger ut av vinduet helt til du plutselig trenger den.»