Kommentar

Et kall for livet

Er prins Harry og hertuginne Meghans annonsering tiårets første tegn på at en av Europas eldste tradisjoner er i ferd med å gå i oppløsning?

Da dronning Elizabeth II ble innsatt som Storbritannias overhode i 1952, sies det at en tredjedel av den britiske befolkningen trodde hun var utpekt av Gud selv. Dronningen skal også selv ha gitt uttrykk for at hun ser på gjerningen sin som et kall, ikke bare fra folket, men fra Gud. Noen vil kanskje synes det er rart. At noe som så åpenbart aldri var et valg, kan sees på som et hellig kall.

Andre vil kanskje synes at nettopp det at det aldri var et reelt valg for den unge tronarvingen, må gjøre det lettere for henne å tenke at det skjebnesvangre valget var noen andres. Og at det har en guddommelig dimensjon ved seg, noe uforanderlig og uforklarlig som bare Gud kan forutse, kanskje kan lette på trykket.

Valget mellom plikt og selvrealisering

Guds vilje eller ikke, omstendighetene som førte til at dronning Elizabeth i dag er verdens lengst sittende monark, var alt annet enn ukontroversielle. Hennes onkel, kong Edward VIII, sitt valg om å abdisere for å kunne gifte seg med den fraskilte, sagnomsuste amerikaneren Wallis Simpson, ble sett på som rent forræderi i den britiske kongefamilien – og resten av kongedømmet.

Edward valgte å være sin egen lykkes smed i stedet for å føye seg inn i rekken av dem som lot plikten og institusjonen gå seirende ut. Det var en historisk avgjørelse. Det britiske kongehuset ble aldri det samme etter skandalen, og familiesplittelsen varte helt til hans død.

Et sjokk for dronningen

Mange trekker nå linjer mellom Edward VIII og dronning Elizabeths barnebarn, prins Harry. Onsdag forrige uke ble det kjent at prins Harry og hertuginne Meghan sier fra seg sine kongelige plikter, vil bli finansielt uavhengige fra kongehuset og flytter delvis til Canada.

Nyheten skal ha kommet som et sjokk, også for dronning Elizabeth og prins Harrys bror, prins William. I dag møttes de for å diskutere parets fremtid og britiske medier melder mandag kveld at dronningen godtar hertugparets ønsker.

Som et ekko fra fortiden

Motivene for avgjørelsen kan vi fortsatt bare spekulere i, men det har lenge vært kjent at Harry og særlig Meghan har slitt med det voldsomme kjøret fra den britiske og til tider hensynsløse tabolidpressen. Ekkoet fra fortiden og Harrys mor, prinsesse Dianas tragiske dødsfall i en bilulykke der hun ble jaget av paparazzifotografer, murrer i bakgrunnen av den siste tidens hendelser.

Samtidig ryktes det at stemningen mellom Meghan og Harry og resten av kongefamilien har vært ufordrende. De som har fulgt den britiske kongefamilien over flere år, vil kanskje spørre seg om dette er en familie som tåle til enda en opprivende splittelse.

En høy pris å betale

Uavhengig av parets motiver er faktum at prins Harry er nummer seks i arvefølgen til den britiske tronen. Med det faller han inn i kategorien som en såkalt «heir and spare»: Han er ikke åpenbart kalt til å ta over tronen, men han er forventet å stå beredt dersom det usannsynlige skulle skje.

I mellomtiden er han pliktig til å fungere som rojal snorklipper på vegne av familien. Nå er utfordringen at dersom han velger bort disse pliktene, og sier han og familien vil bli finansielt uavhengige, velger han også bort sikkerheten (og fordelene) som følger med pliktene. Om det er en pris han er villig til å betale gjenstår å se.

Er vi i ferd med å se en forandring?

Kommentator Inger Merete Hobbelstad, som kjenner godt til det britiske kongehuset, tror aldri det tidligere har hendt at noen som er så nært beslektet med sittende og kommende monark uttrykker et ønske om å plassere seg så langt på utsiden av kongehuset. Er Harry og Meghans annonsering tiårets første tegn på at en av Europas eldste tradisjoner er i ferd med å gå i oppløsning?

Noe slikt er så å si umulig å se for seg, og i så fall skal det sies at britene ikke var først ute med å få ballen til å begynne å rulle. Vi ser stadig flere eksempler på at medlemmer av kongefamilier ikke finner seg i å la seg styre av det pålagte «kallet» sitt.

Vår egen tronarving, kronprins Haakon, har tidligere uttalt at han vurderte å si fra seg tronen, dersom et bryllup med kronprinsesse Mette-Marit ikke lot seg gjøre. Det siste året har vi vært vitne til prinsesse Märtha Louises søken etter å finne sin rolle i det rojale sirkuset, men likevel på siden av det.

Et annet kall

Kontroversene rundt prinsesse Märtha Louise her hjemme forteller oss også at om prins Harry og Meghan prøver å trekke seg unna sin forutbestemte fremtid, må de trekke seg lenger vekk enn til Canada. For så lenge monarkiet består kommer verken de eller noen andre tilknyttet de mange kongefamiliene i Europa, til å slippe helt unna rollen de ble født eller giftet seg inn i.

Men om paret virkelig mener alvor, og tror deres kall er å omskape de kongelige rollene ved å bli mer progressive, har de kanskje satt seg i førersetet til en av vår tids største omveltninger.

Det er i så fall et kall det står minst like stor respekt av som dronningens.

LES MER OM DEN BRITISKE KONGEFAMILIEN:

• Ny biografi: God analyse på avstand av dronning Elizabeth

• Eksperter: Dronning Elizabeths taler blir mer kristne

• 20 år siden prinsesse Dianas død: Sankta Diana – en helgen for vår tid

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar