Sannheten vi kanskje aldri får

Et av mine sterkeste barndomsminner er datert til søndag 21. mai 2000. Jeg hadde fått sove på madrass ved siden av foreldrene mine sin seng den helga. To små jenter, hun ene like gammel som meg, hadde forsvunnet fredagen før da de skulle ut for å bade i det populære friluftsområdet Baneheia i Kristiansand.

Søndag kveld, etter at jeg hadde sovnet, kom pappa inn og vekket meg. Jeg husker fortsatt tårene i øynene hans. Jeg hadde aldri sett pappa gråte før. «De har funnet Lena og Stine Sofie», sa han og tok hånda mi. «De er døde».

Noen dager senere forrettet pappa i Lenas begravelse. Den dagen holdt alle butikkene stengt, og det var ikke en sjel å se på byens offentlige kontorer. Sorgen hvilte tungt over Kristiansand. Det gjorde også frykten.

Voksne skulle ikke være så redde

Det neste halvåret var det som om hjembyen min var i en slags transe. Alle visste at et sted der ute var den eller de som hadde voldtatt og tatt livet av Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i det som skulle vise seg å bli en av Norges mest brutale drapssaker.

Vi fikk ikke lenger leke så lenge vi ville ute om ettermiddagene. Foreldrene våre byttet på å holde vakt når vi lekte i gatene. Vi ble redde for å gå i skogen. Selv om vi var altfor små til å forstå ugjerningene som var begått, var det som om frykten til foreldrene og lærerne våre – de voksne – smittet over på oss barna.

Voksne skulle ikke være så redde. Noe måtte være fryktelig galt. Jeg var bare åtte år, men plutselig bekymret jeg meg for å dø.

[ Ada Sofie Austegård: – Jeg tilgir aldri min datters drapsmenn ]

Den sjette gjenopptakelsen

Nesten fire måneder etter Lena og Stine Sofie ble funnet, ble to unge menn pågrepet og arrestert, siktet for å ha drept jentene.

Snart 20 år senere er det fortsatt flere i barndomsgjengen som kvier seg for å gå alene i skogen. Den representerer et slags faretruende mørke. Et mørke som på mange måter har fortsatt å murre bak sørlandsidyllens trofaste fasade i årene som har gått siden den maikvelden i 2000.

I disse dager murrer det særlig mye. I dag og i morgen møtes Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker for å vurdere en av de to Baneheia-dømtes begjæring om å få saken sin gjenopptatt. Viggo Kristiansen har siden han ble pågrepet som 19-åring og dømt til 21 års fengsel for voldtekt og drap, hevdet sin uskyld. Dette er sjette gang han har sendt søknad til gjenopptakelseskommisjonen.

Gjenopptakelsen lyder som et ekko fra en vond og ennå ikke tilbakelagt fortid. Det gjør også TV 2-podkasten «Baneheia» som ble sluppet for to uker siden og som ønsker å sette fokus på spørsmålene kommisjonen skal ta stilling til.

– Pårørende blir satt sjakk matt

Redselen og maktesløsheten vi kjente på kommer aldri til å være i nærheten av det de pårørende må ha følt og fortsatt føler. Det har vært ubehagelig for mange å høre podkasten der Viggo Kristiansen får legge frem hele sin historie – i stor grad uten å møte motstand. Politi, påtalemyndighet og de pårørende har alle sagt nei til å medvirke før gjenopptakelseskommisjonen har konkludert.

Forfatteren og den tidligere politilederen Hanne Kristin Rohde sa til Klassekampen forrige uke at podkasten aldri burde vært kringkastet. Hun mener «Baneheia» framstår som et partsinnlegg for en som hevder å være uskyldig, i strid med domfellelsen. Først og fremst er hun bekymret for de pårørende.

– Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha et samfunn hvor pårørende blir satt sjakk matt, sier Rohde.

Med dét setter hun ord på det som har blitt virkelighet for mange pårørende i dag.

[ True Crime-bølgen: Når gjerningsmannen blir hovedperson ]

Søken etter sannheten

I vår higen etter «true crime»-podkaster har vi skapt et samfunn der pårørende stadig må frykte for at deres livs største tragedie skal bli underholdning vi andre skal konsumere på trikken på vei til jobb. Det er en påkjenning som kommer i tillegg til den de allerede er dømt til å leve med.

Podkasten om Baneheia føyer seg inn i rekken av innhold som søker sannheten om en menneskelig tragedie. Det er alltid en viktig, men krevende jobb å søke sannheten. Derfor må vi også være så forsiktige mens vi gjør det.

At kilder ikke vil stille opp kan ikke være til hinder for å skrive en sak eller lage en podkast. Sånn sett har «Baneheia» alt sitt på det rene – og det er en profesjonelt gjennomført podkast. Et betimelig spørsmål å stille er likevel hvorfor offentligheten skal være tilskuere i akkurat denne sannhetsjakten, og hvorfor det er viktig at lytterne gjør seg opp en mening om skyldspørsmålet før gjenopptakelseskommisjonen gjør det. Særlig når det tas utgangspunkt i kun den ene partens fortelling.

Vær varsom, sier journalistenes etiske retningslinjer. De to ordene kan ofte bli glemt i iveren etter å bevise at man har holdt seg innenfor hvert eneste punkt i plakaten.

[ Ada Sofie Austegård: – Vi skal ikke lære barn å tilgi ]

Å bli ferdig med en sak

– Folk må gjerne mene noe selv om hvorvidt jeg er skyldig eller ikke, men jeg vet hva som er sannheten om Baneheia-saken, sier Viggo Kristiansen i podkasten.

Det er det som er den uunngåelige, ubehagelige sannheten: Kristiansen vet sannheten, men vi vet ikke om han snakker sant. Det vil vi kanskje heller aldri få vite. Kanskje vil denne gjenopptakelsen føre oss et steg nærmere sannheten – kanskje vil vi bli stående på akkurat samme sted.

Noen vil kanskje tro at dem som er skeptiske til mer oppmerksomhet rundt saken, vil bli ferdig med hele Baneheia-saken. Faktum er at de pårørende til Lena og Stine Sofie aldri vil bli ferdig med Baneheia-saken.

Da er det minste vi andre kan gjøre, å være varsomme mens vi leter etter sannheten.