Kommentar

Drømmen om enhetssamfunnet

Forskjellen lærer oss noe, den er ikke bare noe vi må finne oss i.

I vår tid snakkes det stadig vekk om mangfold som en verdi i seg selv, om pluralisme, mosaikk-samfunn og regnbuefamilier. På denne bakgrunnen ønskes alle menneskelige variasjoner velkommen, i kjønn, legning, herkomst, hudfarge, kultur og religion.

Mangfold klappes fram, heies på. Og samtidig kritiseres tankegangen, både av moderate og ytterliggående: Hvor ble det av enhetssamfunnet? Er ikke tilliten mellom oss avhengig av at vi føler slektskap med hverandre, at vi kan speile oss i naboen? Er egentlig mangfold bra i seg selv?

Fellesskapsdriv. All kjærlighet og fellesskap er bygget på at vi kjenner oss hjemme hos hverandre. Å lene seg mot andre mennesker krever at vi stoler på dem, at vi er trygge med dem. Det er først når vi ser oss selv i den andres blikk at vi kan stole på at vi er sammen om noe, at vi har noe felles. Derfor er likhet fellesskapsdrivende. I alle fall i det små.

For vi mener nok alle at det finnes måter å leve på som er bedre enn andre. Vi tror at våre valg er de beste. Vi kan gjerne tåle at andre gjør ting annerledes enn oss, men vi respekterer det sjelden, sånn på ordentlig. De fleste mener at deres egne politiske, religiøse og kulturelle overbevisninger og praksis rett og slett er de beste. Og dermed tar jo de andre feil. Kunne de ikke bare blitt som oss?

50-tallet. La oss begynne et annet sted. La oss kikke på femtitallet i Norge. På denne tida var innvandringen svært lav, og variasjonen i religion liten. Homofili var forbudt, det var også samboerskap. Samiske barn måtte snakke norsk på skolen, mange bodde i internat. Tatere ble fortsatt tvangssterilisert. Kvinner som hadde fått barn med tyske soldater ble frosset ut og straffet uten lov og dom. Alle barn hadde kristendomsundervisning på skolen. Det var flere yrker kvinner i praksis ikke hadde adgang til, og lønnsgapet mellom kvinner og menn var betydelig større enn i dag. En stor andel kvinner stod utenfor arbeidslivet og barnehager var det få av.

Det er dette vi kaller enhetssamfunnet. Det hadde åpenbart noen gode sider, men det kulturelle, juridiske og økonomiske presset for ensretting var enormt. Dette er problemet med enhetstenkning: Ensretting kan bare tvinges fram, og tvangen innebærer vold både i fysisk og overført forstand. Mangfold er naturtilstanden, og den lar seg ikke valses flat på harmonisk vis.

Hvit skole. Da jeg vokste opp gikk jeg på en av Oslos største barneskoler. Det var 5-600 elever, og da jeg begynte tror jeg at fire av dem hadde afrikansk opprinnelse, og utenom dem var ingen (bortsett fra de adopterte) brune i huden.

Tretti år seinere går mine barn på en annen av Oslos barneskoler, og i klassene deres går det barn med røtter fra absolutt alle verdenshjørner. Mange trosretninger og språk er representert. Der jeg først på videregående kom i klasse med noen som bodde i blokk, er mine barns venner spredt i ulike typer boliger. Hva lærer de som jeg ikke lærte?

Å skille seg ut. Jeg vet i alle fall at barna mine vokser opp i et mindre homogent miljø enn jeg gjorde. Det er så langt aldri sant at alle andre har, eller alle andre får lov. Selve det å skille seg ut er normen. Når det finnes så stor variasjon allerede, er aksepten for andre typer forskjellighet mye større enn jeg opplevde som barn. Det skulle lite til for å føle seg som et utskudd i mitt oppvekstmiljø.

I dag blir barna oppdratt i et samfunn der mennesker er forskjellige. Jeg tror det vil gi dem en mer spontan aksept for ulikhet enn hva jeg har i min ryggmarg. Og jeg tror også det vil gi dem større rom til å følge sin egen vei og stole på egen integritet.

Pragmatisk. Anerkjennelsen av mangfold er først og fremst en pragmatisk ting. Det finnes ingen alternativer vi kan leve med. Og prinsipielt sett finnes det ingen øvre antallsgrense for hvor mange variasjoner samfunnet kan romme. De grensene for adferd som finnes er juridiske og etiske grenser, og handler ikke egentlig om mangfold.

Men: Difference is a teacher, sier Hannah Gadsby i forestillingen Nanette, som forøvrig er forbløffende og ulik alt annet jeg har sett på TV. Forskjellen lærer oss noe, den er ikke bare noe vi må finne oss i. Forskjell fører til både selvkritikk og styrking av integriteten.

Når jeg gir deg rom, gir du meg rom til å være meg selv. Så må vi fortsette å stå ansikt til ansikt for å få øye på oss selv også i den fremmedes øyne.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar