Denne uken besøkte den anerkjente populisme- og demokratiforskeren Yascha Mounk Oslo. Den polske professoren holdt foredrag for en fullstappet sal om boka si, som oversatt til Norsk heter Folket versus demokrati. Hans viktigste budskap er at populismen bryter ned demokratiet over hele verden.
Enkle svar blir kompliserte.
Mounk understreket blant annet hvordan populister verden over bruker en teknikk med å love enkle løsninger på kompliserte spørsmål. Når de så kommer til makten, må de moderere seg og unnskylder seg med at de ikke forsto alle detaljene. Derfor blir det vanskeligere å løse sakene på den måten de ble skissert i kampens hete. Men da har allerede den populistiske politikeren vunnet kampen og havnet i posisjon.
Mounks kroneksempel er Trumps hardkjør mot USAs helsereform. Under valgkampen i 2016 lovet han å skrote den amerikanske helsereformen, også kalt Obamacare. Men etter valget uttalte han at «ingen kunne noen sinne vite hvor komplisert helsevesenet er». Endringene han lovet kom ikke.
Mulla Krekar
Fra norsk politikk er et beslektet eksempel Frps løfter om å kaste ut Mulla Krekar. I 2009 skrev Siv Jensen dette om Ap-regjeringen på Facebook: «Regjeringen har gang på gang bevist at de er fullstendig handlingslammet også i denne saken. De verken evner eller makter å gjøre noe som helst med Krekar, til tross for at han er en trussel mot rikets sikkerhet». Til Dagsrevyen sa Jensen samme år: «I aller ytterste konsekvens er jeg villig til å bryte menneskerettighetene for å få Mulla Krekar ut av landet.»
Men etter at partiet kom i regjering fikk pipa en annen lyd. Dette uttalte daværende justisminister Anders Anundsen til VG: «Jeg er ikke villig til å bryte menneskerettighetene. Enhver regjering må forholde seg til det.» På lik linje med Trump måtte Siv Jensen bite i det sure eplet. Etter fem år i regjering er mullaen fortsatt i Norge. På samme måte som andre regjeringspartier må Frp forholde seg gjeldende lovgivning og internasjonale konvensjoner.
Også på venstresiden
Det finnes eksempler også på venstresiden. SV var selv med å innføre såkalt «leveraldersjustert pensjon» sist de satt i regjering. Til tross for at SV og deler av fagbevegelsen var kritiske, ble reformen gjennomført av statsminister Jens Stoltenberg med støtte fra LO. De mente levealdersjustering var nødvendig for å få en bærekraftig pensjonsordning.
Utenfor regjering sa nylig SVs Audun Lysbakken: «Levealdersjusteringen er alle problemers mor i pensjonssystemet». Han vil endre ordningen, men sier hverken hvor pengene skal komme fra, eller hvor han skal få støtte. Lite tyder på at SV har noen mulighet til å gjennomføre dette, eller at de kommer til å sette det høyt på sin prioriteringsliste ved en eventuell regjeringsdannelse.
Vagt løfte
De siste ukene har vi sett KrFs kronprins, Kjell Ingolf Ropstad, skli inn i dette populistiske mønsteret.
To uker før KrFs sidevalg snekret Ropstad, etter forespørsel fra Høyres informasjonssjef, sammen et medieutspill om abort. KrF-leder Knut Arild Hareide ble ikke informert før utspillet var et faktum.
Ropstad utfordret både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om viljen til å endre paragraf 2c i abortloven, om alvorlig syke barn og å si nei til tvillingabort. Ikke overraskende sa Støre nei. Solberg sa seg derimot raskt villig til å diskutere disse spørsmålene.
Etter dette vage løftet fra Solberg, ble saken brukt fra Ropstads side for alt det var verdt inn i debatten om KrFs sidevalg.
«Historisk mulighet».
Gjennom flere fylkesårsmøter og selve landsmøtet la Ropstad sterk vekt på at dette var «en historisk mulighet» for å sikre menneskeverdet og motarbeide sorteringssamfunnet. Det samme gjorde flere andre på Ropstads side. En av dem var landsmøtedelegat Ragnhild Helene Aadland Høen. Hun sitter i styret til organisasjonen Menneskeverd, som kom på banen før Ropstad selv. I et følelsesladet innlegg sa hun: «I vårt parti er en ting hellig: Livet. I denne skjebnetime for Norge, og for menneskeverdet kan vi ikke svikte».
Både hun og Ropstad gjorde dermed retningsvalget mellom Høyre og Ap til et spørsmål om å redde liv. De argumenterte ikke med at dette ville gi holdningsendringer over tid i Norge, slik denne saken fremstår i ettertid.
Bondeviks erfaringer
Interessant nok var bakteppet at Ropstad visste at KrFs statsminister Kjell Magne Bondevik og KrF-statsråd Solveig Solli hadde brukt store krefter på å endre denne paragrafen da de tidligere satt i regjering. Slik omtalte Bondevik dette selv til VG på KrFs landsmøte: «Det viste seg veldig vanskelig juridisk og etisk å få til. I tillegg sonderte vi i Stortinget om det var mulig å få flertall for noen endringer. Av de to grunnene ble det lagt bort».
Ropstad visste også at det hverken i Frp, Høyre eller Venstre er enighet om denne saken. Venstre-leder Trine Skei Grande sa tydelig nei – det samme sa flere representanter i Frp. Partiet har i alle år hatt tradisjon for å fristille sine representanter i samvittighetsspørsmål. Det har også Høyre hatt. Slik fristilling i samvittighetsspørsmål har alltid vært støttet av KrF. Dette kom ikke minst til syne i debatten om reservasjonsrett for leger, som rullet i 2013.
Likevel var det få forbehold i Ropstads argumentasjon før KrFs veivalg. Hans uttalelser var enkle og utvetydige.
Endret holdning
Det er først i god tid etter blå seier på landsmøtet at Ropstad har endret sine forventinger. Mens han to dager etter landsmøtet uttalte at dersom KrF får gjennomslag for å endre abortloven, forventer han at flere får nei til å ta abort. Men det gikk ikke mer enn halvannen uke før han hadde endret holdning. Nå forventer han at ny lovgivning vil gi «holdningsendringer over tid».
Blant Ropstads tilhengere i KrF vil mange mene at han har stått rank og oppreist i en tøff tid. Det er garantert en bit av bildet som vil bli tegnet av Ropstads abort-manøver høsten 2018. Samtidig vil de som tapte kampen om regjeringsvalg oppleve hans plutselig abort-vending sammen med Erna Solberg som en rå forenkling av en kompleks problemstilling, som ikke står seg i ettertid.
Om Ropstad er populist eller ikke vil tiden vise. Men dersom han fortsetter med enkle løfter som ikke lar seg innfri, vil trolig flere legge merke til det. Da er det ikke gitt at Ropstad blir lenge i KrF-toppen.
Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papiravis lørdag 17 november.
Illustrasjon: Øivind Hovland