Kommentar

Om jeg ikke har kjærlighet

Kristendommen slår beina under ethvert forsøk på å bygge en etikk.

«Jeg kommer til å fortsette å være meg selv. Jeg kan ikke være noen andre,» sa Sylvi Listhaug i møte med kritikk tidligere i år. Hun snakker helt i tråd med tida: overalt blir vi oppfordret til å være oss selv. Om du er et godt menneske måles på hvor ekte du er. Realitydeltakere har gjort autensitet til det nye idealet.

Nå er det selvsagt aldri et godt alternativ å prøve å være noen andre enn seg selv. Men en av de viktigste gavene kristendommen, ja alle religioner og etikker, gir, er idealer. Idealer er ikke bare uoppnåelige mål. De er også rettesnorer og kilder til selvkritikk.

Rotfeste. For hvilke sider av oss skal vi nedkjempe, og hvilke skal vi la blomstre? Min egoisme er en ekte del av meg, likeså min nedlatenhet og latskap. Men deres dype rotfeste i meg betyr ikke at jeg er forpliktet til å leve dem ut.

Etikken setter standarden utenfor oss selv, og hjelper oss til å forfølge visse av våre impulser og undertrykke andre. Å være god handler altså ikke om å være hele seg. 

Hvilken etikk skal kristne følge? Denne uka handlet Vårt Land-podkasten Nyhus & Dokka om kristen etikk. Finnes det? Hva er det i så fall? Gjesten var professor i etikk og religionsfilosofi Svein Aage Christoffersen, som har skrevet og tenkt om dette i flere tiår.

Kristen etikk. «Lovens krav står skrevet i hjertet deres,» skriver Paulus om hedningene i Romerbrevet 2. Paulus har observert at også de som ikke er kristne behandler hverandre godt. De trenger ingen kristelig åpenbaring for å skjelne mellom rett og galt. Faktisk oppstod den evnen allerede da Adam og Eva spiste av treet. Synden og etikken kom inn i verden i samme øyeblikk. Evnen til å gjøre etiske vurderinger tilhører det menneskelige, ikke det kristelige.

Det gir derfor god mening å si at det ikke finnes noen spesifikk kristelig etikk. Det finnes bare etikk. Det som er godt er godt uavhengig av kristendommen, og det ligger åpent for alle å se det og å handle etter det.

I podkasten sa Christoffersen at den medmenneskeligheten de første kristne viste, gjorde at andre ønsket å bli en del av kristenheten. På samme måte begeistres vi i dag over Kirkens Bymisjon og gir penger til arbeidet. Overgrep som skjer i kirka, derimot, får oss til å ta avstand. Den etikken vi gjenkjenner som god, trekker oss til seg, mens umoral skyver oss bort. Og denne dynamikken kommer ikke av en etisk åpenbaring, men av at vi alle har loven skrevet i våre hjerter.

Åpenbaring? Finnes det så ingen etikk som er eksklusiv kristen? Er det ingen ting vi forstår at vi skal gjøre eller ikke gjøre utelukkende fordi det har blitt åpenbart for oss?

Den moralske impulsen i kristendommen er så sentral at kristendommen ikke kan tenkes uten den. Når Jesus forteller om den barmhjertige samaritan eller helbreder den lamme, gjenkjenner vi i oss selv trangen til medfølelse og handling. Jesus gjør denne trangen normativ, til et ideal. Jesu liv og forkynnelse løfter det beste i oss ut til noe utenfor oss. Det er denne formen for autensitet som er god.

Ta vare på. Er det mulig å gå herfra til å utlede konkrete leveregler fra Det nye testamente? Nei, mener Svein Aage Christoffersen. At vi skal ta vare på den svake, den utstøtte, at vi grunnleggende sett er forpliktet overfor hverandre, er en dypt kristen tanke. Den er ikke eksklusiv for kristendommen, men kristendommen kan ikke tenkes uten.

Imidlertid gjør ikke det kristne bedre skikket enn andre til å finne ut av hvordan vi skal ta vare på hverandre, eller for den saks skyld: faktisk å gjøre det.

Slå beina under. Det er kanskje mulig å holde de ti bud, i alle fall i korte strekk. Men ingen kan med hånda på hjertet si at de lever fullt og helt etter Bergprekenen.

Der krever Jesus at dersom noen tar kappen vår, skal vi gi bort skjorta også. At vi skal elske våre fiender. De færreste vil si at de prøver en gang, om de er kristne aldri så mye. Hovedfunksjonen i Bergprekenen er altså ikke å gi oss nye regler, men å slå beina under de konstruksjonene vi prøver å bygge av vår egen rettskaffenhet.

For kristen etikk er ikke å lage en liste over korrekte handlinger og så krysse av. Paulus skriver: «om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Snarere enn et regelverk eller en etisk teori, er nytestamentlig etikk å alltid stille seg selv spørsmålet: Er dette godt? Er det gjort i kjærlighet?

Og en slik måte å spørre er grunnleggende selvkritisk. Det vil alltid plassere idealet utenfor oss selv, alltid slå beina under våre egne selvtilfredse systemer, regler og lister. Å være seg selv fullt og helt er aldri nok, er alltid en stykkevis etikk.

Publisert i Vårt Land 27.10.18

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar