Vårt Land og politikken

En mørk desemberdag i 1944 reiste en delegasjon fra interimsstyret i det planlagte «dagbladet» Vårt Land til Ronald Fangens gård i Ringsaker. De skulle diskutere den nye avisens profil. Da de forlot gården hadde de med seg et notat med tanker om avisens kristelige, kulturelle og politiske profil. På nyåret ga styret sin tilslutning til Fangens linje.

Ifølge Per Voksøs bok I strid siden freden ble det politiske programmet omtrent slik formulert: Avisen skulle være ubundet av politiske partier, men ikke upolitisk. Tvert imot skulle den «ta opp et målbevisst arbeide for å prege våre sosiale ordninger og vårt politiske liv ut fra kristne direktiver og en kristen ånd». Avisen skulle «stille seg til tjeneste i alt arbeide for større sosial rettferdighet, samtidig som den motarbeider alle former for kollektivisme som ikke lar seg forene med det kristne menneskesyn».

Stort klarere kan ikke en sentrumsprofil, med utgangspunkt i kristen tenkning, defineres. Og der har Vårt Land ligget siden. Tett på, men aldri bundet av Kristelig Folkeparti. I kamp for sosial rettferdighet, verken kapitalistisk eller liberalistisk, men heller ikke sosialistisk.

Sentrums gjennomslag

De tydeligste politiske signalene de siste tiårene har vært advarsler mot liberalisme og populisme. De gangene et regjeringssamarbeid med Frp har vært diskutert, har Vårt Land vært skeptisk.

Nå har Frp regjert med Høyre siden 2013. De har vist seg regjeringsdyktige. Vårt Lands sympati for en slik regjering vil henge tett sammen med sentrumsverdienes gjennomslag. Populistisk retorikk og liberalistisk utvikling er vi fortsatt kritiske til.

Det samme gjelder i motsatt retning: Avstanden mellom venstresiden og Kristen-Norge er ikke like stor som før. Vårt Lands syn på en regjering med tyngdepunkt i sentrum og på venstresiden vil igjen være knyttet til sentrumsverdienes gjennomslag. Dersom et slikt prosjekt var preget av statlig overstyring og manglende respekt for sivilsamfunnets institusjoner, lokalsamfunnets råderett og enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter, ville Vårt Land reagert kraftig.

LES OGSÅ: KrFU-topper i e-post: «Dere dolker oss i ryggen»

Intet brudd

I ganske mange år har Vårt Land vært kritisert av deler av den kristne høyresiden for denne linjen. De siste årene har vår politiske redaktør Berit Aalborg vært skyteskiven. Jeg mener hun har stått støtt i avisens tradisjon. Når hun har analysert bevegelsene i politikken, har muligheten til gjennomslag for det kristne menneskesynet, og for sosial rettferdighet, ligget til grunn.

Det er intet brudd med Vårt Lands tradisjon å si at «hvis sentrumspartiet KrF noen gang skal søke gjennomslag og samarbeid med Ap, er tiden inne nå», slik Aalborg skrev i sin analyse i forkant av Hareides boklansering. Det er tvert imot en fair sak å basere sin kommentarjournalistikk på det faktum at KrF prinsipielt er åpent for å samarbeide med begge sider i norsk politikk.

Den politiske analysen innebærer også å vurdere ulike aktørers posisjonering og beveggrunner. Dette er nødvendig for å hjelpe leserne til å forstå hva som skjer. Det er en grunn til at Vårt Land stadig er representert i riksmedia når sentrumspolitikk er på agendaen. Vi har hatt en presisjon få andre har hatt i vurderingene av utviklingen. Bak ligger mange timer med bakgrunnssamtaler med ledere, tillitsvalgte og grasrota i partiene – særlig i KrF.

Når Aalborg fredag 12. oktober kommenterte utspillet fra Steinar Reiten og Hans Fredrik Grøvan, der de «relanserer» opposisjonsalternativet som en «tredje vei» for KrF, er det på dette grunnlaget. Aalborg tolker dette som et kreativt forsøk på å svekke Hareides alternativ, noe som faller de to nevnte stortingsrepresentantene tungt for brystet.

«Dette er en form for journalistikk som ikke er etterrettelig, en standard vi skulle tro VL ikke ønsker å ha som sitt varemerke», skriver de to i et svarinnlegg i gårsdagens Vårt Land. De hevder at Aalborg «setter sin egen politiske agenda foran etterrettelighet».

Signaleffekt

Selvsagt er det forståelig at politikere som av tilsynelatende prinsipielle årsaker ikke vil samarbeide med venstresiden, er kritiske til slike analyser. Men derfra til å hevde at dette er en «agenda» som «kommer foran etterrettelighet» er et stykke.

LES OGSÅ: – Grøvan prøver å låse KrF til høyresiden

Det er litt overraskende at Reiten og Grøvan ikke forstår signaleffekten av sitt eget tidspunkt for å lansere en «tredje vei» for partiet. Alborg vurderte dette i lys av at Grøvan i 2013 var tydelig på at KrF må søke regjeringsmakt sammen med Venstre, Høyre og Frp.

Det var i 2013, poengterer Grøvan. Han og Reiten understreker at de i den senere tid har «gitt tydelig utrykk for at vi ut fra våre valgløfter i 2017 ikke burde gå inn i regjering – verken til høyre- eller til venstresiden».

Dette er nok en litt tendensiøs tolkning av KrFs valgløfte. Partileder Knut Arild Hareide sa før valget at KrF «mest sannsynlig går i opposisjon» dersom Høyre velger Frp, men han utelukket ikke andre alternativer. Han lovet heller ikke at han ville frede regjeringen Solberg.

At Reiten og Grøvan er uenige med disse signalene er en ærlig sak. De representerer sine velgere, sannsynligvis på en god måte. Men også dette blir et element som sammen med andre signaler gjør Aalborgs tolkninger interessante. Dersom Aalborg ikke vurderte denne typen signaler, ville hun ikke gjort jobben sin.

Så er det mulig at taktisk politisk spill ikke er noe man snakker høyt om i et parti som KrF. Kanskje skyldes dette forankringen i kristne verdier – Mesteren sa jo: «eders tale skal være ja, ja og nei nei».

Men alle som har fulgt eller engasjert seg i KrF vet at spillet finnes her også. Da ville det være underlig om ikke en politisk kommentator skulle kunne vurdere ulike utspill som et eksempel på den typen strategi og taktikk som utgjør det politiske håndverket.

LES OGSÅ: Verdikonservative frykter å tape KrF