Besøkte du en tradisjonell norsk pinsemenighet for 20 år siden, var den sannsynligvis delt i to: De som var for og de som var imot den såkalte trosbevegelsen, en omstridt karismatisk retning som øvde sterk innflytelse på pinsebevegelsen.
Motstanderne ble stadig færre, og en tid kunne det se ut som hele pinsebevegelsen skulle miste sin forankring i norsk lavkirkelig vekkelsestradisjon, der de reformatoriske prinsippene «nåden alene» og «troen alene» har stått sterkt.
Rystet i grunnvollene
Men så raste trosbevegelsen sammen, nærmest som et korthus. Norges største karismatiske menighet, Levende Ord i Bergen, mistet store deler av medlemsmassen etter et kraftig oppgjør med hovedpastor Enevald Flåten. Den mest toneangivende trosmenigheten i Norden, Livets ord i Uppsala, ble rystet i sine grunnvoller da grunnlegger Ulf Ekman konverterte til Den katolske kirke.
Og, som for å gni det inn, tok VG-journalisten Rut Helen Gjævert i 2016 et kraftig oppgjør med sin fortid i den karismatiske ungdomsbevegelsen Jesus Revolution. I kjølvannet fikk hele den karismatiske bevegelsen gjennomgå. Knapt noen tok til motmæle. Alle var enige om at det hadde skjedd mye uheldig.
LES OGSÅ: Talte de brente barnas sak
Tilbake kunne hele Pinsebevegelsen ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny bevegelse reist seg. I helgen ble den omtalt i en 12 sider lang reportasje i Bergens Tidende. «Mens kirkebenkene står tomme andre steder, holder Øystein Gjerme fire gudstjenester hver søndag», er inngangsordene.
Utdanningseksplosjon
Reportasjen handler om pinsemenigheten Salt i Bergen. Over 700 mennesker besøker gudstjenestene på utestedet Ricks hver søndag. Målet til menigheten er 2.500 medlemmer – én prosent av byens befolkning. Det er ikke urealistisk.
Men før jeg forteller mer om det, må et annet viktig spørsmål stilles:
Hva skjer når en kristen bevegelse, som i utgangspunktet består av lekfolk med arbeiderklassebakgrunn, plutselig opplever en eksplosjon i nivået på utdanning?
Det er først nå, etter at støvet fra trosbevegelsen har lagt seg, at vi ser svaret. Og vi ser det i den yngre delen av medlemsmassen. Det er en stor avstand mellom dem vi møter i Salt-menighetene – vi snakker om den nye mainstream Pinsebevegelsen – og de pinsevennene vi møter på Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge.
For det første:
På Salts gudstjenester møter vi en pinsebevegelse som har tonet ned den delen av særpreget som kunne skremme folk. Tungetale og helbredelser, falling og hallelujarop er dels borte, dels flyttet til den private sfære.
Etter å ha fulgt menigheten i Bergen tett gjennom et år, har jeg oppdaget et vel så påfallende utviklingstrekk: Forkynnelsen konsentrerer seg om det som er felles kristent.
Det er ikke uten grunn at hovedpastor Øystein Gjerme – som er på full fart inn i Pinsebevegelsens elitedivisjon av ledere – er like velkommen på Misjonssambandets ungdomsfestival som på pinevennenes egne samlinger.
Om du hadde besøkt Salt-menigheten første pinsedag i år ville du hørt Gjerme snakke om at Den hellige ånd gjør at mennesker blir opptatt av Jesus. Altså, omtrent det samme som du ville hørt i Normisjon eller Den evangelisk lutherske frikirke.
LES OGSÅ: Kirkene må ikke bli luftslott
Mer ydmyke
Gjerme er ikke opptatt av det som skiller Pinsebevegelsen fra resten av Kristen-Norge. I stedet snakker han opp kirkeårets høytider, salmeskatten og andre kirkesamfunn. Kanskje snakker han mer konkret om å være kristen i hverdagen enn en norsk gjennomsnittsprest, men aldri på en måte som ville fått sistnevnte til å ta avstand.
Jeg tror ikke dette bare er taktikk for å oppnå kirkevekst, en slags metode for å kunne favne bredest mulig. Det handler snarere om at disse høyt utdannede menneskene er vant til kritisk refleksjon, de vurderer intuitivt spørsmål fra flere sider. Derfor forstår de også at sære standpunkter som skiller kristne, ikke kan forsvare den splittelsen de har forårsaket.
Det betyr ikke at Salt har forlatt pinsevennenes teologi. Bare at de er langt mer ydmyke når de snakker om den enn tidligere generasjoner. Og at de legger vekt på teologiens sentrum.
Enhet
Utviklingen i Pinsebevegelsen viser noe ekstremt interessant: Den gjensidige påvirkningen mellom storsamfunn og kristendom trenger ikke bety utvanning og oppløsning. Tvert imot kan det bety revitalisering av det viktigste og dermed en tydeligere kristen enhet.
Det kan få betydning også for kristendommen som kraft i samfunnet. Den norske lavkirkeligheten utgjør fortsatt et betydelig antall mennesker. Dette vil antakelig også i framtiden være en viktig del av KrFs grunnfjell. Når de slutter å krangle, og i stedet bestemmer seg for å samarbeide, kan de få ganske stor gjennomslagskraft.
LES OGSÅ: Støtter Hareides skarpe skille