Kommentar

De nye pinsevennene

Pinsebevegelsen kunne ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny bevegelse reist seg.

Besøkte du en tradisjonell norsk pinsemenighet for 20 år siden, var den sannsynligvis delt i to: De som var for og de som var imot den såkalte trosbevegelsen, en omstridt karismatisk retning som øvde sterk inn­flytelse på pinsebevegelsen.

Motstanderne ble stadig ­færre, og en tid kunne det se ut som hele pinsebevegelsen skulle miste sin forankring i norsk lav­kirkelig vekkelsestradisjon, der de ­reformatoriske prinsippene «nåden alene» og «troen alene» har stått sterkt.

Rystet i grunnvollene

Men så raste trosbevegelsen sammen, nærmest som et korthus. ­Norges største karismatiske menighet, Levende Ord i Bergen, mistet ­store deler av ­medlemsmassen etter et kraftig oppgjør med ­hovedpastor Enevald Flåten. Den mest toneangivende trosmenigheten i Norden, Livets ord i Uppsala, ble rystet i sine grunnvoller da grunnlegger Ulf Ekman ­konverterte til Den ­katolske ­kirke.

Og, som for å gni det inn, tok VG-journalisten Rut­ ­Helen ­Gjævert i 2016 et kraftig oppgjør med sin fortid i den ­karismatiske ungdomsbevegelsen ­Jesus ­Revolution. I kjølvannet fikk hele den karismatiske ­bevegelsen gjennomgå. Knapt noen tok til motmæle. Alle var enige om at det hadde skjedd mye uheldig.

LES OGSÅ: Talte de brente barnas sak

Tilbake kunne hele Pinse­bevegelsen ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd. For i det stille har en ny ­bevegelse reist seg. I helgen ble den ­omtalt i en 12 sider lang reportasje i ­Bergens Tidende. «Mens kirke­benkene står tomme andre ­steder, holder Øystein Gjerme fire gudstjenester hver søndag», er inngangsordene.

Utdanningseksplosjon

Rep­o­rtasjen handler om pinse­menigheten Salt i Bergen. Over 700 mennesker besøker guds­tjenestene på utestedet Ricks hver søndag. Målet til menig­heten er 2.500 medlemmer – én prosent av byens befolkning. Det er ikke urealistisk.

Men før jeg forteller mer om det, må et annet viktig spørsmål stilles:

Hva skjer når en kristen ­bevegelse, som i utgangspunktet består av lekfolk med arbeiderklassebakgrunn, plutselig opplever en eksplosjon i nivået på utdanning?

Det er først nå, etter at støvet fra trosbevegelsen har lagt seg, at vi ser svaret. Og vi ser det i den yngre delen av medlemsmassen. Det er en stor avstand mellom dem vi møter i Salt-menighetene – vi snakker om den nye mainstream Pinsebevegelsen – og de pinsevennene vi møter på Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge.

For det første: 

På Salts gudstjenester møter vi en pinse­bevegelse som har tonet ned den delen av særpreget som kunne skremme folk. Tungetale og helbredelser, falling og hallelujarop er dels borte, dels flyttet til den private sfære.

Etter å ha fulgt menigheten i Bergen tett gjennom et år, har jeg oppdaget et vel så påfallende utviklingstrekk: Forkynnelsen konsentrerer seg om det som er felles kristent.

Det er ikke uten grunn at ­hovedpastor Øystein ­Gjerme – som er på full fart inn i ­Pinsebevegelsens elitedivisjon av ledere – er like velkommen på Misjonssambandets ungdomsfestival som på pinevennenes egne samlinger.

Om du hadde besøkt Salt-­menigheten første pinsedag i år ville du hørt Gjerme snakke om at Den hellige ånd gjør at ­mennesker blir opptatt av Jesus. Altså, omtrent det samme som du ville hørt i Normisjon eller Den evangelisk lutherske frikirke.

LES OGSÅ: Kirkene må ikke bli luftslott

Mer ydmyke

Gjerme er ikke opptatt av det som skiller Pinse­bevegelsen fra resten av ­Kristen-Norge. I stedet snakker han opp kirkeårets høytider, salmeskatten og andre kirkesamfunn. Kanskje snakker han mer konkret om å være kristen i hverdagen enn en norsk gjennomsnittsprest, men aldri på en måte som ville fått sistnevnte til å ta avstand.

Jeg tror ikke dette bare er ­taktikk for å oppnå kirkevekst, en slags metode for å kunne ­favne bredest mulig. Det ­handler ­snarere om at disse høyt ­utdannede menneskene er vant til ­kritisk refleksjon, de vurderer intuitivt spørsmål fra flere sider. Derfor forstår de også at sære standpunkter som skiller kristne, ikke kan forsvare den splittelsen de har forårsaket.

Det betyr ikke at Salt har forlatt pinsevennenes teologi. Bare at de er langt mer ydmyke når de snakker om den enn ­tidligere ­generasjoner. Og at de legger vekt på teologiens sentrum.

Enhet

Utviklingen i Pinsebevegelsen viser noe ekstremt interessant: Den gjensidige ­påvirkningen mellom storsamfunn og kristendom trenger ikke bety utvanning og oppløsning. Tvert imot kan det bety revitalisering av det viktigste og dermed en tydeligere kristen enhet.

Det kan få betydning også for kristendommen som kraft i samfunnet. Den norske lavkirkeligheten utgjør fortsatt et betydelig antall mennesker. Dette vil ­antakelig også i framtiden være en viktig del av KrFs grunnfjell. Når de slutter å krangle, og i ­stedet bestemmer seg for å samarbeide, kan de få ganske stor gjennomslagskraft.

LES OGSÅ: Støtter Hareides skarpe skille

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kommentar