Svenske forbilder

Da jeg søndag kveld fulgte valgvaken på svensk fjernsyn, fikk jeg en sterk følelse av å ha opplevd dette før. Jeg var tilbake til da jeg dekket det svenske valget i 1991. Det kristendemokratiske partiet, som hadde vært en ubetydelig størrelse i tretti år, fikk den gang et tjuetalls mandater i Riksdagen og plass i regjeringen.
Velgerne var blitt lei de to store partiene og deres retorikk, som stort sett handlet om skatt og økonomi. Kristendemokratenes Alf Svensson hadde gjort en god figur i fjernsynsdebattene og framsto som noe friskt og nytt: En tillitvekkende og varmhjertet mann med et verdibasert budskap. Han hadde tonet ned de såkalte hjertesakene, abort og alkohol, og satset på familiepolitikk og snakk om felles verdier.

Truffet følelsen. Et kvart århundre senere gjentar dette seg. Velgerne er lei de gamle partiene. Kristendemokratene har en ny og frisk leder som har markert seg bra i fjernsynsdebattene. Valgkampsakene har vært eldreomsorg, helse og strengere straffer for voldtekt. Innvandring har de snakket lite om. Der er de blitt litt strengere, men likevel mindre strenge enn SD og Moderatene.
Men KD kan også ha truffet den følelsen av utrygghet som mange svensker føler: Det er blitt for mye usikkerhet og forandring, ikke bare ved innvandring, men også ved oppløsning av tradisjonelle verdier og liberalisme og individualisme som har gått for langt. Dette fanger også SD opp, men mange føler avstand til deres ekskluderende nasjonalisme og harde retorikk.

Ny strategi. I 1991 opplevde kristendemokratene at de hadde truffet en verdibølge som ga dem gjennomslag også utenfor de kristne kjernevelgerne. Det var noe Kjell Magne Bondevik tok med seg hjem etter å ha opplevd søsterpartiets gjennombrudd. Han la opp til en fornyelse av partiet etter mønster av Alf Svensson. Det ga uttelling i form rekordoppslutning og regjeringsmakt i 1997.
Men det svenske kristelige partiet gikk lenger enn KrF i å legge ny strategi. Navnet ble endret fra Kristdemokratisk Samhällsparti til Kristdemokraterna (KD). Med det markerte de at de var et politisk parti basert på en politisk ideologi, ikke en kristelig bevegelse. De tonet ned «smala hjärtafrågor som inte har särskilt stort interesse hos det svenske folket». Heller enn å snakke om kristen etikk, skulle man snakke om sunn fornuft og verdier.
Dette var kontroversielt blant det kristelige partiets tradisjonelle velgere, og en del av dem forlot partiet. Men man fikk mange nye. I 1998 gjorde partiet sitt beste valg noensinne med 10,8 prosent oppslutning.

Borgerlig blokk. Selv om de er søsterpartier med den samme ideologien, er det mye som skiller det norske KrF fra det svenske KD. Det svenske partiet sprang ut av pinsebevegelsen, det norske av de lutherske bedehusene. KD har ikke hatt noen sterk kjernevelgergruppe. Både Folkpartiet (som nå heter Liberalerna) og Sosialdemokratene hadde tradisjonelt flere velgere i frikirkene. KD har også vært EU-vennlig – de var det første svenske partiet som gikk inn for EU-medlemsskap.
Ikke minst har KD så godt som hele veien markert seg klart som del av den borgerlige regjeringsblokken, og har også sittet i regjering mye av de siste 25 årene.

Regjering. Men regjeringsdeltakelse hadde sin kostnad både i Norge og i Sverige. Særlig i Sverige. Göran Hägglund, som i 2004 etterfulgte Alv Svensson som partileder, måtte som sosialminister åpne for at polske kvinner kunne få abort i Sverige. Partiet var også med på å fremme en kjønnsnøytral ekteskapslov, noe som førte til indre strid og avskalling. Noen, blant annet svenske Dagen, krevde at de måtte forlate regjeringen. På hele 2000-tallet har KD levd farlig nær sperregrensen.
Det er derfor ikke uten videre en suksessoppskrift å gå inn i en borgerlig blokk og ta regjeringsmakt. Men de svenske kristendemokratene har sluppet den opprivende debatten om sidevalg.

Ytre høyre. KrF i Norge er langt mer splittet i regjeringsstrategi. Det henger for en stor del sammen med at Fremskrittspartiet er en del av det borgerlige alternativet, og at det for mange i KrF føles utenkelig å bidra til at de får makt. KD har ikke måttet samarbeide med et ytre høyreparti. Inntil nå.
For nå er det klart at en eventuell borgerlig regjering vil bli avhengig av Sverigedemokratene. Det kan skape en ny situasjon også i KD. Men det er verd å merke seg at partileder Ebba Busch Thor  var den første borgerlige partilederen som åpnet for å snakke med SD. Det skjedde allerede i fjor. Nå er det likevel mer alvor over spørsmålet om KD skal bidra til makt til høyrenasjonalister.

Forbilde. Som det norske KrF i 1991 studerte den svenske erfaringen nøye, tror jeg nok Knut Arild Hareide de øvrige i ledelsen av KrF kommer til å lete etter om de har noe å lære fra Sverige. Det som nå skjer i Sverige, kan nok påvirke debatten om sidevalg. Men mer interessant er om KrF kan hente lærdommer om hvordan de får mer tak på viktige strømninger blant velgerne.