Svenske forbilder

Da jeg søndag kveld fulgte valgvaken på svensk fjernsyn, fikk jeg en sterk følelse av å ha opplevd dette før. Jeg var tilbake til da jeg dekket det svenske valget i 1991. Det kristendemokratiske partiet, som hadde vært en ubetydelig størrelse i tretti år, fikk den gang et tjuetalls mandater i Riksdagen og plass i regjeringen.
Velgerne var blitt lei de to store partiene og deres retorikk, som stort sett handlet om skatt og økonomi. Kristendemokratenes Alf Svensson hadde gjort en god figur i fjernsynsdebattene og framsto som noe friskt og nytt: En tillitvekkende og varmhjertet mann med et verdibasert budskap. Han hadde tonet ned de såkalte hjertesakene, abort og alkohol, og satset på familiepolitikk og snakk om felles verdier.

Truffet følelsen. Et kvart århundre senere gjentar dette seg. Velgerne er lei de gamle partiene. Kristendemokratene har en ny og frisk leder som har markert seg bra i fjernsynsdebattene. Valgkampsakene har vært eldreomsorg, helse og strengere straffer for voldtekt. Innvandring har de snakket lite om. Der er de blitt litt strengere, men likevel mindre strenge enn SD og Moderatene.
Men KD kan også ha truffet den følelsen av utrygghet som mange svensker føler: Det er blitt for mye usikkerhet og forandring, ikke bare ved innvandring, men også ved oppløsning av tradisjonelle verdier og liberalisme og individualisme som har gått for langt. Dette fanger også SD opp, men mange føler avstand til deres ekskluderende nasjonalisme og harde retorikk.

Ny strategi. I 1991 opplevde kristendemokratene at de hadde truffet en verdibølge som ga dem gjennomslag også utenfor de kristne kjernevelgerne. Det var noe Kjell Magne Bondevik tok med seg hjem etter å ha opplevd søsterpartiets gjennombrudd. Han la opp til en fornyelse av partiet etter mønster av Alf Svensson. Det ga uttelling i form rekordoppslutning og regjeringsmakt i 1997.
Men det svenske kristelige partiet gikk lenger enn KrF i å legge ny strategi. Navnet ble endret fra Kristdemokratisk Samhällsparti til Kristdemokraterna (KD). Med det markerte de at de var et politisk parti basert på en politisk ideologi, ikke en kristelig bevegelse. De tonet ned «smala hjärtafrågor som inte har särskilt stort interesse hos det svenske folket». Heller enn å snakke om kristen etikk, skulle man snakke om sunn fornuft og verdier.
Dette var kontroversielt blant det kristelige partiets tradisjonelle velgere, og en del av dem forlot partiet. Men man fikk mange nye. I 1998 gjorde partiet sitt beste valg noensinne med 10,8 prosent oppslutning.