Smith og Trump

Da jeg studerte historie, leste jeg regnskapene til Peder Anker, den store trelasteksportøren på Bogstad gård på 1700-tallet. Han utgiftsførte ofte «Douceur til Toldbetiente» når han sendte en ladning trelast til utlandet. Og mengden trelast som ble deklarert for utførsel, var ofte mindre enn det som sto i regnskapene hans.
Norge hadde nemlig toll på ­eksport av trelast, og den var høy nok til at det plaget eksportørene. Men Anker og andre i trelastborgerskapet nøt til gjengjeld godt av å ha monopol på å drive sagbruk.
Nullsum. Denne politikken fortoner seg merkverdig i dag. Men bakgrunnen var at politikerne var redde for at verdifulle norske naturressurser skulle forsvinne ut av landet som betaling for utenlandske varer. Det ville gjøre landet fattigere, mente de.
Politikerne på 16–1700-­tallet ville bygge sterke stater. De brukte monopoler og privilegier for å fremme industri basert på landets egne ressurser. For å beskytte egne næringer bygde de tollmurer og nedla forbud mot import av enkelte varer.
Denne politikken, som gjerne­ blir kalt merkantilismen, så verdenshandelen som et såkalt nullsumspill: Hvis noen skulle bli ­rikere, måtte andre bli fattigere.
Det kan se ut som USAs ­president er av samme oppfatning. Han mener at resten av verden utplyndrer USA ved å selge mer til amerikanerne enn de ­kjøper fra dem. Derfor har han lagt straffetoll på kinesiske varer og varer fra EU, og slik utløst en begynnende handelskrig. Det mener han gjør USA rikere.
Smith. Merkantilismen fikk sitt teoretiske grunnskudd av Adam Smith. I boken Wealth of the ­nations fra 1776 hevdet han at det ikke var slik at noen måte bli fattigere for at andre skulle bli rike. Arbeidsdeling og frihandel ville gjøre at rikdommen økte for alle, hevdet han. Det var ikke penger – eller edle metaller – som gjorde et land rikt, men arbeidet og det som ble produsert.
I løpet av 1800-tallet vant denne økonomiske liberalismen fram. Den økonomiske veksten skjøt fart samtidig med at handelsrestriksjonene ble avviklet, og det framsto som bevis for at Smith hadde rett.
Etter krigen fortsatte nedbyggingen av handelshindringer gjennom internasjonale ­organisasjoner som GATT, ­senere WTO, og gjennom regionale handelsavtaler, som EU og NAFTA. USA har vært pådriver for mye av dette.
Men Donald Trump er negativ til slike avtaler og organisasjoner, fordi han tror USA ikke får de fordelene ut av det som de ville fått om de brukte sin styrke til å få til tosidige avtaler med ­enkeltland.
Større kake. Det er sikkert riktig at frihandelen gir en større kake å fordele. Men frihandelen er ikke nødvendigvis så god til å fordele kaken. Det er de sterkeste som får de største bitene.
England var landet som gikk i bresjen for frihandel. Det var der industrialiseringen var kommet lengst, og derfor hadde England store fordeler av å kunne selge sine industrivarer så fritt som mulig.
Tyskland under Bismarck så derfor frihandel som en hindring for å utvikle tysk industri. Den ble til under beskyttelse av toll og andre restriksjoner. Det samme har Kina gjort i vår tid. Kinesisk industri har vært beskyttet av mange ulike begrensninger og restriksjoner som hindrer utenlandske konkurrenter. Dette er noe av bakgrunnen for Trumps tro på at Kina utnytter USA.
Regulert marked. Adam Smith mente at monopoler, forbud og tollebeskyttelse var en uting. Men det betydde ikke at han var for et marked uten noen reguleringer. Poenget var at alle skulle konkurrere på like vilkår.
Gjennom krav om standarder, om like arbeidsvilkår, fagforeningsrettigheter og miljøkrav kan staten sørge for at ikke noen vinner i konkurransen ved å ­utnytte arbeidsfolk og kunder eller belaste det felles miljøet. EUs enorme regelverk er blitt til av samme grunn. Ikke noe av dette er i strid med frihandelsprinsippet.
Men internasjonalt har det vært vanskeligere å få til slikt. Derfor fører frihandelen til at ­arbeidsplassene flyttes til ­områder der lønningene er lave, ­beskyttelsen av arbeiderne dårlig og kravene til miljø få.
Dette er også et av Trumps poenger: Frihandelen har flyttet amerikanske arbeidsplasser til Kina og Mexico.
Tilbakeslag. Trump har altså noen poenger. Det kan være behov for å revurdere handelsavtaler og internasjonalt regelverk.
Men å sette i gang en handelskrig basert på at den sterkeste vinner, er en tvilsom medisin. Resultatet blir trolig nettopp det Adam Smith for 250 år siden ­advarte mot: At vår felles rikdom blir redusert. Vi kan få et økonomisk tilbakeslag som rammer alle, også USA.
En verden der det bare er mulig å bli rikere ved å gjøre andre fattigere, og der det er de store og sterke som vinner fram på ­bekostning av de små og svake, er ikke noe å stå etter.
Adam Smith var moralfilosof. Han var nok for naiv i sin tro på at markedets usynlige hånd ville ordne alt til det felles beste.
Men hans tro på at det er mulig å samarbeide slik at alle har fordel av det, den kan vi fortsatt lære av.