(Opprinnelig publisert i Vårt Land 8. juni 2003)
Dagens barn, som er vant til Harry Potters flygekunster, vil vel synes det er en nokså ordinær sak at Jesus stiger opp for å bli borte bak en sky. Men enten man vitser om Jesus som romfarer eller man plasserer ham blant superheltene - så bygger vi opp under en forestilling: Himmelen er et sted man når ved å fly bort fra jorda.
«For opp til himmelen», heter det da også i trosbekjennelsen. Men egentlig forteller ikke Bibelen om en luftig himmelferd. Det står riktignok at Jesus ble løftet opp. Men så kom en sky og skjulte ham. Jeg har begynt å lure på om det ikke er skyen som gir oss nøkkelen til å forstå både himmelfarten, himmelen – og pinsen.
Tre av disiplene hadde faktisk opplevd dette en gang før. De var blitt med Jesus opp på et fjell, og sett ham bli borte i en sky. Da hadde de også sett Moses der. Og med Moses får vi en nøkkel til å forstå dette med skyen. Moses dro jo gjennom ørkenen ledet av en skystøtte. Skyen er altså et tegn på Guds nærvær. Men samtidig skjuler Gud seg i skyen.
Skyen er også en dør mellom vår verden og den himmelske. Gjennom skyen gikk Jesus over i den himmelske tilværelsen – og i skyen skal vi møte ham når han kommer tilbake og har himmelen med seg.
Himmelen er bokstavelig talt luftige greier for de fleste av oss, nettopp fordi vi henger fast i forestillingen om at den befinner seg der oppe over oss et sted. Bibelens mennesker – og middelalderens – levde like under en blå hvelving, og forestilte seg Guds himmel plassert over den. Dermed var ikke Gud så langt borte.
Vi vet derimot at vi stirrer utover i et nesten tomt rom når vi ser opp mot himmelen. Dermed fortaper Gud seg inn i uvirkeligheten, vi vet egentlig ikke hvor vi skal plassere ham.
Som søndagsskolelærer sa jeg heller at Gud bor i hjertet vårt. Det er noe riktig i det. Ikke minst pinsen handler om hvordan Gud ved Den Hellige Ånd blir virkelig i vårt indre. Men en Gud i hjertet blir en individualistisk størrelse, han mister sin objektive eksistens utenfor meg. Da blir det lett å forme Gud i mitt bilde og forveksle mine tanker og følelser med Guds.
I Bibelen er himmelen mer en tilstand enn et sted, skriver Jeffrey Burton Russel i «Himmelens historie». Himmelen er der Gud er synlig til stede, der hans herredømme er uinnskrenket og uimotsigelig, der hvert kne bøyer seg og hver tunge bekjenner.
Det som skiller oss fra himmelen, er dermed ikke geografi, men tid. Bibelen taler om en kommende tidsalder, der Guds nærvær skal være uomtvistelig og ufrakommelig. Den kommer med Jesus – når han kommer i skyen.
I den tidsalderen vi nå lever i, gir Gud seg til kjenne i skyen. Det vil si at han er nær, men han er samtidig skjult. Himmelfartsdagen forteller at Jesus har tatt sin plass ved Majestetens høyre hånd. Men vi ser ham ikke der. Skyen skjuler hans herlighet. Enn så lenge.
Kanskje virker det like luftig å si at Gud er i skyen som å si at han er der oppe. Men for meg er det bilder som gir veldig forskjellige følelser. Er Gud i skyen, så er han her, like ved oss. Da må vi ikke fjerne oss fra jorda og menneskene for å søke Guds himmel. Himmelen er der hvor Guds vilje skjer. Å søke Guds nærvær blir ikke en jakt på den individuelle opplevelse. Himmelen kommer nær når vi er med på å fremme hans vilje. Da blir heller ikke opplevelsen av Guds fravær noe bevis på at Gud er langt borte fra oss.
Både pinse og himmelfart blir lett ganske svevende høytider for oss. I denne uka mellom dem har jeg fundert litt over sammenhengen mellom dem. Igjen ble Moses en nøkkel. Han møtte Gud ikke bare i en skystøtte, men også i en ildsøyle. Det er en sammenheng mellom pinsens ild og himmelfartens sky - det er den samme Gud som skjuler seg i dem begge.
Vi har lett for å tro at vi er langt borte fra Gud når han oppleves som skjult, og at han bare er nær når vi føler det slik. Men egentlig er fravær og nærvær to sider av samme sak. «Bare den som har opplevd Guds fravær, kan oppleve hans nærvær», skriver Henri Neuwen.
